Støtt oss via Grasrotandelen!

Vi blir veldig glade dersom du vil støtte vårt arbeid via Grasrotandelen!

Vi arbeider nå fram mot markeringen av forfatterens fødselsdag den 15.juni. Alle monner drar, som det heter,  og vi håper du vil støtte oss også på denne måten.

Ta med brevet (bildet under) til din kommisjonær eller klikk her for mer info om hvordan du kan gi 5% av din innsats til foreningen Trygve Gulbranssens Venner.

Referat fra møtet 11. mars 2013

Mandag 11. mars 2013 var det klart for det første offisielle møtet i regi av Trygve Gulbranssens Venner. Odd Georg Murud var invitert for å fortelle om Trygve Gulbranssens liv og forfatterskap. Møtet fant sted på Eidsberg bibliotek.

Nestleder Anne-Brit Stensrød innledet kvelden med å forklare hvordan og hvorfor venneforeningen var blitt dannet. Hun fortalte også om hva slags aktiviteter som foreningen ønsker å bidra til, med forfatterens fødels- og dødsdag, 15. juni og 10. oktober, som viktige merkedager.

Foto: Elin W. Hansen

Leder Kari-Marte Frøyset og styremedlem Hans Rasmus Glomsrud fortsatte med kvelden med å vise frem de nye nettsidene, og Facebook-siden. Tore Hoels arbeid, som vi har vært så heldige å få gjengi noe av på nettsidene, ble også trukket frem. Etter møtet kom det også forespørsel om biografien Manns Plikt, som han gav ut i, samarbeid med Ragna Gulbranssen, i 1997.

Ordfører i Eidsberg, Erik Unaas, hilste foreningen, og trakk frem Gulbranssen som en av Eidsbergs beste varemerker. Han mente foreningen hadde lagt opp til et fornuftig program og så foreningen som et tegn på at det står bra til med frivilligheten i Eidsberg kommune.

Så overtok Odd Georg Murud og tegnet et sympatisk bilde av Gulbranssen; både som forfatter og som menneske. Han redegjorde for hele livsløpet, og for hvordan Gulbranssen arbeidet seg frem fra en vanskelig oppvekst til verdensomspennende litterær suksess.

I tillegg til å avlive enkelte myter, forsøkte han å gi mulige forklaringer på hvorfor Gulbranssen ikke kom med flere bøker. Dette til tross for at han fortsatte å dikte ut livet. Murud trakk også frem ukjente sider ved Trygve Gulbranssen, blant annet hans sterke engasjement for fred. Til dette ble det lest opp et av forfatterens flammende innlegg til kamp mot krigshissing og uvettskap.

Det ble servert kaffe og kaker, som ble en fin anledning til å bli bedre kjent. Det var flere som delte minner og hendelser knyttet til Trygve Gulbranssen og hans levetid i Eidsberg. Det møtte rundt 45 interesserte, og flere av disse ønsket å tegne medlemskap. Det kom til og med forespørsel om å få tak i de tyskspråklige filmatiseringene.

Alt i alt ble det en god og vellykket kveld, som la et godt grunnlag for fremtidig aktivitet.

Hans Rasmus Glomsrud

Velkommen til første møte i Trygve Gulbranssens Venner

Mandag 11. mars kl 18.00 arrangerer venneforeningen vårt første møte på Eidsberg bibliotek i Mysen. 

Vi vil bla.  informere om foreningen, hjemmesidene og kommende arrangement.

Odd Georg Murud vil holde et foredrag om Trygve Gulbranssen.
Enkel bevertning . Kaffe/te og kake.

Arrangementet er GRATIS og åpent for alle - både gamle og nye medlemmer og andre interesserte!
Vi håper mange har anledning og lyst til å komme denne kvelden.

Velkommen!

Odd Georg Muruds foredrag 15.10.12

Den 15. oktober 2012 holdt Odd Georg Murud et flott foredrag om Trygve Gulbranssens liv og forfatterskap. Dette var i forbindelse med 50-årsmarkeringen for forfatterens bortgang, og arrangør var «Den kulturelle spaserstokken» Det hele foregikk på Eidsberg bibliotek. Tilstelningen var godt besøkt, og Murud viste frem den store bredden i Gulbranssens skriving. Blant annet fremførte han flere av forfatterens dikt ved hjelp av sang og musikk. 

Mysenposten var på plass og laget en fin artikkel i etterkant: Kåserte om Trygve Gulbranssen

Vi legger her ut noen videosnutter fra arrangementer, etter tillatelse fra Mysenposten (dessverre er kvaliteten blitt svekket ved overføring til Internett):

Tore Hoels avisdebatt med Willy Dahl 1997-1998

Åpne bildene i eget vindu for store versjoner.
                                                                               Artikkelen er gjengitt med tillatelse fra de etterlatte.

Tore Hoels sammendrag av «Ingen vei går utenom»

Bind 3

Tredje bind av trilogien innledes med en skildring av gårdsarbeideren Mekkal Hogger som har havnet på legd, og som prøver å rømme unna legdeskammen ved å vandre tilbake til Bjørndal, hvor han tjente i unge år. Men Mekkal tror ikke at han er velkommen, siden han har øksegått en kar i vilska mens han arbeidet på Bjørndal. I stedet blir han tatt imot med åpne armer av Gammel-Dag som minnes at Martin, sønn til Mekkal, berget Unge-Dag fra å fryse ihjel oppi Dauingfjell. 

