Støtt oss via Grasrotandelen!

Vi blir veldig glade dersom du vil støtte vårt arbeid via Grasrotandelen!

Vi arbeider nå fram mot markeringen av forfatterens fødselsdag den 15.juni. Alle monner drar, som det heter,  og vi håper du vil støtte oss også på denne måten.

Ta med brevet (bildet under) til din kommisjonær eller klikk her for mer info om hvordan du kan gi 5% av din innsats til foreningen Trygve Gulbranssens Venner.

Referat fra møtet 11. mars 2013

Mandag 11. mars 2013 var det klart for det første offisielle møtet i regi av Trygve Gulbranssens Venner. Odd Georg Murud var invitert for å fortelle om Trygve Gulbranssens liv og forfatterskap. Møtet fant sted på Eidsberg bibliotek.

Nestleder Anne-Brit Stensrød innledet kvelden med å forklare hvordan og hvorfor venneforeningen var blitt dannet. Hun fortalte også om hva slags aktiviteter som foreningen ønsker å bidra til, med forfatterens fødels- og dødsdag, 15. juni og 10. oktober, som viktige merkedager.

Foto: Elin W. Hansen

Leder Kari-Marte Frøyset og styremedlem Hans Rasmus Glomsrud fortsatte med kvelden med å vise frem de nye nettsidene, og Facebook-siden. Tore Hoels arbeid, som vi har vært så heldige å få gjengi noe av på nettsidene, ble også trukket frem. Etter møtet kom det også forespørsel om biografien Manns Plikt, som han gav ut i, samarbeid med Ragna Gulbranssen, i 1997.

Ordfører i Eidsberg, Erik Unaas, hilste foreningen, og trakk frem Gulbranssen som en av Eidsbergs beste varemerker. Han mente foreningen hadde lagt opp til et fornuftig program og så foreningen som et tegn på at det står bra til med frivilligheten i Eidsberg kommune.

Så overtok Odd Georg Murud og tegnet et sympatisk bilde av Gulbranssen; både som forfatter og som menneske. Han redegjorde for hele livsløpet, og for hvordan Gulbranssen arbeidet seg frem fra en vanskelig oppvekst til verdensomspennende litterær suksess.

I tillegg til å avlive enkelte myter, forsøkte han å gi mulige forklaringer på hvorfor Gulbranssen ikke kom med flere bøker. Dette til tross for at han fortsatte å dikte ut livet. Murud trakk også frem ukjente sider ved Trygve Gulbranssen, blant annet hans sterke engasjement for fred. Til dette ble det lest opp et av forfatterens flammende innlegg til kamp mot krigshissing og uvettskap.

Det ble servert kaffe og kaker, som ble en fin anledning til å bli bedre kjent. Det var flere som delte minner og hendelser knyttet til Trygve Gulbranssen og hans levetid i Eidsberg. Det møtte rundt 45 interesserte, og flere av disse ønsket å tegne medlemskap. Det kom til og med forespørsel om å få tak i de tyskspråklige filmatiseringene.

Alt i alt ble det en god og vellykket kveld, som la et godt grunnlag for fremtidig aktivitet.

Hans Rasmus Glomsrud

Velkommen til første møte i Trygve Gulbranssens Venner

Mandag 11. mars kl 18.00 arrangerer venneforeningen vårt første møte på Eidsberg bibliotek i Mysen. 

Vi vil bla.  informere om foreningen, hjemmesidene og kommende arrangement.

Odd Georg Murud vil holde et foredrag om Trygve Gulbranssen.
Enkel bevertning . Kaffe/te og kake.

Arrangementet er GRATIS og åpent for alle - både gamle og nye medlemmer og andre interesserte!
Vi håper mange har anledning og lyst til å komme denne kvelden.

Velkommen!

Odd Georg Muruds foredrag 15.10.12

Den 15. oktober 2012 holdt Odd Georg Murud et flott foredrag om Trygve Gulbranssens liv og forfatterskap. Dette var i forbindelse med 50-årsmarkeringen for forfatterens bortgang, og arrangør var «Den kulturelle spaserstokken» Det hele foregikk på Eidsberg bibliotek. Tilstelningen var godt besøkt, og Murud viste frem den store bredden i Gulbranssens skriving. Blant annet fremførte han flere av forfatterens dikt ved hjelp av sang og musikk. 

Mysenposten var på plass og laget en fin artikkel i etterkant: Kåserte om Trygve Gulbranssen

Vi legger her ut noen videosnutter fra arrangementer, etter tillatelse fra Mysenposten (dessverre er kvaliteten blitt svekket ved overføring til Internett):

Tore Hoels avisdebatt med Willy Dahl 1997-1998

Åpne bildene i eget vindu for store versjoner.
                                                                               Artikkelen er gjengitt med tillatelse fra de etterlatte.

Tore Hoels sammendrag av «Ingen vei går utenom»

Bind 3

Tredje bind av trilogien innledes med en skildring av gårdsarbeideren Mekkal Hogger som har havnet på legd, og som prøver å rømme unna legdeskammen ved å vandre tilbake til Bjørndal, hvor han tjente i unge år. Men Mekkal tror ikke at han er velkommen, siden han har øksegått en kar i vilska mens han arbeidet på Bjørndal. I stedet blir han tatt imot med åpne armer av Gammel-Dag som minnes at Martin, sønn til Mekkal, berget Unge-Dag fra å fryse ihjel oppi Dauingfjell. 

     Elisabeth von Gall klarer ikke å utholde skammen over at faren endelig har gitt opp forsøket på å kjøpe Borgland tilbake fra Gammel-Dag, og det ender med at hun brenner seg ihjel. Etter at obersten selv er kommet i grav, blir Eleonore Ramer, Adelheids moster, innsatt av Gammel-Dag til å passe på verdiene på Borgland inntil en av sønnesønnene hans kan flytte inn der. Våren 1817 rir Adelheid etter veiene til Borgland på en hest som hun har fått av Gammel-Dag. Folk har stor respekt for henne, men hun virker kald og avvisende, for hun bærer sin sorg over Unge-Dags fjernhet som hun ikke røper for noen.
     Småguttene vokser til og springer fra morens triste ansikt og river Gammel-Dag ut av hans forstemthet. En kveld lover han å ta dem med på skogen. De sørger for å minne ham om det morgenen etter. Skogen er selve eventyret for guttene, hvor faren deres tilbringer det meste av sin tid. Gammel-Dag livner til med guttenes ivrige oppdagertrang.
     Adelheid får nok en stein lagt til sin byrde når hun oppdager at jomfru Kruse skal føde. Barnet er dødfødt, og Adelheid selv graver det ned i hagen. Gammel-Dag tar med seg den etter hvert så alkoholiserte majoren ut på skogtur, og rister ham opp av hans likegyldighet når han forteller om hva som har skjedd med jomfru Kruse. Det er majoren som har gjort henne gravid, og han klarer nesten å ta livet av seg med et skudd for pannen, etter at Gammel-Dag har fortalt om hendelsen.
     Majoren blir lagt i sykeseng, men det bærer mot døden med ham. Adelheid sliter med sin stolte forakt for faren som hadde skilt seg fra hennes mor. Men faren hadde mot slutten fått tilbake noe av sin manndoms sterke drag, og hun forsoner seg med ham. Gammel-Dag som først ikke kunne fri seg fra tanken om at det var best at majoren fikk dø, sitter ved sykeleiet og regner opp alle de hyggestundene majoren og han hadde hatt, og han tar seg i å si frem et ønske om at majoren snart må komme seg på benene igjen.
     Majoren tar imot den strenge presten Ramer før han dør, og et lite ord fra ham om at majoren kunne ha hatt mer støtte i livet, får Gammel-Dag ytterligere til å mildne i sin dom over majorens levnet.
     Unge-Dag går sine egne veier i skogene. Gammel-Dag som har blitt vàr det dårlige forholdet mellom sønnen og Adelheid, følger etter Unge-Dag i skogen og oppsøker ham ved et nattelæger. Gammel-Dag har meget på hjertet og prøver å forklare sønnen litt av sine egne livserfaringer om at man skal vise hjertelag og skjøtte om folkene rundt seg. Til slutt får han nevnt dette med Adelheid. Unge-Dag ser langt etter faren.
     Skogsferden etter sønnen tar på Gammel-Dag slik at han blir liggende syk med kraftige hosterier og feber. Det går ikke bedre enn at Gammel-Dag dør etter et kort sykeleie. Men før han dør får han livsmeningen sin frem til Adelheid i ordene: Ingen vei går utenom - Krist -.
     Angsten griper alle som har sin tilknytning til Bjørndal, og Unge-Dag går vettløst omkring etter farens død. Han kommer seg ikke til å ta i med noen ting, og Adelheid opplever den forsmedelse at han flytter inn i farens gamle sengekammer uten henne. Adelheids engstelse blir ikke bedre når gamle Holder oppsøker dem i sprengkulda for å låne penger som Unge-Dag gir villig vekk, selv om det visstnok skulle stå dårlig til med det gamle handelshuset.
     Med alle sine problemer oppsøker Adelheid sin moster på Borgland, frøken Ramer, og der blir hun fortalt at hun aldri har vært hel i sin kjærlighet til Unge-Dag som hun ikke har tatt helt alvorlig med sin guttenatur. Ja, frøken Ramer mener at det stort sett var den gamle som hadde hatt Adelheids omsorg omkring seg, og som hun hadde tydd til i sin usikkerhet. Dette må Unge-Dag ha sett. Adelheid er overrasket over mosters ord, men hun biter skammen i seg og snakker ut med sin mann som hun etter hvert blir vel forlikt med.
     Dag tar tak i alt sluskeriet som enkelte folk hadde begynt med etter farens død, og det blir igjen god skikk på alle ting. Folk i bygda er rent fælne over hvor lik Dag er sin far i all slags ferd. Morsfolket hans, Holderfamilien, blir det slutt med å våge penger hos, og årene går med god gammel drift på Bjørndal.
     En dag kommer det plutselig melding om at vårisen har tatt en bro. Noen gutter har lekt på broen, og en av dem har klatret opp på en stokk da broen gir etter for ismassene. De andre guttene har forlengst berget seg i land. Dag er på hjemtur fra prokuratoren i byen da han får se guttungen som skrikende holder seg fast i restene av broen.
     Broen er i ferd med å gå helt i oppløsning, men så klumper det seg noen isflak bortover elva slik at Dag kan jage hesten utpå i et forsøk på å berge gutten. Han får tak i ham, men så ryker brostumpene, og elva tar alt med seg.
     Etter at Dag er begravet, får Adelheid besøk av prokuratoren fra byen. Han kommer med alle gjeldsbrevene som Dag hadde dratt til byen med. Dag hadde villet at det skulle skrives på og kvitteres for at alle leilendingene under Bjørndal gård skulle løses fra sin gjeld og bli frie bønder. Prokuratoren viste til Dags uvettige ferd oppi Dauingfjell, og mente at det var meningsløst å gi bort så store verdier.
     Adelheid er til å begynne med enig med ham, men får forandret sin oppfatning etter å ha snakket med moster Eleonore. Hun forklarer at Dag med dette ville fri seg fra pengebesettelsen som faren var så merket av. Det er manns plikt å gjøre seg til fri mann, men det er også manns plikt ikke å binde andre i tyngende gjeld. Og slik får hun Adelheid til å skrive på gjeldsbrevene etter Dags vilje.

Slik ender beretningen om Bjørndalsfolket. Det er en fortelling hvor Gulbranssen tok utgangspunkt i faktiske historiske forhold og beretningene i hans egen slekt. Gammel-Dags heroiske kamp mot hevntanker og pengeblinda og for en kristen-humanistisk virkelighetsforståelse er hovedmotivet i bøkene.
     Forfatteren drar i bøkene veksler på norsk folkelig fortellerkunst, samtidig som han skaper sin høyst personlige krønikestil med bruk av landsens mål og spesielle ord og vendinger som gir det hele en autentisk atmosfære. Det er et fortellerteknisk driv over disse bøkenes skildringer av natur, mennesker og miljø som få har gjort ham etter.
     Gulbranssen skrev sine bøker innenfor et romantisk stilideal inspirert av norsk sagn- og eventyrtradisjon. Det er slektsromaner, men det er ikke heimstaddiktning. Det er historiske romaner, men alt er ikke historisk korrekt ut fra en bestemt tids- og stedsfesting. Gammel-Dag og Bjørndal gård hadde sine forbilder fra Akershus og Østfold, men Gulbranssen trengte både gran- og bjørkeskoger, fjell og brusende elver til sin skildring. Millioner av lesere over hele verden har kjent seg igjen i konfliktstoffet. 

                                                                          Artikkelen er gjengitt med tillatelse fra de etterlatte.