     Elisabeth von Gall klarer ikke å utholde skammen over at faren endelig har gitt opp forsøket på å kjøpe Borgland tilbake fra Gammel-Dag, og det ender med at hun brenner seg ihjel. Etter at obersten selv er kommet i grav, blir Eleonore Ramer, Adelheids moster, innsatt av Gammel-Dag til å passe på verdiene på Borgland inntil en av sønnesønnene hans kan flytte inn der. Våren 1817 rir Adelheid etter veiene til Borgland på en hest som hun har fått av Gammel-Dag. Folk har stor respekt for henne, men hun virker kald og avvisende, for hun bærer sin sorg over Unge-Dags fjernhet som hun ikke røper for noen.
     Småguttene vokser til og springer fra morens triste ansikt og river Gammel-Dag ut av hans forstemthet. En kveld lover han å ta dem med på skogen. De sørger for å minne ham om det morgenen etter. Skogen er selve eventyret for guttene, hvor faren deres tilbringer det meste av sin tid. Gammel-Dag livner til med guttenes ivrige oppdagertrang.
     Adelheid får nok en stein lagt til sin byrde når hun oppdager at jomfru Kruse skal føde. Barnet er dødfødt, og Adelheid selv graver det ned i hagen. Gammel-Dag tar med seg den etter hvert så alkoholiserte majoren ut på skogtur, og rister ham opp av hans likegyldighet når han forteller om hva som har skjedd med jomfru Kruse. Det er majoren som har gjort henne gravid, og han klarer nesten å ta livet av seg med et skudd for pannen, etter at Gammel-Dag har fortalt om hendelsen.
     Majoren blir lagt i sykeseng, men det bærer mot døden med ham. Adelheid sliter med sin stolte forakt for faren som hadde skilt seg fra hennes mor. Men faren hadde mot slutten fått tilbake noe av sin manndoms sterke drag, og hun forsoner seg med ham. Gammel-Dag som først ikke kunne fri seg fra tanken om at det var best at majoren fikk dø, sitter ved sykeleiet og regner opp alle de hyggestundene majoren og han hadde hatt, og han tar seg i å si frem et ønske om at majoren snart må komme seg på benene igjen.
     Majoren tar imot den strenge presten Ramer før han dør, og et lite ord fra ham om at majoren kunne ha hatt mer støtte i livet, får Gammel-Dag ytterligere til å mildne i sin dom over majorens levnet.
     Unge-Dag går sine egne veier i skogene. Gammel-Dag som har blitt vàr det dårlige forholdet mellom sønnen og Adelheid, følger etter Unge-Dag i skogen og oppsøker ham ved et nattelæger. Gammel-Dag har meget på hjertet og prøver å forklare sønnen litt av sine egne livserfaringer om at man skal vise hjertelag og skjøtte om folkene rundt seg. Til slutt får han nevnt dette med Adelheid. Unge-Dag ser langt etter faren.
     Skogsferden etter sønnen tar på Gammel-Dag slik at han blir liggende syk med kraftige hosterier og feber. Det går ikke bedre enn at Gammel-Dag dør etter et kort sykeleie. Men før han dør får han livsmeningen sin frem til Adelheid i ordene: Ingen vei går utenom - Krist -.
     Angsten griper alle som har sin tilknytning til Bjørndal, og Unge-Dag går vettløst omkring etter farens død. Han kommer seg ikke til å ta i med noen ting, og Adelheid opplever den forsmedelse at han flytter inn i farens gamle sengekammer uten henne. Adelheids engstelse blir ikke bedre når gamle Holder oppsøker dem i sprengkulda for å låne penger som Unge-Dag gir villig vekk, selv om det visstnok skulle stå dårlig til med det gamle handelshuset.
     Med alle sine problemer oppsøker Adelheid sin moster på Borgland, frøken Ramer, og der blir hun fortalt at hun aldri har vært hel i sin kjærlighet til Unge-Dag som hun ikke har tatt helt alvorlig med sin guttenatur. Ja, frøken Ramer mener at det stort sett var den gamle som hadde hatt Adelheids omsorg omkring seg, og som hun hadde tydd til i sin usikkerhet. Dette må Unge-Dag ha sett. Adelheid er overrasket over mosters ord, men hun biter skammen i seg og snakker ut med sin mann som hun etter hvert blir vel forlikt med.
     Dag tar tak i alt sluskeriet som enkelte folk hadde begynt med etter farens død, og det blir igjen god skikk på alle ting. Folk i bygda er rent fælne over hvor lik Dag er sin far i all slags ferd. Morsfolket hans, Holderfamilien, blir det slutt med å våge penger hos, og årene går med god gammel drift på Bjørndal.
     En dag kommer det plutselig melding om at vårisen har tatt en bro. Noen gutter har lekt på broen, og en av dem har klatret opp på en stokk da broen gir etter for ismassene. De andre guttene har forlengst berget seg i land. Dag er på hjemtur fra prokuratoren i byen da han får se guttungen som skrikende holder seg fast i restene av broen.
     Broen er i ferd med å gå helt i oppløsning, men så klumper det seg noen isflak bortover elva slik at Dag kan jage hesten utpå i et forsøk på å berge gutten. Han får tak i ham, men så ryker brostumpene, og elva tar alt med seg.
     Etter at Dag er begravet, får Adelheid besøk av prokuratoren fra byen. Han kommer med alle gjeldsbrevene som Dag hadde dratt til byen med. Dag hadde villet at det skulle skrives på og kvitteres for at alle leilendingene under Bjørndal gård skulle løses fra sin gjeld og bli frie bønder. Prokuratoren viste til Dags uvettige ferd oppi Dauingfjell, og mente at det var meningsløst å gi bort så store verdier.
     Adelheid er til å begynne med enig med ham, men får forandret sin oppfatning etter å ha snakket med moster Eleonore. Hun forklarer at Dag med dette ville fri seg fra pengebesettelsen som faren var så merket av. Det er manns plikt å gjøre seg til fri mann, men det er også manns plikt ikke å binde andre i tyngende gjeld. Og slik får hun Adelheid til å skrive på gjeldsbrevene etter Dags vilje.

Slik ender beretningen om Bjørndalsfolket. Det er en fortelling hvor Gulbranssen tok utgangspunkt i faktiske historiske forhold og beretningene i hans egen slekt. Gammel-Dags heroiske kamp mot hevntanker og pengeblinda og for en kristen-humanistisk virkelighetsforståelse er hovedmotivet i bøkene.
     Forfatteren drar i bøkene veksler på norsk folkelig fortellerkunst, samtidig som han skaper sin høyst personlige krønikestil med bruk av landsens mål og spesielle ord og vendinger som gir det hele en autentisk atmosfære. Det er et fortellerteknisk driv over disse bøkenes skildringer av natur, mennesker og miljø som få har gjort ham etter.
     Gulbranssen skrev sine bøker innenfor et romantisk stilideal inspirert av norsk sagn- og eventyrtradisjon. Det er slektsromaner, men det er ikke heimstaddiktning. Det er historiske romaner, men alt er ikke historisk korrekt ut fra en bestemt tids- og stedsfesting. Gammel-Dag og Bjørndal gård hadde sine forbilder fra Akershus og Østfold, men Gulbranssen trengte både gran- og bjørkeskoger, fjell og brusende elver til sin skildring. Millioner av lesere over hele verden har kjent seg igjen i konfliktstoffet. 

                                                                          Artikkelen er gjengitt med tillatelse fra de etterlatte.