Tore Hoels sammendrag av «Det blåser fra Dauingfjell»

Bind 2 

Handlingen går videre i andre bind med giftermål og bryllupsfest. I bryllupet får Gammel-Dag kontakt med Adelheids nære morsslektning, frøken Eleonore Ramer.
     Årene går, og papirpengene mister sin verdi. Gammel-Dag opplever at folk innløser gårdene sine med en bunke verdiløse dalersedler. En gang fyrer han på krittpipen sin med en hel gård!
     Driften i skogene blir også berørt av dette, men det går bedre når han får oppgjør for tømmerstokkene sine i sølv fra Hamburg.
     Så er det blitt 1811. Gammel-Dag tenker på pantet han sitter med på Borgland. Han regner med at dette også kan bli løst ut. Elisabeth von Gall har begynt å bevege seg utendørs og til hest. Syver Bakpå, drengen på Bjørndal, kommer til Borgland for å se til redskapen som skal brukes til våronna. Elisabeth møter ham med ridepisken, men Syver fanger den i neven og knekker den i biter foran øynene hennes. Av Syver får hun vite at de har ventet for lenge med å løse inn pantet på Borgland, siden kongen i København har bestemt at det nå skal regnes etter takst.
     Etter dette vokser Gammel-Dag enda mer i respekt hos fattig og rik. Han tar et oppgjør med lensmann Tuv ute i bredbygda som drikker tett og skremmer bøndene til å spille kort mens et stort udyr av en hund ligger under bordet.
     Kornhøsten slår feil i 1812, og utover vinteren begynner folk å sulte. Gammel-Dag deler ut av sitt eget korn til folk som kommer til ham i nød. Til slutt tar kornet slutt også på Bjørndal. Men Gammel-Dag har råd for dette også. Nå får han bruk for sølvet i Hamburg, og ruster ut en skute som kan hente korn fra kontinentet.
     Gammel-Dags karakter utvikler seg gjennom med- og motgang til større medmenneskelighet. Han henter livskraft i den sterke ættefølelsen til å stå imot problemene fra omverdenen, og han synes å komme styrket ut av alle omstendigheter. Men i ættefølelsen ligger også kimen til hans svakhet.
     Våren 1814 dør begge guttene til Adelheid, og det blir et ufattelig slag for henne. Gammel-Dag blir gammellut og Unge-Dag tar til å fare på skogen enda mer enn før. På en av sine turer denne våren får han se en underlig fjellformasjon som faren hadde nevnt som nordgrense for landet deres. Under den tidlige vårsolen titter det frem bàre partier, og fjellet får et ansikt - dødens ansikt!
     Han kommer til å tenke på ordene i en gammel regle fra Ane Hamarrbø som advarer mot Dauingfjell. Men Unge-Dag trosser vær og vind, og bestiger fjellet med stor møye. Oppå fjellet får Unge-Dag en visjon av Guds storhet og menneskets litenhet, og plutselig forstår han at han har utfordret sin egen skjebne og kanskje ikke vil klare å komme seg levende ned igjen.
     Martin Hogger arbeider i hogstfeltet da hunden til Unge-Dag kommer pistrende og vil ha ham med. Slik går det til at Martin finner Unge-Dag ille tilredt - men i live. Han får fraktet ham ned til en liten koie og gitt beskjed til Bjørndal gård. Gammel-Dag drar straks av gårde for å se til sønnen, men Adelheid - dette bymennesket - gir seg også av sted med en hund som veiviser.
     Adelheids omsorg berger Unge-Dag gjennom krisen, men han har fått merker av turen oppi Dauingfjell, og Adelheid synes han snakker så underlig av og til om at livet er døden. Hun synes at mannen hennes blir enda fjernere for henne enn før.
     Våren 1815 sitter presten Ramer uti bredbygda og tenker på sitt dårlige gårdsstell og en kritisk bispevisitas etter at han hadde nevnt sine tanker om umoralsk levnet i lensmann Tuvs begravelse.
     Midt i disse svarte tankene får han besøk av Gammel-Dag Bjørndal. Han får rede på prestens vanskelige stilling og tilbyr ham å hjelpe til med både gårdsstell og bisp. Men Gammel-Dag har et viktigere budskap til presten: han vil melde inn for dåpen to gutter. Adelheid har nedkommet med tvillinger!
     Besøket hos presten setter noen tanker i gang hos Gammel-Dag. Ramer hadde minnet ham om at han ikke kunne ta imot hjelpen hvis den ble tilbudt som avlat for egen sjelefred. Gammel-Dag kom i annet ærend, men likevel fører prestens ord til nagende tvil hos ham.
     Det blir til at Adelheid i sin sorg over Unge-Dags fjernhet tyr til Gammel-Dag og samtaler ved peisen om kveldene. Gammel-Dag har som en slags fortrøstning i Adelheids selskap og viser henne gårdens regnskaper. Hun hjelper ham med å telle opp sølvspesiedalere som skal til den nye banken i landet. Under dette får hun rede på at Gammel-Dags forstemthet skyldes prestens ord om avlat.

                                                                          Artikkelen er gjengitt med tillatelse fra de etterlatte.

Tore Hoels sammendrag av «Og bakom synger skogene»

Bind 1 

Og bakom synger skogene, Det blåser fra Dauingfjell og Ingen vei går utenom ble skrevet av forfatteren Trygve Gulbranssen og utgitt av Aschehoug forlag i årene 1933, 1934 og 1935. Første bind i trilogien fikk undertittelen «Noen historier fra 1760-årene til frem mot 1810» og beretter om en skogsbygd som ligger fjernt fra allfarvei og om familien som bor på storgården Bjørndal.
     Dags vakre, høyreiste skikkelse vekker jentenes attrå og mennenes avind, og det ender med slagsmål slik at en mann blir liggende i uvett. Karen kvikner til etter hvert, men Dag blir merket av denne hendelsen. Han begynner å hate småskårenheten, misunnelsen og baktalelsen, og han bestemmer seg for å reise til byen for å lære seg mer om handel og vandel, for slik å kunne gjøre Bjørndals rikdom enda større og dermed hevde seg overfor folket i bredbygda.
     I byen bor han hos handelsmannen Holder, som Bjørndal har all sin handel hos. Der gir han en gullnål til yngste datteren i huset, Therese.
     Om våren vender han hjem og setter i gang med stordrift av tømmer og utvidelse av dyrkningsmark.
 Årene går og velstanden og makten trives på Bjørndal. En vårdag går Tore gjennom isen med kone, barn og slede. Dag står alene tilbake. Mens han sitter i sine egne tanker over en bønnebok, løsner en gammel stridsøks fra bjelkelaget over hodet på ham og suser tett ved ham i ett hogg nedpå golvet. Dag innser gjennom det han har lest og det som har skjedd, at Vårherre vil at han skal oppgi sine hevntanker. Han blir etter hvert gift med Therese Holder som bringer med seg stor rikdom til Bjørndal. Søsteren Dorthea flytter med.
     Med dette er grunnkonfliktene og hovedpersonen Dag, etter hvert Gammel-Dag, introdusert i fortellingen. Dag strides med sin nedarvete blodhevnnatur, og handlingen ruller videre med ny stordrift på Bjørndal. Velstanden maktstjeler Dag, og han blir en grisk hardhauk som aldri slår av på sin rett.
     Romanen bygges opp av episoder som belyser Dags karakter og stiller verdier og holdninger opp mot hverandre. Her møter vi også en rekke bipersoner som alle bidrar til å skape variasjon og spenning i helheten. En av disse er Ane Hamarrbø. I likhet med de andre gårdkjerringene under Bjørndal hjelper hun til med julestria. Ane lever etter regelen: den får styre som styre skal, som sikter til Bjørndalbondens makt i bygda. Likevel styrer hun gjerne litt selv også! Og hun er drøy i munnen, men Therese tar ikke hennes likefremhet ille opp, og slik får hun ett og annet ord fra Ane om den slekten hun er giftet inn i.
     Therese får kjennskap til slektens trass mot prest og øvrighet, men får likevel Dag til å fare til kirke juleotta. Med sitt vågemot klarer han å komme først til kirken, foran obersten på herresetet Borgland, som alltid hadde ledet hest- og sledeprosesjonen til julenattsgudstjenesten.
     Etter hvert blir det tilbygg på gården, og Therese får en sønn som blir kalt Tore etter broren til Dag. Senere får hun en sønn som blir kalt Dag etter faren.
     Flere flytter inn - svigerfamiliens gamle venn kaptein Klinge, og en ny tjenestejente som den svakelige Dorthea blir glad for å få til fostring. Jenta viser seg å ha gode evner, og rykker etter hvert opp i makt og myndighet til husjomfru - jomfru Kruse som hun ble kalt. Dag går pengenes harde vei, men Dorthea får minnet ham om at menneskets plikt er å vise barmhjertighet, like før hun dør.
     Sønnen Tore, som slekter mest på Holders folk, viser tidlig tegn til å bli en kvinnebedårer, og han trives best i festlig lag. Elisabeth von Gall, datteren til Borgland, får også føle hans sterke makt over kvinner. Hennes kavaler, Ludwig von Margas, følger etter Tore veien om Jomfrudalsdypet og stikker ham ned. Samme natt raser en del av fjellet ut og begraver Tore under tonnevis med stein.
     Unge-Dag er Tores rake motsetning og trives best i skog og mark. Therese dør, og Gammel-Dag blir klar over sin egen ensomhet. De gangene sønnen er hjemme fra skogen, kikker Gammel-Dag nysgjerrig på ham som han aldri har hatt tid til å lære å kjenne, og som har vokst opp til å bli et speilbilde av hans egen ungdom.
     Gamle kaptein Klinge hadde en god venn en gang i major Barre. Plutselig en dag kommer majoren og datteren Adelheid inn på Bjørndal. De blir godt mottatt, og Adelheid får et minne for livet da hun får se Unge-Dag komme inn i forstua med blodige bind og klærne i stykker etter en kamp med en ørn. Den fattige majoren og datteren blir senere invitert til julefeiring på Bjørndal.
     De unge er blitt begeistret for hverandre, men begge to er sky og unnvikende: Adelheid, som i sin utrygghet er redd for den store lykken, og Unge-Dag, som guttekeitet ikke kan tro at den overjordisk vakre Adelheid vil ha ham.
     Det er dårlige tider i landet. Utpå vinteren får Gammel-Dag besøk av obersten på Borgland. Obersten kommer i nød til sin gamle fiende for å låne penger slik at han skal kunne løse ut hovedpantet på Borgland. Han vet ikke at Gammel-Dag allerede har kjøpt dette pantet!
     Dag som hadde forberedt seg til å ta Borgland fra obersten, blir mildnet av besøket. Men hans iboende hevn-natur slår ut når han tenker på oberstens datter som hadde en slags befatning med Tores uferd. Likevel ender det med at obersten og datteren får lov til å bli boende på Borgland uten å svare noen form for renter.
     Så dør kaptein Klinge, og majoren og Adelheid reiser til Bjørndal i begravelsen. Men Unge-Dag er ikke til å forstå seg på - han er mest i skogen. Gammel-Dag ser Adelheids triste ansikt når sommeren går mot slutten, og han legger to og to sammen når han tenker på sønnen som har vært ute av likevekt siden julen.
     Før gjestene skal reise, har Gammel-Dag gjort i stand til et stort avskjedsmåltid. Og der forteller plutselig Gammel-Dag at de unge har gått og blitt forelsket i hverandre. Majoren gaper av forbauselse, mens begge de to unge forlater gammelstua. Men Adelheid hadde stoppet like utenfor, og omsider får hun bekreftelsen på Unge-Dags kjærlighet idet han kysser henne. Slik slutter første bind i trilogien.

     Handlingen begynner med en skildring av en slagbjørn som en høst begynner å plage bøndene i den brede bygd, nærmeste bygdelag til Bjørndal, og kuer blir slått ihjel på båsen. På tross av fiendskap mellom de to bygdene blir Torgeir Bjørndal oppsøkt av presten Diderich og bedt om hjelp i Guds navn. De unge brødrene Tore og Dag styrer på Bjørndal etter at faren omkommer i kampen med bamsen. Tore er odelsgutt og blir gift med en jente fra et bygdelag lenger sør. Gjennom dette ekteskapet blir de skyldt til folk i den brede bygd, og for første gang blir Bjørndalsfolk invitert i gjestebud der.

                                                                          Artikkelen er gjengitt med tillatelse fra de etterlatte.

Tore Hoels introduksjon om Trygve Gulbranssen

Opprinnelse

Trygve Emanuel Gulbranssen ble født den 15. juni 1894 i Molstadgården i Enebakveien 39, Vålerengen i Kristiania. Han var tredje sønn av ekteparet Christen Gulbrandsen og Alette f. Dahl, og ble døpt i Gamlebyen kirke. Foreldrene fikk tre døtre etter Trygve.

     Christen Gulbrandsen var snekkermester og byggmester, som i jobbetiden i siste halvdel av 1890-årene gjorde store penger på å bygge bygårder rundt om i hovedstaden. Han kom i gang med å kjøpe små gårder til verksted og boplass. Disse pusset han opp for salg. Så kjøpte han nye gårder, pusset opp og solgte - en vanlig geskjeft i datidens håndverkerstand.

     Folk søker dit det er mest å tjene og lettest å leve. I denne perioden strømmet det mange folk fra landet inn til byen. Christen Gulbrandsen og de andre byggmesterne rakk ikke å bygge nok boliger til de som kom, og prisene steg frem mot 1899.

     Da brast boblen, tilbakeslaget kom, og Gulbrandsen ble rammet katastrofalt. Han hadde for sikkerhets skyld plassert pengene sine i flere banker, og han hadde kjøpt Solberg gård i Trøgstad. Men nå gikk den ene banken etter den andre konkurs. Samtidig uteble nye byggeoppdrag. Bortimot 50 000 mennesker flyttet ut av Christiania og tilbake til bygdene hvor de kom fra, og etterlot seg tomme leiligheter i hovedstaden. 1. januar 1905 stod over ti prosent av disse bostedene ledig.

     Christen Gulbrandsen mistet alt han eide av land- og byeiendommer i tillegg til pengene han hadde på bok. Han arbeidet senere som eiendomsmegler en tid, men kom seg aldri opp igjen etter den brutale knekken han hadde vært utsatt for.

     Trygves besteforeldre på farssiden var snekkermester Johan Gulbrandsen (1826 - 1871) og Petrine Pedersdatter Nøklebye (1828 - 1909). Begge hadde sin opprinnelse i gamle bondeslekter fra Trøgstad i Østfold - Petrine fra den kjente Frøshaug-slekten. Johan døde bare 45 år gammel, og Petrine stod ubemidlet igjen som eneforsørger til fem små gutter fra 2 1/2 til 13 år. Hun var mer enn alminnelig flink til å veve, en ferdighet som hun brakte med fra sitt hjem på Nøklebye. Vevingen ble hennes og barnas levebrød. Petrines ukuelige viljestyrke, hennes arbeidskraft og sterke konstitusjon bar henne oppe gjennom vanskelighetene.

     I boken om Frøshaug-slekten fortelles det om Petrines foreldre, Peder og Ragnhild, som med hest og slede kjørte over den islagte Kallaksjøen fra et juleselskap: «Plutselig satte det inn med linnvær, og da de nesten hadde nådd land, brast isen og hest og slede gikk igjennom. Det så stygt ut, men slafellen holdt dem oppe et øyeblikk, og det lykkedes Peder å få kastet sin hustru, barnet og seg selv opp på isen. Men både hest og slede gikk til bunns.» Denne hendelsen kan være bakgrunnen for forfatterens skildring av hvordan Tore Bjørndal kjører seg ned i Lysne vann med kone og barn etter et gjestebud.

     Trygves mor, Alette Antonsdatter Dahl, ble født den 3. august 1863 (død 1941) og vokste opp på gården Vestre Dahl i Skogbygda i Frogn. Gjennom henne hadde Trygve røtter i Follo-bygdene. Hans tippoldefedre på morssiden bodde på henholdsvis Skaug i Frogn, Sneis i Nordby, Vennersgård i Ås og Grønlia inne ved Oslo.

     Morens foreldre var Johan Anton Jørgensen Strandengen og Bolette Olsdatter f. Skau. Vestre Dahl var ikke noen stor gård, så bestefaren virket også som jekteskipper og tok frakteoppdrag i sommerhalvåret. Fartøyet hans lå i Brevik i Bunnefjorden, tett ved gården. Om vinteren saget han is og kjørte den til Kristiania. Til dette hadde han bruk for to svarte hester som han også likte å være kar med når han dro til kirke. De svarte hestene kommer igjen i dattersønnens romaner.

     «Bjørndals grend» i Trygve Gulbranssens bøker bærer klare likhetstrekk med besteforeldrenes skogsbygd. Likeledes kan Ås herred og tilstøtende deler av Frogn ha stått som modell for «Den brede bygd». Men romanfortellingen krevde et «Dauingfjell» og en brusende elv til alt tømmeret som skulle frem, og til det måtte forfatteren dikte en del om på morfarens bygd og flytte den atskillig lenger inn i landet. Stedsnavnet Bjørndal finner vi mange steder, men Bjørndal gård i bøkene er et resultat av dikterens frie fantasi.

     Kirken i «Den brede bygd» har likhetstrekk med gamle Frogn kirke som brant ned natt til 4. juni 1994. På kirkegården der ligger besteforeldrene begravd.

     Frogn hovedgård, som i dag er fredet, kan ha stått modell for gården Borgland i bøkene. På denne gården bodde det folk med gamle norske og norsk-danske adelsnavn den gang Trygve var liten. De nåværende hovedbygningene på Frogn hovedgård har sin opprinnelse fra 1760-årene og ble oppført av Peder Schøyen. Ole Petter Brandt, i slekt med Schøyen-familien, overtok gården i 1821. I Trygves barndomsår hette eieren Nils Stockfledt Darre-Brandt. Navnet Darre minner om major Barre som også var av god familie slik Gulbranssen har skildret ham i bøkene. Blant de mannlige medlemmer av Darre-Brandt-familien som rådde på Frogn hovedgård, var der flere offiserer.

     Morfaren døde allerede i 1899, men den eldste sønnen beholdt gården i syv år, og Trygve og hans søsken oppholdt seg der i enda syv somrer. Sommeren 1901 var familien samlet om Trygves lyslokkete lillesøster på 2 år, Ragnhild Margrethe. Hun fikk dysenteri av infisert brønnvann og døde på Dahl. Den syv år gamle Trygve stod igjen med disse sanseinntrykkene:

     «Søster Ragnhild - sommeren 1901 - extrasommeren i Norge - vandrende i sine nye lakksko i hodehøit sommergress med gullhår og silkesløife, med blomsterhavet, humlene og sommerfuglene halvt om øinene - og solgullet. En vidunderverden av yrende, overdøvende sommer. Det gnislet og knirket og kneppet nede i dypet og omkring av gresshopper, andre insekter og akerriks. Det skar så tydelig inn i hennes våkne ører. Og blomster og strå svingte og svaiet - og over alle farver og alt liv var blå himmel og het sol [...] All hvepsen. Mine visitter inne hos henne - de blå øielokkene - de tørre leppene - den syke lukten. Begravelsens sorg og - glede, kisten, alle kransene, de store kakene, kingelveven på lysene.»

     Bytilværelsen var preget av usikker økonomi og en omflakkende tilværelse. Bestefarens gård var det rotfaste og trygge i Trygves barneår. Da Dahlgården ble solgt ut av slekten i 1906 og sommerparadiset ble stengt, tok barna det tungt, og ingen tyngre enn Trygve. Trilogien røper sterk interesse for bøndenes liv i østlandsk miljø i gamle tider, og har altså sin naturlige bakgrunn. Likevel var det en spesiell hendelse som fikk Trygves fantasi i gang med historien om Bjørndalsfolket.

     Under en av familiens mange flyttinger fant guttungen Trygve en gammel bønnebok med fillete trepermer: D. Jens Dinnysøn Jersins Tvende Opbyggelige Skrifter, det første kaldet Den Sande Livsens Vej, om Troens Art og Beskaffenhed for stolte og sikkere Hierter [...] Femte Oplag. Kjøbenhavn, Aar 1759. Boken hadde tilhørt Trygves tippoldefar Ole Christophersen Biørnebeck. Bak permene hadde denne skrevet med sirlig gåsepennskrift navn, sted, fødsel etc. slik det var vanlig på den tiden. Trygve sydde sammen de fillete trepermene med beket tråd og oppbevarte siden boken som et klenodium.

     Det var funnet av denne boken som gjorde at han begynte å spørre sin mor om sine forfedre. Moren var god til å fortelle, og gutten begynte å notere ned etter hvert. 

Idrettsadministratoren

Idrett og idrettsaktivitet ble tidlig en av Gulbranssens hovedinteresser. Som de fleste gutter tilbrakte han oppveksten på løkka med ulike former for idrettslek. Etter hvert ble han en aktiv utøver i Kristiania Idrætsforening, senere Oslo Idrettslag. Han løp 100-meter og støtte kule på gamle Frogner stadion, men fant snart ut at det var som administrator han kunne gjøre størst nytte for seg. I det sparte han seg ikke.

     Trygve Gulbranssen ble medlem av laget i 1912 eller i 1913. Han ble formann i friidrettsavdelingen i 1915, og samtidig medlem av styret for klubben. Han satt fortsatt som formann i 1916 og i 1917, og gikk inn for «nye klubbdrakter som ble velkjente spesielt i friidrett med mange, mange Norgesmesterskap utover».

     I 1918 ble han tildelt Oslo Idrettslags fortjenestemedalje i sølv, og 27. desember 1919 blir han opptatt i «Ligaen» som nr. 41. Det viser at Gulbranssen var et meget verdifullt arbeidende medlem for laget. Hovedligaen i Oslo Idrettslag var nærmest et laug for de av medlemmene som hadde gjort en særlig fortjenestefull innsats for laget.

     Han ble redaktør for foreningens medlemsblad, administrerte stevner og konkurranser og fulgte ivrig med i guttenes trening. Han ga til og med støtet til den første illustrerte tabell for hjemmetrening, ifølge friidrettsmannen Helge Løvland.

     «Dette med hvordan en ungdom kan forandre seg etter det miljø eller den kameratkreds han kommer inn i. Likeså hvordan en kan influere på en hel gjeng. (Tenk på deg sjøl og gamle KIF.)», står det på en lapp.

     Trygve Gulbranssen nøyde seg ikke med å hjelpe sin egen klubb, men bidro sterkt til opprettelsen av skoleidrettsstevner på landsbasis, og han hevdet betydningen av å få bondeguttene med i idretten. I et intervju kom dette frem: «Er det noe jeg ærlig og redelig er kry av så er det at vi fikk sving på idretten blant skoleungdom. Jeg var en av pionerene til det første landsstevne under første verdenskrig.» (1917, forf. anm.)

     På en av omslagssidene av sitt eget eksemplar av «Norsk fri-idretts historie fra 1896 til 1950», som ble utgitt i 1952 med Gulbranssen som en av hovedkildene til «yngre perioder», har han blant annet skriblet ned dette om FNs første generalsekretær Trygve Lie: «KIFs guttestevne 1912 - Trygve Lie, Tjalve, 14-16 år/ fire seire.»

     Det vanket flere utmerkelser for det store arbeidet han la ned i idretten som idrettsadministrator. Allerede i 1928 fikk han diplom fra Norges Fri-Idrettsforbund for sitt arbeid i fri-idrettens tjeneste. Fra Norges Landsforbund for Idrett fikk han sølvplaketten i 1936, som er den høyeste utmerkelse der. Dette gikk ikke upåaktet hen i avisene. I Bergens Tidende av 23. juni 1936 står følgende å lese om Gulbranssen:

     «Innenfor administrasjonen har han nedlagt et banebrytende arbeid, - særlig for skoleungdommens idrett. Han var initiativtager til Oslo idrettslags skolestevner for de høiere skoler, et stevne som er det største i sitt slags her i landet. Dessuten var han sterkt medvirkende ved innstiftelsen av idrettsmerket og satt i mange år som medlem av den komite som administrerte idrettsmerkeprøvene.»

     Ifølge et brev fra «Norges landsforbund for idrett», datert 3. oktober 1938, satt Trygve Gulbranssen i «Idrettsmerkeutvalget» fra 1920 til 1938. I brevet blir det rettet en varm takk til ham for hans innsats.

     I 1939 fikk han diplom fra Landsforbundet «med takk for utmerket arbeid for norsk idrett». Aftenposten takker Trygve Gulbranssen for hans «mangeårige strev med Holmenkollstafetten» og «de mange utmerkede artikler» i et brev av 14. juni 1954. I 1961 fikk han Norges Idrettsforbunds «100 - års jubileums - medalje som takk for interessert arbeid innen norsk idrett.»

     Da det ble kjent at orienteringssporten var i gang i Sverige, dro Nils Dahl og Trygve Gulbranssen over til Stockholm som representanter for Norges Fri-Idrettsforbund, og fikk de nødvendige opplysningene for å kunne innføre sporten i Norge. I 1925 var de med på å arrangere det første orienteringsløpet på Hurumlandet, og det var Gulbranssen som skrev referatet i Idrettsliv under tittelen «Premièren». For sin innsats for orienteringssporten i Norge ble han hedret med Norges Orienteringsforbunds plakett i 1959. 

Forfatteren

Da første bind i Bjørndal-trilogien ble lansert i Norge, ble dette den spede begynnelse på noe som skulle bli et internasjonalt bokeventyr. Forleggerne fikk raskt dekket sine omkostninger, og ryktet om bestselgeren spredde seg enda raskere. Ifølge intervjuet med Holmesland ble det store salgstall i Sverige først før det også ble opplagssuksess her hjemme. De to andre bindene om Bjørndal ble publisert i Norge i 1934 og i 1935, og trilogien ble en av datidens største internasjonale boksuksesser. Trygve Gulbranssen ble den desidert mestselgende norske forfatter i sin samtid. På et tidspunkt før krigen brakte de tre romanene ham opp på fjerdeplass i verdensstatistikken over høyest antall solgte bøker! Også i ettertid ble det store salgstall, slik at bøkene i dag er solgt i rundt regnet tolv millioner eksemplarer.

     Bøkene ble raskt oversatt til en rekke språk, og i 1935 kunne Trygve Gulbranssen skrive kontrakter med forleggere i Danmark, Finland, Nederland, England og Tyskland med lisensutgaver i Sveits og Østerrike. I 1936 kunne han skrive kontrakt med en forlegger for det store amerikanske markedet. Han klarte også å nå frem i de katolske landene og fikk forlagskontrakter i Frankrike (1938), i Italia (1940) og i Spania (1947). Etter hvert har det kommet utgivelser i øst-europeiske, afrikanske og sør-amerikanske land. I dag har Gammel-Dag mer enn 30 forskjellige språk å føre sine livskloke samtaler på.

     Gjennom årene har den ene utgivelsen avløst den andre med jevne mellomrom i inn- og utland. Og over 60 år etter debuten får bøkene om Gammel-Dag stadig nye lesere. Hva kan være årsakene til en slik voldsom og vedvarende opplagssuksess?

     Trygve fikk tidlig de enkle livssannhetene tett innpå seg gjennom søsterens og brorens altfor tidlige bortgang og farens økonomiske ruin. Dette kunstnersinnet fikk i barne- og ungdomsårene et godt innblikk i viserguttens råe og harde tilværelse. Han lærte selv å bli en som overlever i livskampen. De grunnleggende livsproblemene og kampen for tilværelsen går som en rød tråd gjennom hele Bjørndal-trilogien. Bjørndal-slekten måtte ikke bare kjempe hardt for livsunderholdet, de måtte også kjempe hardt mot avinden fra omkringliggende bygdelag som så med mistro på skogsbygda som levde sitt eget liv langt unna både lensmann og prest.

     Moralen i bøkene er den samme som preger alle hardt arbeidende mennesker i alle samfunnslag. Tankene om arbeidsslitets foredlende virkning på menneskene og nødvendigheten av å vise styrke og dugelighet i det daglige er en erkjennelse som Gulbranssen kom frem til gjennom sine egne livserfaringer. Forfatteren fikk de fleste av sine lesere i tale fordi han kunne fortelle en historie ut fra allmennmenneskelige erfaringer. Og han kjedet dem ikke. I årene før debuten utviklet Trygve Gulbranssen en fortellerbegavelse som fikk Aksel Sandemose til å utrope ham til en av de beste av sin samtids forfattere i en artikkel i Aktuell, 1948.

     Men Trygve Gulbranssens romaner var ikke preget bare av hans tanker om livskampen. Han ble tidlig bevisst en følelse av kontinuitet, av å være en i en lang rekke av mennesker: det å være en del av historien. Tankene om slekten som bærer av visse verdier og mennesketyper står sentralt i trilogien. Det enkelte livet er bare en del av en lang rekke liv. Og livet tar ikke slutt med døden. Mennesket lever videre i sine gjerninger og i sin ætt.

     Det var fortellertradisjonen fra Frogn i Akershus som gjennom moren ga Gulbranssen et konkret utgangspunkt for hans egne tanker om liv og død, og som ga ham stoff til å realisere sine kunstnerdrømmer. Arven ble båret videre, og Trygve Gulbranssens bidrag ble skildringen av Gammel-Dag og Bjørndal gård som etter hvert skulle gi mennesker over hele kloden en følelse av kontinuitet og sammenheng i tilværelsen gjennom lesningen av bøkene.

     Skildringen av Bjørndals bønder inneholder mange av ingrediensene fra fortidig fortellerkunst. Det ble en spennende fortelling om mennesker i en forholdsvis fjern fortid, farget av tyve- og tredvetallets idékamp og tanketvil. Gammel-Dag må kjempe seg frem til sin kristne religiøse overbevisning. Dette er i tråd med mellomkrigstidens uttrykte tvil om de religiøse verdier. For 1700-tallets bønder ville nok de kristne idealene fortone seg mer som en selvfølge, og ikke i den grad som gjenstand for tanketumling. Likevel er både form og innhold i romantrilogien preget av en fortellertradisjon som for mange samtidsforfattere representerte et tilbakelagt stadium. Hvordan klarte Trygve Gulbranssen å blåse nytt liv i de gamle idealene? Hvordan klarte han å tegne et nytt og interessant motiv av filosofiens og litteraturens eldgamle tema: Livets og dødens problem? Hvordan klarte han å gi sine lesere en umiddelbar og varig estetisk opplevelse av dette?