Tore Hoels sammendrag av «Det blåser fra Dauingfjell»

Bind 2 

Handlingen går videre i andre bind med giftermål og bryllupsfest. I bryllupet får Gammel-Dag kontakt med Adelheids nære morsslektning, frøken Eleonore Ramer.
     Årene går, og papirpengene mister sin verdi. Gammel-Dag opplever at folk innløser gårdene sine med en bunke verdiløse dalersedler. En gang fyrer han på krittpipen sin med en hel gård!
     Driften i skogene blir også berørt av dette, men det går bedre når han får oppgjør for tømmerstokkene sine i sølv fra Hamburg.
     Så er det blitt 1811. Gammel-Dag tenker på pantet han sitter med på Borgland. Han regner med at dette også kan bli løst ut. Elisabeth von Gall har begynt å bevege seg utendørs og til hest. Syver Bakpå, drengen på Bjørndal, kommer til Borgland for å se til redskapen som skal brukes til våronna. Elisabeth møter ham med ridepisken, men Syver fanger den i neven og knekker den i biter foran øynene hennes. Av Syver får hun vite at de har ventet for lenge med å løse inn pantet på Borgland, siden kongen i København har bestemt at det nå skal regnes etter takst.
     Etter dette vokser Gammel-Dag enda mer i respekt hos fattig og rik. Han tar et oppgjør med lensmann Tuv ute i bredbygda som drikker tett og skremmer bøndene til å spille kort mens et stort udyr av en hund ligger under bordet.
     Kornhøsten slår feil i 1812, og utover vinteren begynner folk å sulte. Gammel-Dag deler ut av sitt eget korn til folk som kommer til ham i nød. Til slutt tar kornet slutt også på Bjørndal. Men Gammel-Dag har råd for dette også. Nå får han bruk for sølvet i Hamburg, og ruster ut en skute som kan hente korn fra kontinentet.
     Gammel-Dags karakter utvikler seg gjennom med- og motgang til større medmenneskelighet. Han henter livskraft i den sterke ættefølelsen til å stå imot problemene fra omverdenen, og han synes å komme styrket ut av alle omstendigheter. Men i ættefølelsen ligger også kimen til hans svakhet.
     Våren 1814 dør begge guttene til Adelheid, og det blir et ufattelig slag for henne. Gammel-Dag blir gammellut og Unge-Dag tar til å fare på skogen enda mer enn før. På en av sine turer denne våren får han se en underlig fjellformasjon som faren hadde nevnt som nordgrense for landet deres. Under den tidlige vårsolen titter det frem bàre partier, og fjellet får et ansikt - dødens ansikt!
     Han kommer til å tenke på ordene i en gammel regle fra Ane Hamarrbø som advarer mot Dauingfjell. Men Unge-Dag trosser vær og vind, og bestiger fjellet med stor møye. Oppå fjellet får Unge-Dag en visjon av Guds storhet og menneskets litenhet, og plutselig forstår han at han har utfordret sin egen skjebne og kanskje ikke vil klare å komme seg levende ned igjen.
     Martin Hogger arbeider i hogstfeltet da hunden til Unge-Dag kommer pistrende og vil ha ham med. Slik går det til at Martin finner Unge-Dag ille tilredt - men i live. Han får fraktet ham ned til en liten koie og gitt beskjed til Bjørndal gård. Gammel-Dag drar straks av gårde for å se til sønnen, men Adelheid - dette bymennesket - gir seg også av sted med en hund som veiviser.
     Adelheids omsorg berger Unge-Dag gjennom krisen, men han har fått merker av turen oppi Dauingfjell, og Adelheid synes han snakker så underlig av og til om at livet er døden. Hun synes at mannen hennes blir enda fjernere for henne enn før.
     Våren 1815 sitter presten Ramer uti bredbygda og tenker på sitt dårlige gårdsstell og en kritisk bispevisitas etter at han hadde nevnt sine tanker om umoralsk levnet i lensmann Tuvs begravelse.
     Midt i disse svarte tankene får han besøk av Gammel-Dag Bjørndal. Han får rede på prestens vanskelige stilling og tilbyr ham å hjelpe til med både gårdsstell og bisp. Men Gammel-Dag har et viktigere budskap til presten: han vil melde inn for dåpen to gutter. Adelheid har nedkommet med tvillinger!
     Besøket hos presten setter noen tanker i gang hos Gammel-Dag. Ramer hadde minnet ham om at han ikke kunne ta imot hjelpen hvis den ble tilbudt som avlat for egen sjelefred. Gammel-Dag kom i annet ærend, men likevel fører prestens ord til nagende tvil hos ham.
     Det blir til at Adelheid i sin sorg over Unge-Dags fjernhet tyr til Gammel-Dag og samtaler ved peisen om kveldene. Gammel-Dag har som en slags fortrøstning i Adelheids selskap og viser henne gårdens regnskaper. Hun hjelper ham med å telle opp sølvspesiedalere som skal til den nye banken i landet. Under dette får hun rede på at Gammel-Dags forstemthet skyldes prestens ord om avlat.

                                                                          Artikkelen er gjengitt med tillatelse fra de etterlatte.

Tore Hoels sammendrag av «Og bakom synger skogene»

Bind 1 

Og bakom synger skogene, Det blåser fra Dauingfjell og Ingen vei går utenom ble skrevet av forfatteren Trygve Gulbranssen og utgitt av Aschehoug forlag i årene 1933, 1934 og 1935. Første bind i trilogien fikk undertittelen «Noen historier fra 1760-årene til frem mot 1810» og beretter om en skogsbygd som ligger fjernt fra allfarvei og om familien som bor på storgården Bjørndal.
     Dags vakre, høyreiste skikkelse vekker jentenes attrå og mennenes avind, og det ender med slagsmål slik at en mann blir liggende i uvett. Karen kvikner til etter hvert, men Dag blir merket av denne hendelsen. Han begynner å hate småskårenheten, misunnelsen og baktalelsen, og han bestemmer seg for å reise til byen for å lære seg mer om handel og vandel, for slik å kunne gjøre Bjørndals rikdom enda større og dermed hevde seg overfor folket i bredbygda.
     I byen bor han hos handelsmannen Holder, som Bjørndal har all sin handel hos. Der gir han en gullnål til yngste datteren i huset, Therese.
     Om våren vender han hjem og setter i gang med stordrift av tømmer og utvidelse av dyrkningsmark.
 Årene går og velstanden og makten trives på Bjørndal. En vårdag går Tore gjennom isen med kone, barn og slede. Dag står alene tilbake. Mens han sitter i sine egne tanker over en bønnebok, løsner en gammel stridsøks fra bjelkelaget over hodet på ham og suser tett ved ham i ett hogg nedpå golvet. Dag innser gjennom det han har lest og det som har skjedd, at Vårherre vil at han skal oppgi sine hevntanker. Han blir etter hvert gift med Therese Holder som bringer med seg stor rikdom til Bjørndal. Søsteren Dorthea flytter med.
     Med dette er grunnkonfliktene og hovedpersonen Dag, etter hvert Gammel-Dag, introdusert i fortellingen. Dag strides med sin nedarvete blodhevnnatur, og handlingen ruller videre med ny stordrift på Bjørndal. Velstanden maktstjeler Dag, og han blir en grisk hardhauk som aldri slår av på sin rett.
     Romanen bygges opp av episoder som belyser Dags karakter og stiller verdier og holdninger opp mot hverandre. Her møter vi også en rekke bipersoner som alle bidrar til å skape variasjon og spenning i helheten. En av disse er Ane Hamarrbø. I likhet med de andre gårdkjerringene under Bjørndal hjelper hun til med julestria. Ane lever etter regelen: den får styre som styre skal, som sikter til Bjørndalbondens makt i bygda. Likevel styrer hun gjerne litt selv også! Og hun er drøy i munnen, men Therese tar ikke hennes likefremhet ille opp, og slik får hun ett og annet ord fra Ane om den slekten hun er giftet inn i.
     Therese får kjennskap til slektens trass mot prest og øvrighet, men får likevel Dag til å fare til kirke juleotta. Med sitt vågemot klarer han å komme først til kirken, foran obersten på herresetet Borgland, som alltid hadde ledet hest- og sledeprosesjonen til julenattsgudstjenesten.
     Etter hvert blir det tilbygg på gården, og Therese får en sønn som blir kalt Tore etter broren til Dag. Senere får hun en sønn som blir kalt Dag etter faren.
     Flere flytter inn - svigerfamiliens gamle venn kaptein Klinge, og en ny tjenestejente som den svakelige Dorthea blir glad for å få til fostring. Jenta viser seg å ha gode evner, og rykker etter hvert opp i makt og myndighet til husjomfru - jomfru Kruse som hun ble kalt. Dag går pengenes harde vei, men Dorthea får minnet ham om at menneskets plikt er å vise barmhjertighet, like før hun dør.
     Sønnen Tore, som slekter mest på Holders folk, viser tidlig tegn til å bli en kvinnebedårer, og han trives best i festlig lag. Elisabeth von Gall, datteren til Borgland, får også føle hans sterke makt over kvinner. Hennes kavaler, Ludwig von Margas, følger etter Tore veien om Jomfrudalsdypet og stikker ham ned. Samme natt raser en del av fjellet ut og begraver Tore under tonnevis med stein.
     Unge-Dag er Tores rake motsetning og trives best i skog og mark. Therese dør, og Gammel-Dag blir klar over sin egen ensomhet. De gangene sønnen er hjemme fra skogen, kikker Gammel-Dag nysgjerrig på ham som han aldri har hatt tid til å lære å kjenne, og som har vokst opp til å bli et speilbilde av hans egen ungdom.
     Gamle kaptein Klinge hadde en god venn en gang i major Barre. Plutselig en dag kommer majoren og datteren Adelheid inn på Bjørndal. De blir godt mottatt, og Adelheid får et minne for livet da hun får se Unge-Dag komme inn i forstua med blodige bind og klærne i stykker etter en kamp med en ørn. Den fattige majoren og datteren blir senere invitert til julefeiring på Bjørndal.
     De unge er blitt begeistret for hverandre, men begge to er sky og unnvikende: Adelheid, som i sin utrygghet er redd for den store lykken, og Unge-Dag, som guttekeitet ikke kan tro at den overjordisk vakre Adelheid vil ha ham.
     Det er dårlige tider i landet. Utpå vinteren får Gammel-Dag besøk av obersten på Borgland. Obersten kommer i nød til sin gamle fiende for å låne penger slik at han skal kunne løse ut hovedpantet på Borgland. Han vet ikke at Gammel-Dag allerede har kjøpt dette pantet!
     Dag som hadde forberedt seg til å ta Borgland fra obersten, blir mildnet av besøket. Men hans iboende hevn-natur slår ut når han tenker på oberstens datter som hadde en slags befatning med Tores uferd. Likevel ender det med at obersten og datteren får lov til å bli boende på Borgland uten å svare noen form for renter.
     Så dør kaptein Klinge, og majoren og Adelheid reiser til Bjørndal i begravelsen. Men Unge-Dag er ikke til å forstå seg på - han er mest i skogen. Gammel-Dag ser Adelheids triste ansikt når sommeren går mot slutten, og han legger to og to sammen når han tenker på sønnen som har vært ute av likevekt siden julen.
     Før gjestene skal reise, har Gammel-Dag gjort i stand til et stort avskjedsmåltid. Og der forteller plutselig Gammel-Dag at de unge har gått og blitt forelsket i hverandre. Majoren gaper av forbauselse, mens begge de to unge forlater gammelstua. Men Adelheid hadde stoppet like utenfor, og omsider får hun bekreftelsen på Unge-Dags kjærlighet idet han kysser henne. Slik slutter første bind i trilogien.

     Handlingen begynner med en skildring av en slagbjørn som en høst begynner å plage bøndene i den brede bygd, nærmeste bygdelag til Bjørndal, og kuer blir slått ihjel på båsen. På tross av fiendskap mellom de to bygdene blir Torgeir Bjørndal oppsøkt av presten Diderich og bedt om hjelp i Guds navn. De unge brødrene Tore og Dag styrer på Bjørndal etter at faren omkommer i kampen med bamsen. Tore er odelsgutt og blir gift med en jente fra et bygdelag lenger sør. Gjennom dette ekteskapet blir de skyldt til folk i den brede bygd, og for første gang blir Bjørndalsfolk invitert i gjestebud der.

                                                                          Artikkelen er gjengitt med tillatelse fra de etterlatte.

Tore Hoels introduksjon om Trygve Gulbranssen

Opprinnelse

Trygve Emanuel Gulbranssen ble født den 15. juni 1894 i Molstadgården i Enebakveien 39, Vålerengen i Kristiania. Han var tredje sønn av ekteparet Christen Gulbrandsen og Alette f. Dahl, og ble døpt i Gamlebyen kirke. Foreldrene fikk tre døtre etter Trygve.

     Christen Gulbrandsen var snekkermester og byggmester, som i jobbetiden i siste halvdel av 1890-årene gjorde store penger på å bygge bygårder rundt om i hovedstaden. Han kom i gang med å kjøpe små gårder til verksted og boplass. Disse pusset han opp for salg. Så kjøpte han nye gårder, pusset opp og solgte - en vanlig geskjeft i datidens håndverkerstand.