     Det kan være vanskelig å svare fyllestgjørende på dette spørsmålet, og jeg vil derfor vise til en av hans tyske lesere som har kommet nærmere et svar på dette spørsmålet enn de fleste. Hanns Arens skriver følgende i «Literaturblatt», 9. september 1938:

     «Gulbranssen forteller den lange og litt romantiske historien om Bjørndal-familien med begeistring for de små ting. Hver dag synes å være nedtegnet. Dermed kan vi si at G. gjerne går i detalj. Han beskriver stemningen hos personene sine, landskapet, livet og slitet på gården, som om det gjelder å holde fast ved alt som skjer. En annen dikter hadde ikke tillatt seg å finmale på denne måten i redsel for å bruke for bred pensel, og dermed ikke klare å holde på spenningen hos leseren. Gulbranssen tør. Og i dette må hans spesielle styrke ligge. Aldri blir han langtrukken eller - for å si det rett ut - kjedelig. Fra tidligere lesning vet vi at nettopp på denne måten holdes vi i spenning, selvom det egentlig ikke dreier seg om spennende ting i vanlig forstand. På en mesterlig måte har han forstått hvordan han skal dra oss inn i historien til Bjørndal-familien, som om - mutatis mutandis - det er vår egen familiekrønike han forteller.»

     Detaljene i de enkle hverdagsskildringene til Gulbranssen blir her tillagt stor betydning for den estetiske virkningen. Gulbranssen klarer å få frem det allmennmenneskelige i skildringer som i utgangspunktet bare er et utsnitt av en bestemt norsk virkelighet. Han hadde evnen til å få mange lesere til å kjenne nærhet til personer og miljø i romanstoffet, samtidig som han evnet å være så original at han ikke kjedet sine lesere. 

HOBØL GÅRD

Gården ligger vakkert til med bygningene på en høyde med god utsikt mot Eidsberg bygd og enda fjernere deler av Indre Østfold. Den hvite hovedbygningen skimtes høyt i landskapet fra langt hold. Det er en herskapsvilla i halvannen etasje, bygget i to fløyer, inspirert av vestlandsk byggeskikk helt ulik annen byggeskikk i Østfold. Av den grunn er det noe eventyraktig over stedet, med fuglekvitring og vindsus i de gamle trærne. 

      Til gården hører en treetasjes tjenestebolig, et vognskjul med verksted og en rødmalt liten stue som heter «Solhaugen». Et privat pumpehus forsyner hele gården med eget kildevann. Stillheten har inntatt stedet for lenge siden. Fredag 2. mai 1958 ble hele besetningen solgt på auksjon, og Gulbranssen måtte gå over til kornproduksjon - en av de tristeste dagene i hans liv. 

      Etter hvert ble også driftsbygningen revet. Trygve Gulbranssen flyttet til Hobøl gård i 1940 for å komme tilbake til sin opprinnelse og minnelsene fra bestefarens gård med dyr og mennesker og virksomhet. Han hadde bymannens ønske om å komme tilbake til sin egen slekts lange bondetradisjon.

OM FAMILIEN

I 1928 giftet Trygve Gulbranssen seg med Lilly Haneborg. Hun kom fra en solid bondefamilie som bodde på gården Lie ved Ørje i Østfold. Gulbranssen var da blitt 34 år, og for første gang flyttet han fra foreldrehjemmet i Brogaten 1 og inn i eget bosted på Damplass, Ullevål Haveby. I to små rom med utsikt til Colletts karpedam ble hvetebrødsdagene tilbrakt. 

     Våren 1929 leide de en leilighet i Tyrihansveien 22, ikke langt fra Damplass, hvor det var bedre plass til barn. Her hadde de utsikt til en koselig have, og her fikk datteren Ragna og sønnen Per oppleve sine første barneår. Det var i denne leiligheten romantrilogien om folket på Bjørndal ble skrevet ferdig.

     I 1935 flyttet familien til Eventyrvn. 40 hvor Trygve Gulbranssen endelig fikk sitt etterlengtede hjemmekontor. 

     Julen 1940 overtok familien Hobøl gård i Eidsberg i Østfold. Den ble drevet som et mønsterbruk for melkeproduksjon frem til 1958. Trygve Gulbranssen døde 10. oktober 1962. 15. januar 1967 døde hans kone, Lilly, født Haneborg. 

     Hobøl gård er fremdeles i familiens eie, og drives i dag av datteren, Ragna Gulbranssen. Etter sin brors bortgang overtok hun også Jaren gård i Marker fra 1975.

                                                                          Artikkelen er gjengitt med tillatelse fra de etterlatte.

Tore Hoels artikkel i Norsk Litterær Årbok 1997

Åpne bildene i eget vindu for større versjon.
                                                                               Artikkelen er gjengitt med tillatelse fra de etterlatte.

Bildegalleri fra Tore Hoels nettside

Bildet viser baksiden av bygningen hvor Trygve Gulbranssen fra 1929 leide en treroms leilighet i andre etasje i Tyrihansveien 22, noen hundre meter fra Damplassen, Ullevål Haveby. Her opplevde både datteren Ragna og sønnen Per sine første barneår, og i dette huset fullførte forfatteren den berømte Bjørndal-trilogien.

Da suksessen med bøkene var et faktum, kjøpte forfatteren denne villaen i Eventyrveien 40 på Blindern. Her holdt familien til i siste halvdel av 1930-tallet. Som 41-åring fikk endelig Trygve Gulbranssen sitt etterlengtede arbeidsværelse i denne bygningen som var rommelig nok til også dette formål.

 

Eventyrveien 40 fra en annen vinkel. Eiendommen ligger få meter fra Niels Henrik Abels vei.

Hovedbygningen på Hobøl gård, Eidsberg, hvor Trygve Gulbranssen bodde fra julen 1940 til sin død høsten 1962. Gården drev han med hjelp av både kokke, tjenestejente, sveiser og agronom. Vinduet i andre etasje vender inn mot forfatterens arbeidsværelse som lå ved siden av hans soverom i samme etasje. Gulbranssen hadde allerede i Eventyrveien etablert vanen med å holde sine rom lukket for andre, og han fortsatte med dette etter at familien flyttet til Hobøl gård i 1940.

Peisestuen 

En del av forfatterens boksamling. Bemerk Henrik Ibsens sentrale plassering midt i bokhyllen! Dette er en del av biblioteket som ligger mellom hovedstuen og entreen på Hobøl gård. Det var Gulbranssens beste sted i hovedhuset, og her tilbrakte han mange timer ofte utover natten med aviser og bøker.

Biblioteket fra en annen vinkel. Peisen ble bygget etter forfatterens ønske. Bemerk treskulpturen som er lagt inn i peismuren. Motivet skal visstnok være en helgen, og skulpturen er av spansk opprinnelse helt tilbake til europeisk middelalder. Bjelkelaget i taket ble også laget etter Gulbranssens ønske. Innredningen ble utført med tanke på å skape en intim, koselig atmosfære, og er gjerne gjestenes første møte med Hobøl gård og familien.

Spisestuen
I denne stuen ble gjester traktert etter beste måte av familien Trygve Gulbranssen.

Hovedstuen

Et hjørne av hovedstuen på Hobøl gård. Trygve Gulbranssens kone, Lilly, var den som håndterte tangentene. Flygelet hadde Trygve kjøpt til henne allerede mens de bodde i Eventyrveien i Oslo. Stuevinduet vender ut mot havepartiet foran hovedhusets fasade. En gedigen lysekrone ble kjøpt inn da Gulbranssens familie flyttet inn på Hobøl.

Ved innkjørselen til Hobøl gård ligger dette huset som opprinnelig ble bygget for gårdens tjenestefolk. Der er en leilighet både i første og annen etasje, og på toppen er det en hybelleilighet.

Gravstedet til Trygve Gulbranssen og hans hustru, Lilly, ligger ved Eidsberg kirke. Forfatteren ble gravlagt her 17. oktober 1962, og hans kone ble gravlagt samme sted vel fire år senere. Gravplassen ligger ikke langt fra Hobøl gård.

En byste av Trygve Gulbranssen ble avduket i Mysen sentrum av daværende kulturminister Lars Roar Langslet, 15. juni 1985. Bysten er laget av Arne Durban.

Eidsberg kommune er stolt over å ha huset en verdensberømt forfatter, og har navngitt en 2,5 kilometer lang veistrekning med forfatterens navn. Veien går fra Salerud, passerer Hobøl gård og fortsetter mot Eidsberg jernbanestasjon ved Mysen.








                                       

                                                                          Artikkelen er gjengitt med tillatelse fra de etterlatte.

Tore Hoels foredrag om den kritikerroste Bjørndal-trilogien

Trygve Gulbranssen og den kritikerroste Bjørndal-trilogien

Og bakom synger skogene, Det blåser fra Dauingfjell og Ingen vei går utenom ble skrevet av forfatteren Trygve Gulbranssen og utgitt av Aschehoug forlag første gang i tredveårene. For lettvinthets skyld kaller vi gjerne dette for Bjørndaltrilogien, og den beretter om en skogsbygd som ligger fjernt fra allfarvei og om familien som bor på storgården Bjørndal. Hovedpersonen er Dag Bjørndal som – med skogene tett innpå, og bjørn og ulv som nære naboer – kjemper for seg og sine med stor livskraft. Han er en hardhaus, men mot slutten av sitt liv lærer han seg til å vise større barmhjertighet overfor menneskelig svakhet av ymse slag.

   Selv om handlingsgangen er preget av en nokså tidløs atmosfære, er det årene fra rundt 1760 til et stykke ut på 1800-tallet som er den historiske rammen alt foregår i. Forfatteren ble inspirert av norsk, folkelig fortellerkunst, samtidig som han skapte sine egen stil med landlige uttrykk og vendinger som gir det hele en autentisk atmosfære. Gulbranssen skrev sine romaner om slekten og slektens betydning for de som fødes inn i den. Bøkene formidler et sterkt budskap om hvor viktig det er med kontinuitet og sammenheng i tilværelsen. Ikke minst i vår urolige samtid har forfatteren meget å tilføre leserne i så måte. I en verden som stadig haster mot neste katastrofe, er det kanskje viktigere enn noensinne å hente styrke og livsmot i litteraturens verden. Gulbranssen forsyner oss med begge deler, og i alle år etter debuten på tredvetallet har forfatterens skildring av Bjørndal gård og Gammel-Dag gledet millioner av lesere over hele verden.

   Da første bind i Bjørndal-trilogien ble lansert i Norge i 1933, var dette begynnelsen til det som skulle bli et internasjonalt bokeventyr. Trygve Gulbranssen ble den desidert mestselgende norske forfatter i sin samtid, og etter hvert ble trilogien en internasjonal boksuksess. Bøkene ble oversatt til en rekke språk, og i 1935 kunne forfatteren skrive kontrakter med forleggere i Danmark, Finland, Nederland, England, Tyskland, Sveits og Østerrike. I 1936 kunne han skrive kontrakt med en forlegger for det amerikanske markedet. Han slo godt an også i de katolske landene og fikk etter hvert forlagskontrakter i Frankrike, i Italia og i Spania. På et tidspunkt før andre verdenskrig brakte de tre romanene ham opp på fjerdeplass i verdensstatistikken over høyest antall solgte bøker noensinne. Etter hvert har det kommet utgivelser i øst-europeiske, afrikanske og sør-amerikanske land, slik at bøkene i dag er oversatt til mer enn 30 forskjellige språk og solgt i mer enn 12 millioner eksemplarer.

   Men i begeistringen over forfatterens suksess er det lett å glemme at han på ingen måte kom lettvint til de store salgstall og de mange anerkjennende ord fra fremstående kritikere. Han fikk tidlig de enkle livssannhetene tett innpå seg gjennom søsterens og brorens altfor tidlige bortgang og farens økonomiske ruin, og opplevde skiftende oppvekstforhold i Oslo og en tidlig debut i arbeidslivet. Hans kunstnersinn fikk i barne- og ungdomsårene et innblikk i viserguttens harde tilværelse, og moralen i bøkene er den samme som preger alle hardt arbeidende mennesker i alle samfunnslag: Tankene om arbeidsslitets foredlende virkning på menneskene, og nødvendigheten av å vise styrke og dugelighet i det daglige, er en erkjennelse som Gulbranssen kom frem til gjennom sine egne livserfaringer i ung alder. Den godt voksne forfatteren fikk de fleste av sine lesere i tale fordi han kunne fortelle en historie ut fra slike allmennmenneskelige erfaringer.

   Men Trygve Gulbranssens romaner er ikke bare preget av hans tanker om livskampen. Han ble tidlig bevisst en følelse av kontinuitet, av å være et ledd i en lang rekke av mennesker: det å være en del av historien. Tankene om slekten som bærer av visse verdier og mennesketyper står sentralt i trilogien. Det enkelte livet er bare en del av en lang rekke liv. Og livet tar ikke slutt med døden. Mennesket lever videre gjennom sine gjerninger og i sin ætt.

   Det var fortellertradisjonen fra Frogn i Akershus som via moren gav Gulbranssen et konkret utgangspunkt for hans egne tanker om liv og død, og som gav ham stoff til å realisere sine kunstnerdrømmer. Skildringen av Bjørndals bønder ble til en fortelling om mennesker i en forholdsvis fjern fortid, men farget av tyve- og tredvetallets idékamp og tanketvil. Gammel-Dag må kjempe seg frem til sin kristne overbevisning. Dette er i tråd med mellomkrigstidens uttrykte tvil om de religiøse verdier. For 1700-tallets bønder ville nok de kristne idealene fortone seg mer som en selvfølge, og ikke i den grad som gjenstand for tanketumling. Likevel er både form og innhold i romantrilogien preget av en fortellertradisjon som for enkelte i samtiden representerte et tilbakelagt stadium. Og det kom til å få konsekvenser for den litteraturhistoriske behandlingen av forfatterskapet.