     Folk søker dit det er mest å tjene og lettest å leve. I denne perioden strømmet det mange folk fra landet inn til byen. Christen Gulbrandsen og de andre byggmesterne rakk ikke å bygge nok boliger til de som kom, og prisene steg frem mot 1899.

     Da brast boblen, tilbakeslaget kom, og Gulbrandsen ble rammet katastrofalt. Han hadde for sikkerhets skyld plassert pengene sine i flere banker, og han hadde kjøpt Solberg gård i Trøgstad. Men nå gikk den ene banken etter den andre konkurs. Samtidig uteble nye byggeoppdrag. Bortimot 50 000 mennesker flyttet ut av Christiania og tilbake til bygdene hvor de kom fra, og etterlot seg tomme leiligheter i hovedstaden. 1. januar 1905 stod over ti prosent av disse bostedene ledig.

     Christen Gulbrandsen mistet alt han eide av land- og byeiendommer i tillegg til pengene han hadde på bok. Han arbeidet senere som eiendomsmegler en tid, men kom seg aldri opp igjen etter den brutale knekken han hadde vært utsatt for.

     Trygves besteforeldre på farssiden var snekkermester Johan Gulbrandsen (1826 - 1871) og Petrine Pedersdatter Nøklebye (1828 - 1909). Begge hadde sin opprinnelse i gamle bondeslekter fra Trøgstad i Østfold - Petrine fra den kjente Frøshaug-slekten. Johan døde bare 45 år gammel, og Petrine stod ubemidlet igjen som eneforsørger til fem små gutter fra 2 1/2 til 13 år. Hun var mer enn alminnelig flink til å veve, en ferdighet som hun brakte med fra sitt hjem på Nøklebye. Vevingen ble hennes og barnas levebrød. Petrines ukuelige viljestyrke, hennes arbeidskraft og sterke konstitusjon bar henne oppe gjennom vanskelighetene.

     I boken om Frøshaug-slekten fortelles det om Petrines foreldre, Peder og Ragnhild, som med hest og slede kjørte over den islagte Kallaksjøen fra et juleselskap: «Plutselig satte det inn med linnvær, og da de nesten hadde nådd land, brast isen og hest og slede gikk igjennom. Det så stygt ut, men slafellen holdt dem oppe et øyeblikk, og det lykkedes Peder å få kastet sin hustru, barnet og seg selv opp på isen. Men både hest og slede gikk til bunns.» Denne hendelsen kan være bakgrunnen for forfatterens skildring av hvordan Tore Bjørndal kjører seg ned i Lysne vann med kone og barn etter et gjestebud.

     Trygves mor, Alette Antonsdatter Dahl, ble født den 3. august 1863 (død 1941) og vokste opp på gården Vestre Dahl i Skogbygda i Frogn. Gjennom henne hadde Trygve røtter i Follo-bygdene. Hans tippoldefedre på morssiden bodde på henholdsvis Skaug i Frogn, Sneis i Nordby, Vennersgård i Ås og Grønlia inne ved Oslo.

     Morens foreldre var Johan Anton Jørgensen Strandengen og Bolette Olsdatter f. Skau. Vestre Dahl var ikke noen stor gård, så bestefaren virket også som jekteskipper og tok frakteoppdrag i sommerhalvåret. Fartøyet hans lå i Brevik i Bunnefjorden, tett ved gården. Om vinteren saget han is og kjørte den til Kristiania. Til dette hadde han bruk for to svarte hester som han også likte å være kar med når han dro til kirke. De svarte hestene kommer igjen i dattersønnens romaner.

     «Bjørndals grend» i Trygve Gulbranssens bøker bærer klare likhetstrekk med besteforeldrenes skogsbygd. Likeledes kan Ås herred og tilstøtende deler av Frogn ha stått som modell for «Den brede bygd». Men romanfortellingen krevde et «Dauingfjell» og en brusende elv til alt tømmeret som skulle frem, og til det måtte forfatteren dikte en del om på morfarens bygd og flytte den atskillig lenger inn i landet. Stedsnavnet Bjørndal finner vi mange steder, men Bjørndal gård i bøkene er et resultat av dikterens frie fantasi.

     Kirken i «Den brede bygd» har likhetstrekk med gamle Frogn kirke som brant ned natt til 4. juni 1994. På kirkegården der ligger besteforeldrene begravd.

     Frogn hovedgård, som i dag er fredet, kan ha stått modell for gården Borgland i bøkene. På denne gården bodde det folk med gamle norske og norsk-danske adelsnavn den gang Trygve var liten. De nåværende hovedbygningene på Frogn hovedgård har sin opprinnelse fra 1760-årene og ble oppført av Peder Schøyen. Ole Petter Brandt, i slekt med Schøyen-familien, overtok gården i 1821. I Trygves barndomsår hette eieren Nils Stockfledt Darre-Brandt. Navnet Darre minner om major Barre som også var av god familie slik Gulbranssen har skildret ham i bøkene. Blant de mannlige medlemmer av Darre-Brandt-familien som rådde på Frogn hovedgård, var der flere offiserer.

     Morfaren døde allerede i 1899, men den eldste sønnen beholdt gården i syv år, og Trygve og hans søsken oppholdt seg der i enda syv somrer. Sommeren 1901 var familien samlet om Trygves lyslokkete lillesøster på 2 år, Ragnhild Margrethe. Hun fikk dysenteri av infisert brønnvann og døde på Dahl. Den syv år gamle Trygve stod igjen med disse sanseinntrykkene:

     «Søster Ragnhild - sommeren 1901 - extrasommeren i Norge - vandrende i sine nye lakksko i hodehøit sommergress med gullhår og silkesløife, med blomsterhavet, humlene og sommerfuglene halvt om øinene - og solgullet. En vidunderverden av yrende, overdøvende sommer. Det gnislet og knirket og kneppet nede i dypet og omkring av gresshopper, andre insekter og akerriks. Det skar så tydelig inn i hennes våkne ører. Og blomster og strå svingte og svaiet - og over alle farver og alt liv var blå himmel og het sol [...] All hvepsen. Mine visitter inne hos henne - de blå øielokkene - de tørre leppene - den syke lukten. Begravelsens sorg og - glede, kisten, alle kransene, de store kakene, kingelveven på lysene.»

     Bytilværelsen var preget av usikker økonomi og en omflakkende tilværelse. Bestefarens gård var det rotfaste og trygge i Trygves barneår. Da Dahlgården ble solgt ut av slekten i 1906 og sommerparadiset ble stengt, tok barna det tungt, og ingen tyngre enn Trygve. Trilogien røper sterk interesse for bøndenes liv i østlandsk miljø i gamle tider, og har altså sin naturlige bakgrunn. Likevel var det en spesiell hendelse som fikk Trygves fantasi i gang med historien om Bjørndalsfolket.

     Under en av familiens mange flyttinger fant guttungen Trygve en gammel bønnebok med fillete trepermer: D. Jens Dinnysøn Jersins Tvende Opbyggelige Skrifter, det første kaldet Den Sande Livsens Vej, om Troens Art og Beskaffenhed for stolte og sikkere Hierter [...] Femte Oplag. Kjøbenhavn, Aar 1759. Boken hadde tilhørt Trygves tippoldefar Ole Christophersen Biørnebeck. Bak permene hadde denne skrevet med sirlig gåsepennskrift navn, sted, fødsel etc. slik det var vanlig på den tiden. Trygve sydde sammen de fillete trepermene med beket tråd og oppbevarte siden boken som et klenodium.

     Det var funnet av denne boken som gjorde at han begynte å spørre sin mor om sine forfedre. Moren var god til å fortelle, og gutten begynte å notere ned etter hvert. 

Idrettsadministratoren

Idrett og idrettsaktivitet ble tidlig en av Gulbranssens hovedinteresser. Som de fleste gutter tilbrakte han oppveksten på løkka med ulike former for idrettslek. Etter hvert ble han en aktiv utøver i Kristiania Idrætsforening, senere Oslo Idrettslag. Han løp 100-meter og støtte kule på gamle Frogner stadion, men fant snart ut at det var som administrator han kunne gjøre størst nytte for seg. I det sparte han seg ikke.

     Trygve Gulbranssen ble medlem av laget i 1912 eller i 1913. Han ble formann i friidrettsavdelingen i 1915, og samtidig medlem av styret for klubben. Han satt fortsatt som formann i 1916 og i 1917, og gikk inn for «nye klubbdrakter som ble velkjente spesielt i friidrett med mange, mange Norgesmesterskap utover».

     I 1918 ble han tildelt Oslo Idrettslags fortjenestemedalje i sølv, og 27. desember 1919 blir han opptatt i «Ligaen» som nr. 41. Det viser at Gulbranssen var et meget verdifullt arbeidende medlem for laget. Hovedligaen i Oslo Idrettslag var nærmest et laug for de av medlemmene som hadde gjort en særlig fortjenestefull innsats for laget.

     Han ble redaktør for foreningens medlemsblad, administrerte stevner og konkurranser og fulgte ivrig med i guttenes trening. Han ga til og med støtet til den første illustrerte tabell for hjemmetrening, ifølge friidrettsmannen Helge Løvland.

     «Dette med hvordan en ungdom kan forandre seg etter det miljø eller den kameratkreds han kommer inn i. Likeså hvordan en kan influere på en hel gjeng. (Tenk på deg sjøl og gamle KIF.)», står det på en lapp.

     Trygve Gulbranssen nøyde seg ikke med å hjelpe sin egen klubb, men bidro sterkt til opprettelsen av skoleidrettsstevner på landsbasis, og han hevdet betydningen av å få bondeguttene med i idretten. I et intervju kom dette frem: «Er det noe jeg ærlig og redelig er kry av så er det at vi fikk sving på idretten blant skoleungdom. Jeg var en av pionerene til det første landsstevne under første verdenskrig.» (1917, forf. anm.)

     På en av omslagssidene av sitt eget eksemplar av «Norsk fri-idretts historie fra 1896 til 1950», som ble utgitt i 1952 med Gulbranssen som en av hovedkildene til «yngre perioder», har han blant annet skriblet ned dette om FNs første generalsekretær Trygve Lie: «KIFs guttestevne 1912 - Trygve Lie, Tjalve, 14-16 år/ fire seire.»

     Det vanket flere utmerkelser for det store arbeidet han la ned i idretten som idrettsadministrator. Allerede i 1928 fikk han diplom fra Norges Fri-Idrettsforbund for sitt arbeid i fri-idrettens tjeneste. Fra Norges Landsforbund for Idrett fikk han sølvplaketten i 1936, som er den høyeste utmerkelse der. Dette gikk ikke upåaktet hen i avisene. I Bergens Tidende av 23. juni 1936 står følgende å lese om Gulbranssen:

     «Innenfor administrasjonen har han nedlagt et banebrytende arbeid, - særlig for skoleungdommens idrett. Han var initiativtager til Oslo idrettslags skolestevner for de høiere skoler, et stevne som er det største i sitt slags her i landet. Dessuten var han sterkt medvirkende ved innstiftelsen av idrettsmerket og satt i mange år som medlem av den komite som administrerte idrettsmerkeprøvene.»

     Ifølge et brev fra «Norges landsforbund for idrett», datert 3. oktober 1938, satt Trygve Gulbranssen i «Idrettsmerkeutvalget» fra 1920 til 1938. I brevet blir det rettet en varm takk til ham for hans innsats.

     I 1939 fikk han diplom fra Landsforbundet «med takk for utmerket arbeid for norsk idrett». Aftenposten takker Trygve Gulbranssen for hans «mangeårige strev med Holmenkollstafetten» og «de mange utmerkede artikler» i et brev av 14. juni 1954. I 1961 fikk han Norges Idrettsforbunds «100 - års jubileums - medalje som takk for interessert arbeid innen norsk idrett.»

     Da det ble kjent at orienteringssporten var i gang i Sverige, dro Nils Dahl og Trygve Gulbranssen over til Stockholm som representanter for Norges Fri-Idrettsforbund, og fikk de nødvendige opplysningene for å kunne innføre sporten i Norge. I 1925 var de med på å arrangere det første orienteringsløpet på Hurumlandet, og det var Gulbranssen som skrev referatet i Idrettsliv under tittelen «Premièren». For sin innsats for orienteringssporten i Norge ble han hedret med Norges Orienteringsforbunds plakett i 1959. 

Forfatteren

Da første bind i Bjørndal-trilogien ble lansert i Norge, ble dette den spede begynnelse på noe som skulle bli et internasjonalt bokeventyr. Forleggerne fikk raskt dekket sine omkostninger, og ryktet om bestselgeren spredde seg enda raskere. Ifølge intervjuet med Holmesland ble det store salgstall i Sverige først før det også ble opplagssuksess her hjemme. De to andre bindene om Bjørndal ble publisert i Norge i 1934 og i 1935, og trilogien ble en av datidens største internasjonale boksuksesser. Trygve Gulbranssen ble den desidert mestselgende norske forfatter i sin samtid. På et tidspunkt før krigen brakte de tre romanene ham opp på fjerdeplass i verdensstatistikken over høyest antall solgte bøker! Også i ettertid ble det store salgstall, slik at bøkene i dag er solgt i rundt regnet tolv millioner eksemplarer.