Trygve Gulbranssen og den kritikerroste romantrilogien om Bjørndalfolket har vært gjenstand for mange ulike fremstillinger i årenes løp. Men hvordan kan jeg bruke formuleringen kritikerrost om en romantrilogi som dere i alle år har fått høre ble slaktet av kritikerne – en formulering som er gjengitt i litteraturhistoriske oversiktsverk og i leksika siden femti-tallet. Og hvordan kan det ha seg at en nordlending, som har vokst opp langt unna både Trygve Gulbranssen og de sentrale forskningsmiljøene, kan påstå det motsatte av hva velkjente forskere i årevis har hevdet er den endelige sannheten om Trygve Gulbranssen og hans forfatterskap? Jeg skylder dere en forklaring, og tillater meg å forklare det siste først.

   Min interesse for Trygve Gulbranssen startet da jeg som ti-åring første gang leste trilogien om Gammel-Dag og Bjørndal gård. Min far var begeistret for disse bøkene, og hans begeistring smittet over på meg, og siden 1966 har jeg lest disse romanene mange ganger. Far var bymann fra Harstad, men drev den gang Skauvoll gård på Senja i Troms hvor jeg vokste opp og ble formet av bondelivets harde strev. Hoel-familien har imidlertid sin opprinnelse fra Østlandet, men mine aner vandret nordover hvor min oldefar etablerte seg med handelsdrift i Harstad by.

   I boken Norske gaardnavne fra 1898 beskrives for øvrig flere gårder i Akershus som bærer navnet Hoel med dets spesielle, unorske stavemåte, i tillegg til den kjente Hoel gård på Nes-halvøya ved Mjøsa. I Gulbranssens eget arkiv fant jeg et notat fra 5. februar 1934 som er gjengitt i Manns plikt, hvor han nevner «Mannen (Hoel) som vil presentere mig for Gammel-Dag.» Hvem denne «Hoel» var vet jeg ikke, heller ikke ante jeg at det kunne finnes en faktisk modell til hovedpersonen i Bjørndal-trilogien, men et eller annet sted har altså forfatteren truffet selveste Gammel-Dag.

   Etter grunnskolen valgte jeg å ta videre utdanning. Ved daværende Finnsnes Gymnas i Midt-Troms var det et godt læringsmiljø, og jeg hadde en flink norsklektor som stimulerte mine litterære interesser. Men av en eller annen grunn var han forbeholden når vi kom frem til Gulbranssens forfatterskap. Det var underlig å oppleve at min leseropplevelse av romanene var så annerledes enn hans. Siden studerte jeg ved Universitetet i Tromsø og oppdaget litteraturhistorikeren Willy Dahls påstander om forfatteren. Dette ansporte meg til å gjøre undersøkelser. Jeg kontaktet Gulbranssens forlegger i Oslo, Aschehoug Forlag, og fikk tilsendt de norske bokanmeldelsene i forbindelse med første gangs utgivelse av bøkene på tredvetallet.

   På bakgrunn av det jeg fant i dette materialet bestemte jeg meg for å skrive min hovedfagsavhandling om Trygve Gulbranssen og hans kritikere. I 1984 skrev jeg til Ragna Gulbranssen som sendte meg mange utenlandske kritikker om trilogien til hennes far, men vi hadde ingen kontakt mens jeg skrev min avhandling. Stor var derfor hennes overraskelse da jeg til slutt sendte denne til henne, og fikk et meget hyggelig brev tilbake med takk for innsatsen.

   Høsten 1994 ble avhandlingen utgitt ved Aschehoug Forlag, men allerede i 1992 ble jeg kontaktet av daværende redaksjonssjef i forlaget, Ole Jacob Bull, med spørsmål om jeg kunne bidra til en biografi om Trygve Gulbranssen. Dette sa jeg ja til, og samme høst begynte Ragna å sende meg arkivmateriale i forbindelse med dette prosjektet. Siden fulgte et møysommelig og tidkrevende arbeid med kilder og utforming av tekst. Ideen var at Ragna skulle skrive en personlig preget beretning om sin far, og jeg skulle innta forskerens distanse i en mer dokumentarisk fremstilling av forfatterens liv og boksuksess. Slik kunne vi på hver vår måte bidra til offentligheten om mannen og verket innenfor rammen av en felles bokutgivelse i Manns plikt/Veslas egen beretning som forelå høsten 1997.

   På grunn av alle misvisende utsagn som er blitt servert av ulike Gulbranssen-skribenter opp gjennom årene, så både Ragna og jeg det som viktig at biografien skulle virke opplysende og ikke bidra til mytedannelsen om forfatteren. Teksten er derfor preget av både kildehenvisninger og dokumentasjon, i tillegg til nye opplysninger om forfatteren og hans samtid som også kaster nytt lys over romantrilogien.

   Både Dagsavisen Arbeiderbladet, Dagbladet og Aftenposten ved professor ved Universitetet i Oslo, Hans H. Skei, i tillegg til flere andre aviser, trykket fine omtaler av den nye Gulbranssen-biografien, og ga inntrykk av at tiden nå var moden for en mer etterrettelig beskrivelse av ett av de mer berømte norske forfatterskap. Nynorskavisen Dag og Tid intervjuet meg om biografien over to helsider, noe som førte til at Willy Dahl kom på banen med gamle synspunkter om Gulbranssen. Dette innledet en debatt mellom ham og meg i avisens spalter, høsten 1997, som ikke ble avsluttet før langt ut i mai året etter.

   Underveis ble det klart at Dahl hverken hadde lest min publiserte hovedfagsavhandling eller biografien. Dette hindret ham ikke i å fremføre sine synspunkter med sedvanlig glød, og som vi skal se er det dessverre ikke helt uvanlig at tilsynelatende velskolerte mennesker kan finne på å uttale seg nokså bastant uten å ha konsultert kildematerialet som foreligger.

   Dette bringer oss over til mitt ståsted. Hvordan kan jeg påstå at romanene om Gammel-Dag og Bjørndal gård ble rost av kritikerne når så mange har påstått det motsatte? I Trygve Gulbranssen og kritikken går jeg gjennom deler av den utenlandske mottakelsen av Bjørndal-trilogien og hele den norske kritikken i forbindelse med lanseringen på 30-tallet. Av 65 norske kritikker som omhandlet Og bakom synger skogene, fant jeg en eneste negativ omtale som kan karakteriseres som en slakt av forfatterens debut-bok. Denne omtalen er skrevet av Paul Gjesdahl for avisen Tidens Tegn. De resterende 64 anmelderne er positive i varierende grad, til dels svært positive som vi skal se.

   Likevel skriver Philip Houm i sin litteraturhistorie Norges litteratur om kritikkens slakt av trilogien. I bind fem av Norges litteraturhistorie formulerer Kjølv Egeland seg noe forsiktigere, men hevder at kritikken først var «kjølig» for så å utvikle seg til slakt. I Willy Dahls Norges Litteratur heter det: «Også i samtida var de blant Norges mest utskjelte bøker.» Til og med i Aschehougs og Gyldendals Store Norske Leksikon fra 1979 formulerer en seg slik: «De heltedyrkende og handlingsfylte romanene ble ikke nådig behandlet av kritikerne».

   I kontrast til slike påstander kan vi blant annet lese uttalelser fra samtidige norske kritikere: «En sjelden fin og dyp bok til å være et debutarbeide […] Menneskeskildringen er dyp og ekte […] Sproget i denne boken er også sjelden friskt og velklingende. […] Skogsgården Bjørndal og de hardføre sterke skoggangsmenn og jegere som bor og lever der – så virkelighetstro og overbevisende gjengit at leseren rives med i deres hverdag og fest […] Det er en betagende, underlig gripende stemning over det hele, og stilen er intet mindre enn mesterlig».

   Biskop Andreas Fleischer skrev følgende: «Det er lenge siden jeg har lest en bok med så stor interesse. Sproget er merkelig sterkt og rikt. Storskogen og fjellbygden stiger veldig og mystisk frem for en, og man får ypperlige menneske-og kulturbilleder fra vårt folks frem-vekst-tid for 150-120 år siden. Her er også en langt større åndelig dybde og virkelighet i menneskeskildringen, enn vi ellers er vant med i moderne litteratur.» I likhet med Fleischer var det flere kritikere som merket seg Gulbranssens kristentro som et avvik i forhold til samtidens kulturradikalisme, noe vi kommer tilbake til.

   Blant hovedstadskritikerne var Barbra Ring tidlig ute med sin omtale i Nationen av 5. oktober 1933 hvor hun blant annet skriver dette: «ikke siden Inge Krokan har jeg lest en debutant som kan fortelle slik som denne». Kristian Elster skrev i Aftenposten av 14. oktober 1933: «En romantisk slektshistorie fra skogsbygden, – men godt og sterkt fortalt; hvis man ikke hører til dem som ikke kan tåle den slags historier [...] under det romantiske kostyme skal en finne en troverdig og egentlig moderat menneskeskildring: Her er slett ikke svarte skurker og hvite helter, her er karakterer og utvikling. Lang og drug er boken, den krever tid og tålmodighet, men den er samtidig underholdende; – det er en god gammeldags romantisk roman.»

   Carl J. Hambro summerer på mange måter opp hovedinntrykket av hva kritikerne mente når han skriver i Morgenbladet av 3. februar 1934: «der er fantasi; der er skaperevne; der er virkelig og lykkelig skaperglæde; og der er begeistring – begeistring for sterke egenskaper og store skjæbner – og der er en betydelig skildrende evne – som i billedet av kirkefærden i juleotten.»

   Heller ikke nynorskfolket stilte seg avvisende til Gulbranssens debut. Folk fra bygdene kjente seg nok igjen, og det ble blant annet pekt på: «dei framifrå skildringane av møtet millom store krefter, anten det no er millom dyr og eller menneske». Anmelderen Ingolv Svinnset er også positiv og fremhever Gulbranssens riksmål som: «lett og flytande med ein norskare setningsbygnad enn vanleg i mange bokmålsbøker». Bygdesamfunnets tradisjonelle ættekjærhet og slektstroskap preger alle tre bind i trilogien, og Mikkel Sveinhoug er innom dette i sin anmeldelse: «Det er tyngde og marg i denne boken. En slik sterk og myndig ekthet i fra først til sist, at det er en ren fest å lese den. Og en glemmer neppe innholdet så lett – her treffer vi mennesker med kjøtt og blod av det gamle, stavnsbunne bondeslag, som nu hører fortiden til, men som alle oss, som er runne av bondeæt, allikevel føler, at vi kjenner, fordi vi er i slekt med dem.»

   Som kjent ble debut-boken og de senere bindene raskt oversatt og utgitt i en rekke land. De tyske bokanmelderne var begeistret for Gulbranssens bøker som for dem representerte det beste i en allerede velrenommert skandinavisk skjønnlitteratur, og i Literaturblatt av 9. september 1938 skriver kritikeren Hanns Arens med innsikt om Gulbranssens fortellergrep:

   «Gulbranssen forteller den lange og litt romantiske historien om Bjørndal-familien med begeistring for de små ting. Hver dag synes å være nedtegnet.  [...] Han beskriver stemningen hos personene sine, landskapet, livet og slitet på gården, som om det gjelder å holde fast ved alt som skjer. [...] På en mesterlig måte har han forstått hvordan han skal dra oss inn i historien til Bjørndal-familien, som om det er vår egen familiekrønike han forteller.»

   I England skriver Francis Iles for The Daily Telegraph den 25. oktober 1935 om «En norsk forfatters triumf»:

   «Jeg hadde prøvd å åpne Og bakom synger skogene et par ganger, men mistet lysten hver gang på grunn av en dårlig tittel, et forfatternavn som ikke var til å uttale og – en ikke helt ubegrunnet – overbevisning om at alle skandinaviske romaner er tunge, smertelig alvorlige, heller kjedelige og blottet for humor. Dessuten ventet flere hjemlige produkter på en anmeldelse.

   Hadde jeg gitt etter for denne nølingen og ikke utforsket saken videre, så hadde jeg fortjent en skrape. For Og bakom synger skogene er en virkelig herlig bok med kvaliteter man sjelden finner. [...] Denne boken synes å ha alle kvalitetene; styrke, skjønnhet, enhet, mening, økonomi, fart, og, ikke minst, en historie – faktisk alt en stadig, uten mye håp, leter etter.»

   Overalt hvor bøkene ble utgitt i utlandet var kritikerne med få unntak svært positive. Allerede i desember 1935 får Gulbranssen brev fra nordmenn i England som rett ut sier at: «Det er sjelden en Norsk bok faar en saa straalende mottagelse i Engelsk presse.» Og Gulbranssen ble bestselgende utlending allerede samme høst som første bind ble utgitt i England. Forlagsmannen I.O. Halvorsen uttalte følgende om Gulbranssens suksess: «Bemerkelsesverdig er det at selv i Storbritannia, hvor norske forfattere bare med møye slipper inn, har Gulbranssens trilogi vakt stor interesse og er sterkt rosende omtalt av blant annet Francis Iles i Daily Telegraph, en av Englands mest kjente og ansette litteraturkritikere.»

   Samme historien fikk vi på nytt da bøkene ble utgitt i USA. Kritikeren Stanley Young skriver en lang artikkel i The New York Times Book Review den 3. mai 1936. Han avslutter sin anmeldelse av Beyond Sing the Woods på denne måten:

   «I tillegg til historien og dens tidløse tema gir denne boken et klart bilde av et samfunn som så å si er upåvirket av den moderne tid. [...] der er en røff utholdenhet i den stille, tradisjonsbundne væremåten til Dag og hans folk som nærmer seg episk storhet.»

   Avisen Vårt land kunne 13. mai 1953 fortelle om en amerikansk offiser som kort tid etter krigen var slutt kom til Norge. Han ble spurt av en venn om hvordan han hadde lært seg så godt norsk: «Vi hadde en prest i kirken hjemme som før gudstjenesten hver søndag sa: – Før vi begynner i dag, vil jeg lese et stykke av den store norske forfatteren Trygve Gulbranssen.»

   Daværende generalsekretær i FN, Trygve Lie, ble intervjuet i Arbeiderbladet, 25. september 1948, og spurt om hvilke nordmenn som er mest berømt i Statene: «Trygve Gulbranssen, Ibsen og Sigrid Undset er lest og beundret i alle samfunnslag.»

   Mer anerkjennelse kom da Gulbranssens bøker ble utvalgt til å representere det beste av samtidslitteratur i den prestisjefylte «A list of books chosen for the White House». Aftenposten av 7. januar 1938 kunne bringe denne meldingen til norske lesere: «Trygve Gulbranssens trilogi i Det hvite Hus. Eneste skjønnlitterære skandinav i forleggernes store bokgave på 200 bind.»