     Bøkene ble raskt oversatt til en rekke språk, og i 1935 kunne Trygve Gulbranssen skrive kontrakter med forleggere i Danmark, Finland, Nederland, England og Tyskland med lisensutgaver i Sveits og Østerrike. I 1936 kunne han skrive kontrakt med en forlegger for det store amerikanske markedet. Han klarte også å nå frem i de katolske landene og fikk forlagskontrakter i Frankrike (1938), i Italia (1940) og i Spania (1947). Etter hvert har det kommet utgivelser i øst-europeiske, afrikanske og sør-amerikanske land. I dag har Gammel-Dag mer enn 30 forskjellige språk å føre sine livskloke samtaler på.

     Gjennom årene har den ene utgivelsen avløst den andre med jevne mellomrom i inn- og utland. Og over 60 år etter debuten får bøkene om Gammel-Dag stadig nye lesere. Hva kan være årsakene til en slik voldsom og vedvarende opplagssuksess?

     Trygve fikk tidlig de enkle livssannhetene tett innpå seg gjennom søsterens og brorens altfor tidlige bortgang og farens økonomiske ruin. Dette kunstnersinnet fikk i barne- og ungdomsårene et godt innblikk i viserguttens råe og harde tilværelse. Han lærte selv å bli en som overlever i livskampen. De grunnleggende livsproblemene og kampen for tilværelsen går som en rød tråd gjennom hele Bjørndal-trilogien. Bjørndal-slekten måtte ikke bare kjempe hardt for livsunderholdet, de måtte også kjempe hardt mot avinden fra omkringliggende bygdelag som så med mistro på skogsbygda som levde sitt eget liv langt unna både lensmann og prest.

     Moralen i bøkene er den samme som preger alle hardt arbeidende mennesker i alle samfunnslag. Tankene om arbeidsslitets foredlende virkning på menneskene og nødvendigheten av å vise styrke og dugelighet i det daglige er en erkjennelse som Gulbranssen kom frem til gjennom sine egne livserfaringer. Forfatteren fikk de fleste av sine lesere i tale fordi han kunne fortelle en historie ut fra allmennmenneskelige erfaringer. Og han kjedet dem ikke. I årene før debuten utviklet Trygve Gulbranssen en fortellerbegavelse som fikk Aksel Sandemose til å utrope ham til en av de beste av sin samtids forfattere i en artikkel i Aktuell, 1948.

     Men Trygve Gulbranssens romaner var ikke preget bare av hans tanker om livskampen. Han ble tidlig bevisst en følelse av kontinuitet, av å være en i en lang rekke av mennesker: det å være en del av historien. Tankene om slekten som bærer av visse verdier og mennesketyper står sentralt i trilogien. Det enkelte livet er bare en del av en lang rekke liv. Og livet tar ikke slutt med døden. Mennesket lever videre i sine gjerninger og i sin ætt.

     Det var fortellertradisjonen fra Frogn i Akershus som gjennom moren ga Gulbranssen et konkret utgangspunkt for hans egne tanker om liv og død, og som ga ham stoff til å realisere sine kunstnerdrømmer. Arven ble båret videre, og Trygve Gulbranssens bidrag ble skildringen av Gammel-Dag og Bjørndal gård som etter hvert skulle gi mennesker over hele kloden en følelse av kontinuitet og sammenheng i tilværelsen gjennom lesningen av bøkene.

     Skildringen av Bjørndals bønder inneholder mange av ingrediensene fra fortidig fortellerkunst. Det ble en spennende fortelling om mennesker i en forholdsvis fjern fortid, farget av tyve- og tredvetallets idékamp og tanketvil. Gammel-Dag må kjempe seg frem til sin kristne religiøse overbevisning. Dette er i tråd med mellomkrigstidens uttrykte tvil om de religiøse verdier. For 1700-tallets bønder ville nok de kristne idealene fortone seg mer som en selvfølge, og ikke i den grad som gjenstand for tanketumling. Likevel er både form og innhold i romantrilogien preget av en fortellertradisjon som for mange samtidsforfattere representerte et tilbakelagt stadium. Hvordan klarte Trygve Gulbranssen å blåse nytt liv i de gamle idealene? Hvordan klarte han å tegne et nytt og interessant motiv av filosofiens og litteraturens eldgamle tema: Livets og dødens problem? Hvordan klarte han å gi sine lesere en umiddelbar og varig estetisk opplevelse av dette?

     Det kan være vanskelig å svare fyllestgjørende på dette spørsmålet, og jeg vil derfor vise til en av hans tyske lesere som har kommet nærmere et svar på dette spørsmålet enn de fleste. Hanns Arens skriver følgende i «Literaturblatt», 9. september 1938:

     «Gulbranssen forteller den lange og litt romantiske historien om Bjørndal-familien med begeistring for de små ting. Hver dag synes å være nedtegnet. Dermed kan vi si at G. gjerne går i detalj. Han beskriver stemningen hos personene sine, landskapet, livet og slitet på gården, som om det gjelder å holde fast ved alt som skjer. En annen dikter hadde ikke tillatt seg å finmale på denne måten i redsel for å bruke for bred pensel, og dermed ikke klare å holde på spenningen hos leseren. Gulbranssen tør. Og i dette må hans spesielle styrke ligge. Aldri blir han langtrukken eller - for å si det rett ut - kjedelig. Fra tidligere lesning vet vi at nettopp på denne måten holdes vi i spenning, selvom det egentlig ikke dreier seg om spennende ting i vanlig forstand. På en mesterlig måte har han forstått hvordan han skal dra oss inn i historien til Bjørndal-familien, som om - mutatis mutandis - det er vår egen familiekrønike han forteller.»

     Detaljene i de enkle hverdagsskildringene til Gulbranssen blir her tillagt stor betydning for den estetiske virkningen. Gulbranssen klarer å få frem det allmennmenneskelige i skildringer som i utgangspunktet bare er et utsnitt av en bestemt norsk virkelighet. Han hadde evnen til å få mange lesere til å kjenne nærhet til personer og miljø i romanstoffet, samtidig som han evnet å være så original at han ikke kjedet sine lesere. 

HOBØL GÅRD

Gården ligger vakkert til med bygningene på en høyde med god utsikt mot Eidsberg bygd og enda fjernere deler av Indre Østfold. Den hvite hovedbygningen skimtes høyt i landskapet fra langt hold. Det er en herskapsvilla i halvannen etasje, bygget i to fløyer, inspirert av vestlandsk byggeskikk helt ulik annen byggeskikk i Østfold. Av den grunn er det noe eventyraktig over stedet, med fuglekvitring og vindsus i de gamle trærne. 