Når vi så vender tilbake fra det store utland, ser vi at de norske kritikkene fra 1934 og 1935 av Det blåser fra Dauingfjell og Ingen vei går utenom ikke avviker fra omtalen av Og bakom synger skogene på annen måte enn at kritikerne etter hvert også begynte å kommentere opplagssuksessen og det faktum at suksessen spredde seg til utlandet. Det er altså ikke riktig når Kjølv Egeland påstår at kritikken var «kjølig» for så å utvikle seg til slakt «parallelt med salgskurvene». Tvert imot ser vi en tendens til at anmelderne blir enda mer imponert i takt med opplagsøkningene og nye oversettelser.

   Helge Krog, som var noe forbeholden i sin omtale av 1. bind i Dagbladet av 18. oktober 1933, skriver ikke om bind 2 og bind 3. Heller ikke Paul Gjesdahl skrev om de siste to bind i trilogien. Selv om det fantes noen forbeholdne røster også til disse to deler av trilogien, er den altoverskyggende hovedtendensen at kritikerne var enda mer positive da bind 3 forelå i 1935. Når litteraturhistorikeren Philip Houm karakteriserer mottakelsen av Gulbranssens romaner som en slakt, finnes det ett belegg for påstanden i de norske kritikkene, nemlig Paul Gjesdahls anmeldelse. Totalt var det 191 norske anmeldelser av de respektive bindene i trilogien, og av disse var det altoverveiende flertall meget positiv til Gulbranssens romaner.

   Forfatteren selv satt med utklipp også av de norske omtalene, og kunne umulig være ukjent med hvor positive de var. Han ble derfor nokså overrasket da han fikk den første litteraturhistoriske omtalen om seg selv i form av Houms litteraturhistorie: Norges litteratur. Det viser seg at Philip Houm ikke hadde tatt bryet med å sjekke anmeldermaterialet som hele tiden har vært tilgjengelig i Aschehougs arkiver, og skrev om omtalen uten noen form for dokumentasjon. I Veslas egen beretning forteller Ragna Gulbranssen om hvordan hennes far ved en anledning fikk nevnt dette for Houm: «Hvorfor er De alltid så slem mot meg?» Houm hadde visstnok ikke noe fornuftig svar å komme med. Fra mitt ståsted er det åpenbart at litteraturhistorikere etter Houm har basert sin fremstilling på hva han har skrevet, og at vi av den grunn neppe kan overvurdere Houms betydning for det senere litteraturhistorikere kom til å skrive om forfatteren, men hvordan kunne denne forestillingen om kritikerslakten i det hele tatt oppstå i Houms hode?

   Samme år som biografien forelå fikk jeg trykket en artikkel i Norsk Litterær Årbok under tittelen Trygve Gulbranssen og kulturradikalerne. I denne artikkelen skriver jeg om hva som skjedde med den svenske mottakelsen i forbindelse med at Og bakom synger skogene ble oversatt og utgitt på svensk  høsten 1934. De svenske kritikerne var med få unntak minst like begeistret som de norske, og det ble påstått at boken var ett av de beste verk i norsk litteratur på mange år. Skildringen av Gammel-Dag var en karakterstudie av rang, og Gulbranssens språk og fortellerevne ble fremhevet.

   Men utpå vinteren 1935 ble det stor ståhei i svensk kulturliv i forbindelse med at kristne kulturformidlere ønsket å opprette en egen litteraturnemnd som skulle gi vanlige folk råd om hvilke romaner som var leseverdige. Begrunnelsen var at man ønsket å motvirke deler av samtidslitteraturen som kastet vrak på de tradisjonelle kristne verdiene og utartet i såkalt normoppløsende rennestenslitteratur. Man hadde lest seg lei på arbeiderklasselitteratur inspirert av sosialismen og romaner om seksuell frigjøring inspirert av Freuds psykoanalyse. Begge deler var på moten den gang blant kulturradikalere både i Sverige og i Norge.

   Litteraturnemnden og dens forsvarere kom raskt i klammeri med kulturradikalerne som forsvarte den nye og modernistiske litteraturen. En av Gulbranssens venner i Sverige, Torsten Tegnér, gikk aktivt ut i debatten mot radikalerne og viste til Och bortom sjunga skogarna som eksempel på hvordan en god roman burde være. Man kunne vise til gode kritikker og høye salgstall for Gulbranssens bok som dermed ble en slags fane for Tegnér og den kristne litteraturnemnden. Radikalerne hevdet – ikke uten en viss rett – at nemndens arbeid var en form for sensur av nyere svensk litteratur, og i en meget betent debatt tilla de litteraturnemnden de verste motiver.

   Dessverre for Gulbranssen havnet han midt i en litterær feide hvor hans bok ble brukt som samlingsmerke for den ene parten i striden. Det ble derfor viktig for kulturradikalerne i Sverige å rakke ned på den alminnelige oppfatningen om Gulbranssens debut-bok for slik også å ramme litteraturnemnden, og resultatet ble en sjeldsynt harselas fra en av Sveriges mest innflytelsesrike kritikere på denne tiden, Sven Stolpe, som blant annet uttalte dette i litteraturtidsskriftet Fönstret: «[…] från den högsta insatsen inom den kyrkliga bildningsrörelsen kommit ett erkännande, som klart bestyrker min sats, att rörelsen är en kulturfara. Ty om Gulbranssen kan man inte diskutera; Och bortom sjunga skogarna är icke ett pekoral utan pekoralet – urtypen for den falska och förljugna litteratur, som ställt till så mycket ohägn.»

   For dem som ikke er så stiv i svensk kan jeg nevne at «pekoral» betyr makkverk, eller et dumt og latterlig skrift. Ordet «ohägn» betyr skade på inngjerding, og i denne sammenheng betyr det vel at Gulbranssens suksess-bok hadde stelt i stand ugagn for radikalerne i Sverige som oppfattet boken som et angrep på deres egen litterære andedam. Det kulturradikale fellesskap strakte seg over landegrensene også i Norden, hvor man gjerne opptrådde som en falanks mot avvikende litterære uttrykk. Nå hadde nok ikke Gulbranssen skrevet sin debut-bok for å skape debatt i Sverige, men det er tydelig at Stolpe anser ham som en fanebærer av et visst format som det var nødvendig å bekjempe med alle midler av hensyn til saken med stor S. Formuleringen «falska och förljugna litteratur» ligger for øvrig tett opp til Paul Gjesdahls tidligere avisomtale hvor han hevder at Og bakom synger skogene var «uekte, simili-kunst».

   Simulert kunst kan vanskelig oppfattes som annet enn en kunst som foregir å være noe annet enn det den i virkeligheten er, altså falsk kunst. I tillegg har Gulbranssen blitt løgnaktig eller «förljugen» som det heter på svensk. Gjesdahls og Stolpes nokså likelydende omtaler er sterkt preget av en form for latterliggjøring som vi heldigvis ikke ser mye av i dagens bokanmelderi. Dessverre kopierte kritikeren Tom Kristensen i Danmark tendensen i disse forutgående omtalene, og titlet sin anmeldelse med ordene «En lattersukcess» da Og bakom synger skogene kom ut på dansk. Ingen av disse tre gjorde noen gang noe forsøk på å forklare hvorfor Gulbranssen var så latterlig, og det er vanskelig å forstå disse utsagnene i dag som annet enn usakligheter man tyr til i en opphetet kultur- og samfunnsdebatt. Når en ikke har annet å fare med, kan man karakterisere fenomenet eller personen en ikke liker med stygge merkelapper.

   I essayet Erling Falk og hans menn forteller André Bjerke om de radikale Mot Dag-istenes «gruppelatter» som effektivt ble benyttet som et debattknep mot anderledes tenkende i det norske studentersamfunnet i Oslo i mellomkrigstiden. Det samme knepet ble benyttet av kulturradikalerne Gjesdahl, Stolpe og Kristensen som ønsket å forholde seg negativt til Gulbranssens litterære suksess.

   Resultatet ble at på grunn av støynivået i den svenske debatten - som også ble referert i norsk og dansk presse - ble det lagt et grunnlag for myten om kritikerslakten av Gulbranssens bøker. Til grunn for en slik gryende mytedannelse lå det tre uttalelser fra nordiske kritikere som til dels bygget på hverandres fremstillinger.

   I en artikkel i Dagbladet i 1954 nevner Philip Houm den harde behandlingen Gulbranssen fikk av enkelte i svensk presse, og den urettferdige måten forfatteren ble brukt på i den svenske litteraturdebatten. Likevel, eller kanskje på grunn av dette, velger han å formulere seg nedlatende til Gulbranssens forfatterskap som sådan, og legger dermed det litteraturhistoriske grunnlaget for mytebyggerne når han hevder at trilogien ble slaktet av kritikerne i Norge, men at «slaktingen foregikk grundigst på den andre siden av Kjølen». En nærmere undersøkelse av kildene viser at ingen deler av påstanden er riktig.

   Kanskje har Houm festet seg ved Stolpes voldsomme utfall som var rettet mot den svenske litteraturnemnden, og som førte til nedrakkingen av Gulbranssen. Ikke nok med at han her skrev om Gulbranssen etter harelabb-prinsippet: han lot innholdet av sin avisartikkel vandre bortimot uendret inn i sin litteraturhistorie Norges litteratur fra 1955. Denne litteraturhistorien fikk han lov til å disputere til doktorgrad, selv om litteraturhistorieskriving som sådan ikke har en helt god klang i forskningsmiljøene. Houms eksempel viser at det med god grunn bør hevdes slik skepsis.

   Men hvor var Gulbranssen i alt dette oppstyret? Etter hvert som trilogien ble oversatt til fremmede språk, mottok han utklipp av omtalene fra de landene hvor bøkene kom ut. Han fulgte også med i hva som skjedde i Sverige, og under arbeidet med biografien kom jeg over et notat fra Gulbranssens private arkiv hvor han tilbakeviser Sven Stolpes unyanserte påstander på en overbevisende måte. Dette notatet ble aldri publisert i samtiden, men er gjengitt i min artikkel i Norsk Litterær Årbok fra 1997.

   Det var ikke Gulbranssens stil offentlig å ta til motmæle mot falske beskyldninger. Dessuten var jo de aller fleste kritikerne både i Norge og i Sverige til dels svært positive i sine bokomtaler. Hva betydde det da at enkelte kulturradikalere prøvde å snu opp ned på virkeligheten? Kanskje hadde forfatteren ikke vært så trygg for den litteraturhistoriske dommen om han hadde visst at Houm valgte å skrive om kritikken ut fra Sven Stolpes falske påstander om den. I bladet Fönstret fra 1935 omtaler Stolpe Trygve Gulbranssen som «av den vettiga kritiken i Sverige och Norge underkänd dussinförfattare». Det er vanskelig å oppfatte Houm som annet enn et talerør for kulturradikalerne Paul Gjesdahl og Sven Stolpes latterliggjøring av Gulbranssens romaner. Denne latterliggjøringen er fremdeles med oss, og har til denne dag bidratt betydelig til forfatterens offentlighet.

   I boken Kritikere fra en gullalder, Oslo 1982, fremhever Houm kritikeren Paul Gjesdahl i en bejaende artikkel som avsluttes på denne måten: «Mottageligheten for stor diktning – som Paul Gjesdahl delte med flere av sine samtidige kolleger – sammen med evnen til å se det store i det små, den alltid våkne sansen for den konkrete, livgivende detalj – utgjør hovedgrunnen til at Paul Gjesdahl kom sine lesere nærmere enn kanskje noen annen kritiker i gullalderen.» Med en slik utilslørt beundring valgte Houm å stå på hans side i kampen om Gulbranssens ettermæle. Dessverre var Gjesdahls sympatiserende lesemåte forbeholdt forfattere som skrev modernistisk. Forfattere som Gulbranssen, som skrev mer tradisjonelt, ble ofte gjenstand for en infam beskrivelse grunnlagt i en estetikk som frakjente bøker uten direkte samtidsrelevans enhver betydning.

   Gjesdahl var nært tilknyttet organisasjonen Mot Dag med kommunisten Erling Falk i forgrunnen, og ble forespurt av Falk om å redigere revolusjonsforkjempernes tidsskrift. Helge Krog, Sigurd Hoel og Arnulf Øverland var også en del av dette miljøet, og de utgjorde en sterk meningsbastion i sin samtid som Houm utførlig beskriver i sin litteraturhistorie. Både for Hoel og Øverland ble det en relativt kortvarig flørt med radikalismen, men underveis fremhevet de den Freud-påvirkede kjønnslitteraturen og arbeiderklasselitteraturen, og utgjorde en slags kulturell opposisjon som etter andre verdenskrig dominerte kulturlivet fullstendig. I dette klima valgte Houm den brede vei for sin fremstilling om Gulbranssen.

   Den norske kulturradikalismen har sin bakgrunn i en mellomkrigstid inspirert av kommunismen med sine klare totalitære, anti-demokratiske og anti-humanitære drag, hvor man blant annet var opptatt av å rive ned de parlamentariske styringsprinsippene som møysommelig var bygget opp etter 1814, og rakke ned på de tradisjonelle kristne og humanitære verdiene som utgjør fundamentet for europeisk samfunnsliv. Gulbranssen var ingen tilhenger av de litterære utslag dette fikk, og i et intervju uttaler han at bøkene også var skrevet med det for øye å gi ungdommen tilbake de gamle og hevdvunne idealene. Bjørndal-trilogien er derfor preget av en kristen-humanistisk tendens og etikk som står i opposisjon til revolusjonsromantikken og den anti-kristne og korporative voldsideologien som dessverre ble forherliget av noen intellektuelle i samtiden.

   Gulbranssens bøker er i stedet preget av en dyp skepsis til folkeforførere av alle slag, og hevder at «manns plikt» er å gjøre seg til fri mann, det vil si å kunne stå på egne ben. Og det er ikke slekt og arv som er avgjørende. Tvert i mot hevder han i et notat at «en rik arving kan være livets arming, en fattigfødt kan være hele livets riking. Det er sinn, evne, mot, flid – kamplyst på livets veier som gjør en rik. Og syksinn, evnesvakhet, motløshet, dovenskap, feighet på livsveien gir fattigdom.» I trilogien kommer dette til uttrykk når Unge-Dag snakker til Adelheid om guttene deres: «Det er hard to i dem, og de akter folk som kan arbeidet sitt, og lar seg vise til rette uten å være oppnesa.[…] Når gutta lar seg lære opp til å ta i sjøl, da lærer de også å styre med aktelse og rimelighet når den tia kommer, og det er bare det som skal til her.»

   Denne ideologien fant altså Gjesdahl og Stolpe det nødvendig å bekjempe med alle midler. Stolpe fremførte sine tirader under merkelappen «Diktens frihet», og frihetsbegrepet ble ofte misbrukt av radikalerne for å karakterisere deres egen politiske målsetting som historien har vist oss gjerne fører til det motsatte. Gulbranssen noterer: «Friheten skriver de andre om. Ansvaret har jeg skrevet om.» Og han noterer dette om de kulturradikale modernistene i litteraturen: «Modernistene håner ‘idealistene’. Men er ikke også modernistene på sin vei til ‘noe bedre’ – på vandring mot idealer de har valgt sig? [...] Noen vil via Freud bringe sin ånd og erkjendelse ned eller inn på sine driftsgjerningers nivå. [...] Men de som vil sin ånds videre gang og dermed kjemper for å trekke dyret i sig op – mot åndsnivået – er det så dem forbudt å prøve dette?»

   I mellomkrigstidens opphetede debattklima var det ikke bare Gulbranssen som oppfattet det slik at man faktisk forsøkte å kneble andre litterære foreteelser. Gulbranssen havnet midt i en kamp om sentrale verdispørsmål, og man forsøkte å fordreie inntrykket av hva samtidens mange kritikere faktisk mente om disse bøkene. Denne verdikampen er på langt nær avsluttet, og lever med oss også i dagens politiske og kulturelle debatt.

   Det feilaktige bildet av hvordan trilogien ble mottatt har i alle år blitt presentert som et ugjendrivelig faktum. Så sent som i desember 2004 ble vi servert en utrolig historie av Brikt Jensen i NRK Radio, hvor lytterne fikk vite at Trygve Gulbranssen «fikk så det suste av norsk kritikk» og at «Eugenia Kielland var den ensomme svale» av positiv kritikk som ble forfatteren til del. I opposisjon til slike myteskapere, vil jeg hevde at hvis man i dag vil ta sjansen på å vurdere Trygve Gulbranssens bøker positivt, så har man ikke hele hans samtid mot seg, men det aller meste av samtiden med seg.

   Til tross for kulturradikalernes halstarrige forsøk på å snu opp ned på virkeligheten, mangler vi heldigvis ikke nyanserende synspunkter. Allerede i 1946 uttalte Aksel Sandemose i en artikkel i bladet Aktuell: «Hvis en tar for seg rekken av alle nulevende forfattere i Norge, rangerer Gulbranssen ganske høyt [...]  Her fins beretninger om kappkjøring, om nattlige sledeturer i mørke og frost, som en blir revet med av enten en vil det eller ikke, og her fins beskrivelser av mat og veldekkede bord som ikke er gjort bedre av Thomas Wolfe og gamle Dumas. Trygve Gulbranssen dekker opp et julebord som gjør meg sulten her jeg sitter. Han kan fortelle om skog så en lukter, hører og ser den, og er i den.»

   I forbindelse med lanseringen av min hovedfagsavhandling i 1994 og Gulbranssen-biografien i 1997 fikk vi en dreining i Gulbranssen-debatten. Høsten 1997 ble litteraturhistorikeren Øystein Rottem referert av Lokalavisen Tønsberg, 12. november 1997, etter denne uttalelsen i Tunsberg Litterære Selskap: «De største norske forfatterne i vår samtid, som Jan Kjærstad, Roy Jacobsen, Gunnar Staalesen og Ketil Bjørnstad, skriver store episke fortellinger og bredt anlagte samtidsromaner. Vi opplever en renessanse der man går i fotsporene til Hamsun og Duun, Sigrid Undset og Trygve Gulbranssen.» Her nevnes kritiker- og opplagssuksessen Trygve Gulbranssen i sitt rette selskap.

   Nå gjenstår det bare at noen tar fatt på jobben med å skrive en ny litteraturhistorie for mellomkrigstiden som også inneholder riktige opplysninger om Trygve Gulbranssen, og at hans verk endelig kan bli vurdert etter fortjeneste. I tillegg til de publikasjoner jeg allerede har nevnt, har jeg selv skrevet en ny artikkel om Trygve Gulbranssen for Kunnskapsforlagets Store Norske Leksikon. Jeg har også skrevet en artikkel om Gulbranssen for nyutgivelsen av Norsk Biografisk Leksikon som også blir utgitt av Kunnskapsforlaget. Så får vi se om det hjelper på Brikt Jensens ignoranse. I nevnte programinnslag i NRK hevdet han for øvrig at Trygve Gulbranssens medlemskap i Den norske forfatterforeningen ble «nedstemt - i første omgang - de kunne ikke ha en sånn forfatter inn i en sånn alvorlig forsamling».

   Etter denne salve valgte Ragna Gulbranssen å undersøke omstendighetene rundt hennes fars medlemskap i forfatterforeningen, og har nylig fått brakt på det rene at Trygve Gulbranssen den 12. april 1938 ble anbefalt som medlem av utnevnelseskomiteen, som går under navnet Det litterære Råd, og som bestod av følgende syv personer: Nini Roll Anker, Sven Moren, Sigurd Hoel, Olav Duun, Eugenia Kielland, Rolf Thesen og Gunnar Reiss Andersen. Alle sammen kjente navn fra litteraturhistorien. Det finnes intet belegg i forfatterforeningens arkiver for påstanden om at Gulbranssen skulle ha blitt avvist slik Brikt Jensen hevder, og der er ingen andre kilder som bekrefter den påståtte negativitet som den generelle holdning fra forfattere i foreningen, slik Brikt Jensens uttalelse gir inntrykk av. Den litteraturhistoriske tyngde som ligger bak disse navnene fra utnevnelseskomiteen skulle jo tyde på det motsatte, slik bl.a. Sandemoses uttalelse viser, og at Gulbranssen ble tatt imot uten innsigelser blant sine likemenn og -kvinner. Dette var endog under Sigrid Undsets formannsperiode i foreningen.

Så langt det litteraturhistoriske. Men er nå egentlig Bjørndal-trilogien noen stor litterær prestasjon? Kanskje jeg behendig har unngått å nevne noe om det som er sakens kjerne, og som kanskje er det leseren mest av alt vil ha bekreftet eller avkreftet. For å komme slike spørsmål i møte, ønsker jeg avslutningsvis å ta leseren med på Mekkal hoggers vandring mot Bjørndal gård og Gammel-Dag, slik dette er skildret i de tre innledende kapitlene i Ingen vei går utenom. Denne skildringen er ganske karakteristisk for Gulbranssens fortellerstil, og er derfor ett godt  eksempel å ta utgangpunkt i.

   I Ingen vei går utenom møter vi Mekkal på vei fra sin siste arbeidsplass i ly av nattemørket. Det er senhøstes og han karer seg av sted «så fort og så lognt han kunne på halmstubbene nedover østjordet.» mens han tenker på dommen som bonden hadde felt over ham dagen før at han skulle «få det trygt - på  l e g d.» slik det står i Gulbranssens tekst. Videre heter det: «Mekkal klemte klesbylten inntil seg - for å kjenne etter om han ennå hadde fornemmelser som dengang han var arbeidskar. Han var ikke helsikker på noe mer. Det var forunderlig at et eneste ord fra et menneskes munn kunne gå så sterkt inn gjennom øret på en annen, at det gjorde en aldeles som dau i hele kroppen. Han hadde ligget og snust på den mugne halmlukta i bingen sin i stallsvala i natt og på den varme ramlukta innefra stallen, og han hadde kjent med den ene handa bortpå den andre og tatt i fjelekanten omkring bingen, og vært som forundret over at han kunne røre på seg og lukte aldeles som før gubben hadde nevnt ordet  l e g d.»

   Det tragiske i situasjonen blir risset opp for oss gjennom de enkle tankene som Mekkal gjør seg mens han stiltrer seg av gårde. Gulbranssen nevner ikke at Mekkal er blitt gammel, og at det er derfor han skal på legd, fordi det er Mekkals tanker og forestillinger vi skal få innblikk i uten innblanding av en forfatterstemme, som selvfølgelig hele tiden er der, men som vi merker lite til. Mekkal vil ikke innse at han er blitt for gammel til å være arbeidskar. På den måten får Gulbranssen illusjonen til å fungere for leseren. Vi tror det er Mekkals tanker som blir gjengitt i et språk som er enkelt og liketil med begreper og forestillinger som er preget av en uskolert, men arbeidskyndig gammel mann.

   Vi ser for oss denne ikke helt rene kallen som rømmer fra dommen om å måtte gå på legd, og som har en liten klesbylt med seg som resultatet av et langt arbeidsliv, og får på den måten et inntrykk av selve livselendigheten og hvor såre vi mennesker er, stilt overfor de enkle realitetene i livet. Mekkal hadde gått og drømt seg bort fra muligheten for at han skulle komme på legd, og han gjør seg tanker om alt det han hadde foretatt seg samme høsten, som vel ingen hadde lagt merke til - for Mekkal kan ikke helt tro at han er blitt en annen fra den ene dagen til den andre.

   Denne beskrivelsen av den fallerte arbeidskaren, som med ett ord blir fratatt hele sin verdighet, blir et rørende bilde på den menneskelige elendigheten som kommer med alder og kraftløshet, og som vi alle skal igjennom. Samtidig blir dette en brutal erkjennelse av grunnlaget for all eksistens - når vi ikke er til nytte mer, får vi gå på legd. Gulbranssens effektfulle bruk av det ene ordet, som vekker mange slags assosiasjoner, setter en prosess i gang i Mekkal og hos oss som leser denne skildringen. Vi opprøres over den vanskjebnen som denne arbeidskaren får over seg. Og Mekkal vil utsette turen til presten så lenge som mulig, og derfor «hadde han fått det innfallet, at han skulle stå opp og gå sin vei før folk sto opp, rusle seg en runde i bygda som redelig menneske». For vår egen del håper vi at Mekkal skal gjøre dette til en riktig lang tur, før skammen over legdskjebnen blir endelig og ugjenkallelig.

   Mekkals livslange arbeidsdag blir rullet opp for oss med enkle ord: «Mekkal hadde hogd seg gjennom livet. Som smågutt, innpå plassen der han var fra, hogg han pinnved, siden hogg han grøvre virke, og som voksen hogg han tømmer, og for den svære kraften han hadde på øksa fikk han tilnavnet Hogger. Fra det første rothogget og til treet brakte over ende gikk det så utrolig kort tid, at ingen kunne begripe det. Siden ble det å hogge favneved på nytt, og gjerdestaur - og nå til sist pinneved igjen. Der han sto og stirret tilbake på gården i høstnatten, visste han at det sto en øks i en hoggestabbe etter ham - det eneste merke som var igjen etter det lange arbeidslivet hans. Frampå dagen ville en annen løsne øksa fra stabben - og dermed ville det ikke være noe merke igjen etter Mekkal Hogger i verden.»

   På sin stillferdige måte blir dette et bilde på menneskets ubetydelighet - når arbeidet er over har vi som regel ikke noe videre å vise til. Mekkals liv var arbeidet. Samtidig får Gulbranssen fortalt at det er slutt, evig slutt, - Mekkal er tilbake til utgangspunktet. Vår sympati vil likevel ikke godta dette, men vever oss inn i Mekkals ønsker og håp for: «Han hadde ikke vært noen alminnelig arbeidskar i sin tid. Det hadde vært noe framifrå ved ham. Derfor var det vel ikke så helsikkert at han var eslet til å komme på legd i samme minuttet som en gubbe fant på å nevne det.»

   Mekkal stiver seg opp med slike tanker og går innom gård etter gård hvor han hadde tatt sine sterke arbeidstak, men overalt blir han møtt med «øyekast og mat og lettprat». Til slutt ender han opp attmed prestegården som nå står for han «som selve inngangen til livets elendighet. Det var som de høstnakne lindetrærne omkring prestegården kavet etter ham med greinene og pekte nese til ham - ja, som også de skiftet øyekast og hvisket om ham i vinden.» Det er ikke lenger noen vei bort fra tragedien: «Underleppen hang dirrende fram i skjegget, og øynene sto stive og stirrende som i redsel.»

   Gjennom besjelingen av disse lindetrærne får Gulbranssen frem et nytt betydningslag, hvor det ikke bare er legdskjebnen som skremmer Mekkal, og som prestegården er inngangen til, men selve det å bli gammel og nær døden. Det ugjenkallelige ved naturens og høstens gang, og prestegården, blir et symbol på den slutten som er endelig. Så langt tør ikke Mekkal tenke sine tanker, men Gulbranssen lar oss ane en slik sammenheng som i all sin gru ingen liker å tenke på, heller ikke Mekkal. På den måten lar Gulbranssen oss få erkjenne at vi alle er i samme båt og at ingen slipper unna prestegården.

   Men midt i sitt svartsyn får Mekkal se en hest og vogn som «kom som en brennende minnelse om Mekkals sterke og lykkelige ungdom», for det er Hamarrbø-skyss han ser bortpå veien:

   «Da gikk det en bråskjelv gjennom Mekkal Hogger fra øverst til nederst. Han måtte stemme den venstre skulderen mot askestammen, og venstre-hånden grov neglene inn i den harde barken, mens høyre-hånden stivnet i et dirrende grep om kjeppen. Klesbylten hadde han mistet nedfor seg. [...] Han sank og sank i knærne, og hendene, den ene med hold i stammen og den andre om kjeppen, var snart det eneste som holdt ham fra å synke sammen. Høyt over ham veivet askegreinene stivt og langsomt i vinddraget, pekende opp mot himmelen som et slags tegn på at de nå var et merke over et segnende menneske som var en bedre livskveld verd.»