      Til gården hører en treetasjes tjenestebolig, et vognskjul med verksted og en rødmalt liten stue som heter «Solhaugen». Et privat pumpehus forsyner hele gården med eget kildevann. Stillheten har inntatt stedet for lenge siden. Fredag 2. mai 1958 ble hele besetningen solgt på auksjon, og Gulbranssen måtte gå over til kornproduksjon - en av de tristeste dagene i hans liv. 

      Etter hvert ble også driftsbygningen revet. Trygve Gulbranssen flyttet til Hobøl gård i 1940 for å komme tilbake til sin opprinnelse og minnelsene fra bestefarens gård med dyr og mennesker og virksomhet. Han hadde bymannens ønske om å komme tilbake til sin egen slekts lange bondetradisjon.

OM FAMILIEN

I 1928 giftet Trygve Gulbranssen seg med Lilly Haneborg. Hun kom fra en solid bondefamilie som bodde på gården Lie ved Ørje i Østfold. Gulbranssen var da blitt 34 år, og for første gang flyttet han fra foreldrehjemmet i Brogaten 1 og inn i eget bosted på Damplass, Ullevål Haveby. I to små rom med utsikt til Colletts karpedam ble hvetebrødsdagene tilbrakt. 

     Våren 1929 leide de en leilighet i Tyrihansveien 22, ikke langt fra Damplass, hvor det var bedre plass til barn. Her hadde de utsikt til en koselig have, og her fikk datteren Ragna og sønnen Per oppleve sine første barneår. Det var i denne leiligheten romantrilogien om folket på Bjørndal ble skrevet ferdig.

     I 1935 flyttet familien til Eventyrvn. 40 hvor Trygve Gulbranssen endelig fikk sitt etterlengtede hjemmekontor. 

     Julen 1940 overtok familien Hobøl gård i Eidsberg i Østfold. Den ble drevet som et mønsterbruk for melkeproduksjon frem til 1958. Trygve Gulbranssen døde 10. oktober 1962. 15. januar 1967 døde hans kone, Lilly, født Haneborg. 

     Hobøl gård er fremdeles i familiens eie, og drives i dag av datteren, Ragna Gulbranssen. Etter sin brors bortgang overtok hun også Jaren gård i Marker fra 1975.

                                                                          Artikkelen er gjengitt med tillatelse fra de etterlatte.

Tore Hoels artikkel i Norsk Litterær Årbok 1997

Åpne bildene i eget vindu for større versjon.
                                                                               Artikkelen er gjengitt med tillatelse fra de etterlatte.

Bildegalleri fra Tore Hoels nettside

Bildet viser baksiden av bygningen hvor Trygve Gulbranssen fra 1929 leide en treroms leilighet i andre etasje i Tyrihansveien 22, noen hundre meter fra Damplassen, Ullevål Haveby. Her opplevde både datteren Ragna og sønnen Per sine første barneår, og i dette huset fullførte forfatteren den berømte Bjørndal-trilogien.

Da suksessen med bøkene var et faktum, kjøpte forfatteren denne villaen i Eventyrveien 40 på Blindern. Her holdt familien til i siste halvdel av 1930-tallet. Som 41-åring fikk endelig Trygve Gulbranssen sitt etterlengtede arbeidsværelse i denne bygningen som var rommelig nok til også dette formål.

 

Eventyrveien 40 fra en annen vinkel. Eiendommen ligger få meter fra Niels Henrik Abels vei.

Hovedbygningen på Hobøl gård, Eidsberg, hvor Trygve Gulbranssen bodde fra julen 1940 til sin død høsten 1962. Gården drev han med hjelp av både kokke, tjenestejente, sveiser og agronom. Vinduet i andre etasje vender inn mot forfatterens arbeidsværelse som lå ved siden av hans soverom i samme etasje. Gulbranssen hadde allerede i Eventyrveien etablert vanen med å holde sine rom lukket for andre, og han fortsatte med dette etter at familien flyttet til Hobøl gård i 1940.

Peisestuen 

En del av forfatterens boksamling. Bemerk Henrik Ibsens sentrale plassering midt i bokhyllen! Dette er en del av biblioteket som ligger mellom hovedstuen og entreen på Hobøl gård. Det var Gulbranssens beste sted i hovedhuset, og her tilbrakte han mange timer ofte utover natten med aviser og bøker.

Biblioteket fra en annen vinkel. Peisen ble bygget etter forfatterens ønske. Bemerk treskulpturen som er lagt inn i peismuren. Motivet skal visstnok være en helgen, og skulpturen er av spansk opprinnelse helt tilbake til europeisk middelalder. Bjelkelaget i taket ble også laget etter Gulbranssens ønske. Innredningen ble utført med tanke på å skape en intim, koselig atmosfære, og er gjerne gjestenes første møte med Hobøl gård og familien.

Spisestuen
I denne stuen ble gjester traktert etter beste måte av familien Trygve Gulbranssen.

Hovedstuen

Et hjørne av hovedstuen på Hobøl gård. Trygve Gulbranssens kone, Lilly, var den som håndterte tangentene. Flygelet hadde Trygve kjøpt til henne allerede mens de bodde i Eventyrveien i Oslo. Stuevinduet vender ut mot havepartiet foran hovedhusets fasade. En gedigen lysekrone ble kjøpt inn da Gulbranssens familie flyttet inn på Hobøl.

Ved innkjørselen til Hobøl gård ligger dette huset som opprinnelig ble bygget for gårdens tjenestefolk. Der er en leilighet både i første og annen etasje, og på toppen er det en hybelleilighet.

Gravstedet til Trygve Gulbranssen og hans hustru, Lilly, ligger ved Eidsberg kirke. Forfatteren ble gravlagt her 17. oktober 1962, og hans kone ble gravlagt samme sted vel fire år senere. Gravplassen ligger ikke langt fra Hobøl gård.

En byste av Trygve Gulbranssen ble avduket i Mysen sentrum av daværende kulturminister Lars Roar Langslet, 15. juni 1985. Bysten er laget av Arne Durban.

Eidsberg kommune er stolt over å ha huset en verdensberømt forfatter, og har navngitt en 2,5 kilometer lang veistrekning med forfatterens navn. Veien går fra Salerud, passerer Hobøl gård og fortsetter mot Eidsberg jernbanestasjon ved Mysen.








                                       

                                                                          Artikkelen er gjengitt med tillatelse fra de etterlatte.