   Med denne minnelsen vil Gulbranssen og lindetrærne gi Mekkal nok en utsettelse av det uunngåelige. Mekkal står og minnes grunnen til at han i ungdommen flyktet bort fra sin plass i Bjørndal-bygden hvor han hadde «øksegått en kar i vilska». Han minnes en sønn som han nesten ikke hadde sett, og han minnes Dag Bjørndal som den rettskafne husbonden som han hadde fått så mange god-ord fra, og som han på grunn av økse-hendelsen hadde måttet rømme bort fra:

   «Da Mekkal igjen kom til våken bevissthet, sto han med begge armene om den kalde askestammen. Kjeppen hadde han mistet nedmed klesbylten. Minnene som gullfaksen fra Hamarrbø hadde vekket i ham, hadde stormet så sterkt gjennom ham i den tilstand han var i, at han hadde vært vettlaus. Han fikk kavet seg løs av stammen og rettet seg opp, og han fikk famlet opp klesbylten sin og kjeppen - og før han var riktig klar i skolten igjen var han på vei vekk fra prestegården - nordover veien. Det vettet han hadde igjen, ville snu, men det bar likevel - nordover.»

   Mekkal rømmer fra sin skjebne nok en gang, og setter kursen mot Bjørndal. Gulbranssen gir oss et håp om at gamlingens livsgnist kan føre han unna skjebnen ennå en tid, samtidig som vi får et klart inntrykk av hvor rørete gubben er i all sin avfeldighet, men med noe av sine «sterke dagers likesælhet» intakt. Det blir til et bilde av stolthet og trass som mot all fornuft gir seg eventyret i vold i en verden som vil knuge han ned. Men Mekkal vil ikke la seg knuge. Mot alle odds setter han ut på en ferd hvor alt kan skje. Det heroiske i Mekkals kaving unna legd-skammen blir til et bilde på menneskelig moralsk streben etter en verdigere tilværelse. I dette føler en seg som leser ett med Mekkals ønske om å komme bort fra elendigheten.

   Og Mekkal er heldig, for han får «sitte på med en skyss til langt nord i bredbygda. [...] Han hadde fått beinkrakene sine i gang etter kjøreturen» og gjør seg mange slags tanker om hvorfor han har lagt ut på denne turen: «Ja, var det noe galt i om han karet seg gjennom den første skogteigen nordi og satte seg framved skigarden der i kveldinga og så utover grenda, der han hadde vært kjent og aktet i hvert hus og hver hytte i ungdommen?» Han blir rent opplivet når han nærmer seg skogsbygda og fornemmer «det første fjerne draget fra skogene. Vinden bar vær mot ham - det gammelkjente været av  r i k t i g  skog med lyd og lukt. Føttene hans gikk fortere og fortere - ja, de hadde ikke vært så lette på mange år, og det kom noe muntert opp i ham, noe fra - dengang.»

   For første gang på mange år har Mekkal tort å nærme seg dette vonde som har ligget som en gift i sinnet hans. På vei mot Bjørndals bygd blir han mer og mer sikker på seg selv. Sin gamle arbeidsplass som han forlot som en slagen mann, har han nå lagt langt bak seg, og dess nærmere han kommer Bjørndal, dess nærmere kommer han sin egen ungdoms trygghet. Mekkals vandring denne kalde høstdagen blir et allmennmenneskelig bilde på vandringen tilbake til opprinnelsen, samtidig som vi aner at han vil gjøre opp med en gammel udåd.

   Mekkal våger seg stadig nærmere og nærmere mens sinnet hans svinger fra stor lystighet til tarvelig forstemthet: «En veldig arbeidskar hadde han vært, men ellers hadde det vært mest lettsinn og dårligdom med ham, og derfor sto han nå slik til i verden som han gjorde. Han hadde vært til bare skam for hjembygda si. Det var lenge siden han hadde tenkt slike tanker, men nå, noen skritt fra gjensynet, her veltet fornemmelsene av hele livsforliset inn over ham.»

   I denne skildringen blir Gulbranssens forfatterstemme tydeligere i et klart uttrykk for Mekkals problem. Mekkal er nå kommet frem til den første skigarden i hjembygden, og han gjør seg tanker om den og: «Den kunne trenge å stives opp med nye staur, ja vidjer  - og skier også - gjøres helt ny. Han hadde satt så mange garder i sin tid, han kunne den kunsten, og så blandet arbeidstankene seg inn som de gjerne gjør hos den som har vært ærekjær arbeidskar, selv midt i den store høytidsfornemmelsen.»

   I dette ligger det en forståelse for gamlingens ønske og motvilje mot å se hjembygden igjen. Kanskje han er redd for å se igjen sin ungdoms trakter, og derfor vil utsette litt dette møtet med dette som både har vært en hellighet og et vondt minne. Mekkal sitter og funderer på hvorfor avstandene mellom gårdene virker mindre enn han hadde tenkt, alt mens «Det kveldet over verden. Den jerngrå novemberhimmelen senket seg dypere og dypere, og det var som den trakk seg tettere og tettere sammen over grenda og stengte alle gjenskinn av dagen ute.»

   Igjen blir Gulbranssens forfatterstemme tydeligere når han lar Mekkal tenke litt over hvordan gamlingene i skogsbygden hadde det: «Det fantes gammelt og fattig folk i grenda og på skogene her også. Ja, han hadde hørt om at det ennå var som i gammel tid, at det kom gamlinger rekende fra andre bygder også og fikk være på Bjørndal. Men ingen hadde visst ennå funnet på her å merke et menneske slik som sørgjennom bygdene med ordet legd, at de ikke var tess til noe mer. Her fikk gamlingene gå omkring og være så nyttige de kunne etter som helsa var - og så visste alle her at de skulle bli gamle selv, om de levde, og så syntes de det var lite årsak til å være hardhendt med gammelt folk.»

   Gulbranssens ønsker å la Mekkal fabulere over andres skjebne, for slik å kunne legge grunnlag for sitt eget dypt følte ønske om å komme tilbake til Bjørndal, men som han ikke tør tenke på en gang. Dette blir psykologisk sannsynliggjort av Gulbranssen i Mekkals forestilling om hvor godt de tar vare på gamlingene på Bjørndal. Han vil vel ikke tenke en så vågsom tanke at han selv kunne vært på Bjørndal, men tankene hans gjør at en ny bølge av lettsinn velter opp i han: Enn om han vågde seg inn på tunet på Bjørndal for å «lye på husene og dønnet fra storskogene - og så kunne han bråsnu og pigge seg sørover igjen.»

   Mekkal stavrer seg så avgårde gjennom bygden med sine mange minner og frem til Bjørndalstunet hvor han blir stående og se inn på gården: «Han strakte på seg for å se inn der det lyste - og der var det visst kjøkken blitt, for det blinket i kjørler på veggene, og han så et kvinnfolk røre på seg. Lenger inn var det nok flere, for hun snudde på ansiktet og snakket og lo innover mot noen. Han kom på at han måtte være sulten, - så lenge det var siden han hadde spist.»

   Mekkal finner stadig nye grunner som han i sin enkelhet unnskylder seg selv med, når han til slutt trøster seg til å banke på kjøkkendøren og gå inn. Mekkals psykologi blir her sannsynliggjort av Gulbranssen på en slik måte at vi ser for oss denne gamle kallen som ikke vil være til bry, men som samtidig hele tiden trekkes mot et mål som han ikke er riktig sikker på hvorfor han har. Vi lever av den grunn med i Mekkals ønske og føler med ham når han står og blir betraktet med misbilligelse av kjøkkenjentene: «Han hadde fornemmelsen av at det ikke var en lapp eller flekk eller skrokk på ham som de ikke øynet over, men en av dem sa da til slutt at han fikk sette seg ved bordet, og at han vel ville ha mat.»

   Mekkal spiser i en fart og er i ferd med å komme seg av gårde igjen, men «det var tungere og tungere for hver gang han reiste seg i dag. Han var nok ikke kar for å gå så lange veier mer.» da det uhørte skjer at Gammel-Dag kommer inn på kjøkkenet: «Mekkal bråstivnet fra øverst til nederst. Det suste tungt for ørene på ham - og allting seilte rundt [...] Så skulle det likevel hende at han etter alle disse årene skulle få høre Gammel-Dags kalde mening om uferda si og skamjages i kvinnfolkas påhør.»

   Gulbranssen holder oss i ånde hvor Mekkals vågemot, og frykten for dommen, skiftevis gjør oss opprømt og betenkt på hvordan det nå skal gå med Mekkal. Men Gammel-Dags «kalde mening» lar vente på seg: «- Jeg mener det er sjølveste Mekkal Hogger? Mekkal bråskottet til siden på Dag. Stemmen hans hadde ikke vært kald - og ordene var så forunderlige. Han skottet om igjen, skjelvende utrygg. Han var drevet til en ytterste angst for allting - av livets hardhendte håndtering. Han evnet ikke å forstå noe mer, og det var som han var tom for luft i bringa, da han svarte sitt hese - ja.»

   Med velberedd effekt får Gulbranssen gitt oss som lesere den samme skjelvende usikkerheten som Mekkal opplever når han blir bedt inn i den gamle forstuen for å sitte ned sammen med Gammel-Dag: «Ingenting skjønte han, men det var vel ikke noe en som han kunne skjønne. Gammel-Dag ville kanskje bare ha ham ut av kjøkkenet for å lese ham teksten; men hvorfor skulle han sitte ned, og hvorfor var Dag så rimelig i røsten?»

   Gammel-Dag sørger for at de får inn til seg en rykende mugge med punsj og dessuten røykesaker: «Mekkal kunne ikke sanse seg i alt dette. Det var den forunderligste dagen i hans liv. Den begynte så mørkt at han ikke kunne begripe det - og så endte den så lyst at han ikke kunne sanse seg.» Han blir spurt om hvor han vil ligge, som om han ikke hadde vært borte i det hele tatt, og etter at mugge og piper er tomme, reiser Mekkal seg for å gå til sitt nattelosji i stallsvala, men «Hånden hans skalv - og løkta klirret. Han sto halvt med ryggen til Dag. - Jeg skulle be for meg, sa Mekkal, og røsten var hes og skjelvende, - for det, den  gangen. [...] Jeg har stelt meg slik - og - og jeg er ikke arbeidskar mer. Det siste kom som et vill-fres.»

   Nå først tør Mekkal ta oppgjøret med sin ungdommelige udåd - etter mange glass med sterkt og stimen fra flere piper. Men Gammel-Dag reagerer ikke slik Mekkal har regnet med: «Med rolig, men myndig stemme sa Dag: - Du får slå deg til her nå. Det trengs ikke at det skal spørres uti bygdene at vi ikke har rom for våre egne her. De to ordene våre egne gjorde det helt av med Mekkal - han brøt sammen i en hikstende, skjærende gråt.»

   Erkjennelsen av Mekkals tragiske skjebne og de glimtvise øyeblikkene av opprømthet, med de bevegelsene det skaper i Mekkals og leserens sinn, får her sin utløsning i et rørende bilde av at alle motsigelser blir forsonet og at Mekkal med Gammel-Dags ord er kommet hjem. Igjen står vi overfor en situasjon hos Gulbranssen som rører ved noe allmenngyldig og dypt menneskelig. I all sin enkle realisme har skildringen tatt vare på den nødvendige sannsynligheten som leserens illusjon lever innenfor. 

   Til slutt følger vi Mekkal bortover tunet mot stallen, og han er litt arg «for tutinga inne i forstua», men mest av alt tenker han på den «makeløse høktinga som det hadde vært med ham.» Han finner seg til rette i stallen og legger seg på en høydott ved siden av den rene senga med noen feller over seg mens han lar tankene drive:

   «De fór inn over de stedene han hadde levd sine beste dager - og som han nå var så nær innpå igjen. Klart og tydelig som rett framfor seg så han bilde etter bilde: En bekk i sommersola, han kokte mat nedmed der; en bukt i et tjern hvor han dreiv og fisket - en koie han kom til i kveldinga, en gammel plass innom en falleferdig skigard. Mindre ting også fra guttedagene - en flenge han fikk seg i buksa, en fillete sko med snøsørpe inngjennom, en gråbrandet katt - ingenting - men bilder som kom - - levende som var det nå - i denne stund.»

   Morgenen etter kommer drengen som skal fore hestene, og han finner Mekkal død. Gulbranssens fortellerkunst lar oss leve med i Mekkals sinnsbevegelser den siste dagen i hans liv - hele tiden med den størst mulige effekten for øye som vår innforlivelse med gamlingen kan gi - nemlig at Mekkal blir innhentet av livets ytterste realitet som er døden. Igjen sitter vi med et sinnbilde som i sin gjenkjennelse og erkjennelse virker sterkt nettopp pga. sin alminnelighet eller allmenngyldighet, hvor vi får både livets elendighet og glede, og dødens uendelighet nært innpå oss - så nært at vi lærer noe nytt om begge deler.

   Jeg mener å ha sett Mekkal Hogger mange ganger. Gulbranssen gir til kjenne, i denne enkle fortellingen, en skildring som kunne passet på mange eldre, fattige arbeidskarer. Typen er ikke ukjent, men Gulbranssen lar oss komme under huden på Mekkal og ta del i de forestillingene og tankene som rører seg i denne kroppen, og lar oss oppleve noen sterke øyeblikk av dødsangst og livsglede, som pga. fortellingens kvaliteter gir en realisme i uttrykket som vi rives med av i sin behagelige og ubehagelige sannsynlighet.

   Der er en økonomi i uttrykket som forsterker de enkelte virkemidlene slik at leserens opplevelse av høydepunkter blir enda sterkere. Samtidig er handlingen grundig sannsynliggjort både på det ytre handlingsplanet og i sin psykologi, på en slik måte at vi forblir i illusjonen lenge etter at lesningen er over. Handlingens tendens, som enkelt utlagt er livets forgjengelighet og dødens uendelighet, blir her gitt et uttrykk som øker leserens forståelse av denne vanlige tematikken. Gulbranssens fortjeneste er at han har klart å gi oss en ny opplevelse av dette gjennom den måten han presenterer sitt motiv på.

   Trygve Gulbranssen og trilogien om Bjørndalsfolket har gjort mitt liv rikere enn det ellers ville ha vært. Opp gjennom årene har jeg lest mange andre bøker – andre gode romaner har det også blitt en del av – men fortryllelsen jeg opplevde gjennom lesningen av Gulbranssens bøker står fremdeles for meg som noe helt spesielt mange år etter første gangs lesning. Denne leseropplevelsen har jeg felles med mange andre Gulbranssen-lesere over det ganske land – og i resten av verden. Trygve Gulbranssens bøker har blitt lest og leses på en måte som blir få andre forfattere til del.

Tore Hoel

                                                                          Artikkelen er gjengitt med tillatelse fra de etterlatte.