Tore Hoels artikkel om Trygve Gulbranssen og Tyskland

Deutsch

Trygve Gulbranssen: Und ewig singen die Wälder (1935), Das Erbe von Björndal (1936) 

Trygve Gulbranssen er mannen bak trilogien: Og bakom synger skogene, Det blåser fra Dauingfjell og Ingen vei går utenom som er solgt i mer enn 12 millioner eksemplarer over hele verden. Denne fargerike slektskrøniken er fremdeles en av de største litterære suksesser for norsk romanlitteratur i Norge og i utlandet, og bøkene er oversatt til mer enn 30 språk. Etter andre verdenskrig ble forfatteren satt i bås med nazistenes Blut und Boden-litteratur i Tyskland på falske premisser. Romanenes kristen-humanistiske etikk står i opposisjon til mellomkrigstidens nazi-ideologi.

     Av forskjellige grunner prøvde en liten klikk av kulturradikale kritikere i Norden å stigmatisere dette forfatterskapet i mellomkrigstiden. De førte an i en kampanje hvor man fornektet bøkenes skjønnlitterære kvaliteter – kvaliteter som forfatteren ble berømmet for av et overveldende flertall av kjente og mindre kjente kritikere i alle land hvor bøkene ble utgitt. Likevel fremgår det av offisielle fremstillinger i dagens litteraturhistoriske oversiktsverk og i leksika at forfatteren ble slaktet av sine kritikere. Nå foreligger ny dokumentasjon som viser at disse fremstillingene bygger på et feilaktig grunnlag, og at tiden nå er inne til en oppvurdering av dette forfatterskapet.

Forfatteren Trygve Gulbranssen ved hytteveggen. Bildet er offentliggjort for første gang i den illustrerte Gulbranssen-biografien Manns plikt/Veslas egen beretning (1) av Tore Hoel og Ragna Gulbranssen, Aschehoug 1997

Innledning

Og bakom synger skogene, Det blåser fra Dauingfjell og Ingen vei går utenom ble skrevet av forfatteren TG og utgitt av Aschehoug forlag i årene 1933, 1934 og 1935. Første bind i trilogien fikk undertittelen "Noen historier fra 1760-årene til frem mot 1810" og beretter om en skogsbygd som ligger fjernt fra allfarvei og om familien som bor på storgården Bjørndal. Det er en fortelling der Gulbranssen går ut ifra virkelige historiske forhold og beretninger fra sin egen familie. Gammel-Dags heltemodige kamp mot hevntanker og pengebegjær og for en kristen-humanistisk verdensanskuelse er bøkenes hovedmotiv. Forfatteren ble inspirert av norske, folkelige fortellemåter, samtidig som han skaper sine egen krønikestil, i det han bruker landlige uttrykk og vendinger, som gir det hele en autentisk atmosfære. Få har gjort ham denne fortellekunsten etter med skildringer av natur, menneske og miljø. TG skrev sine bøker innenfor et romantisk stilideal, inspirert av norsk sagn- og eventyrtradisjon. Det er slektsromaner, men ingen hjemstavnsdikting. Det er historiske romaner, men ikke alt kan bestemmes historisk korrekt etter sted og tid. Gammel-Dag og gården Bjørndal hadde sine forbilleder i Akershus og Østfold, men Gulbranssen trengte furu- og bjørkeskog, fjell og strie elver for sin skildring. Millioner av lesere over hele verden har kjent seg igjen i konfliktstoffet.

Trygve Gulbranssen og boksuksess

Da første bind i Bjørndal-trilogien ble lansert i Norge i 1933, var dette begynnelsen til det som skulle bli et internasjonalt bokeventyr. Den norske forleggeren, Aschehoug forlag, fikk raskt dekket sine omkostninger, og ryktet om bestselgeren spredde seg enda raskere. De to andre bindene om Gammel-Dag og Bjørndal gård ble publisert i Norge i 1934 og i 1935, og Trygve Gulbranssen ble den desidert mestselgende norske forfatter i sin samtid. Etter hvert ble trilogien en stor internasjonal boksuksess, og på et tidspunkt før krigen brakte de tre romanene ham opp på fjerdeplass i verdensstatistikken over høyest antall solgte bøker.

    Bøkene ble raskt oversatt til en rekke språk, og i 1935 kunne forfatteren skrive kontrakter med forleggere i Danmark, Finland, Nederland, England og Tyskland med lisensutgaver i Sveits og Østerrike. I 1936 kunne han skrive kontrakt med en forlegger for det store amerikanske markedet. Han slo godt an også i de katolske landene og fikk forlagskontrakter i Frankrike (1938), i Italia (1940) og i Spania (1947). Etter hvert har det kommet utgivelser i øst-europeiske, afrikanske og sør-amerikanske land, slik at bøkene i dag er oversatt til mer enn 30 forskjellige språk. Gjennom årene har det ene opplaget avløst det andre med jevne mellomrom i inn- og utland. Og over 60 år etter debuten får bøkene om Gammel-Dag stadig nye lesere.

     Trygve Gulbranssen fikk tidlig de enkle livssannhetene tett innpå seg gjennom søsterens og brorens altfor tidlige bortgang og farens økonomiske ruin. Hans kunstnersinn fikk i barne- og ungdomsårene et godt innblikk i viserguttens råe og harde tilværelse. Han lærte selv å bli en som overlever i livskampen. Moralen i bøkene er den samme som preger alle hardt arbeidende mennesker i alle samfunnslag. Tankene om arbeidsslitets foredlende virkning på menneskene og nødvendigheten av å vise styrke og dugelighet i det daglige er en erkjennelse som Gulbranssen kom frem til gjennom sine egne livserfaringer. Forfatteren fikk de fleste av sine lesere i tale fordi han kunne fortelle en historie ut fra slike allmennmenneskelige erfaringer. Og han kjedet dem ikke. I årene før debuten utviklet Trygve Gulbranssen en fortellerbegavelse som fikk Aksel Sandemose til å utrope ham til en av de beste av sin samtids forfattere i en artikkel i Aktuell, 1948. (2)

     Men Trygve Gulbranssens romaner var ikke bare preget av hans tanker om livskampen. Han ble tidlig bevisst en følelse av kontinuitet, av å være en i en lang rekke av mennesker: det å være en del av historien. Tankene om slekten som bærer av visse verdier og mennesketyper står sentralt i trilogien. Det enkelte livet er bare en del av en lang rekke liv. Og livet tar ikke slutt med døden. Mennesket lever videre i sine gjerninger og i sin ætt.

Hovedbygningen på Hobøl gård, Eidsberg, hvor Trygve Gulbranssen bodde fra julen 1940 til sin død høsten 1962. Gården drev han med hjelp av både kokke, tjenestejente, sveiser og agronom

Det var fortellertradisjonen fra Frogn i Akershus som gjennom moren gav Gulbranssen et konkret utgangspunkt for hans egne tanker om liv og død, og som gav ham stoff til å realisere sine kunstnerdrømmer. Arven ble båret videre, og Trygve Gulbranssens bidrag ble skildringen av Gammel-Dag og Bjørndal gård som etter hvert skulle gi mange mennesker en følelse av kontinuitet og sammenheng i tilværelsen gjennom lesningen av bøkene.

     Skildringen av Bjørndals bønder inneholder ingredienser fra fortidig fortellerkunst. Det ble en spennende fortelling om mennesker i en forholdsvis fjern fortid, farget av tyve- og tredvetallets idékamp og tanketvil. Gammel-Dag må kjempe seg frem til sin kristne overbevisning. Dette er i tråd med mellomkrigstidens uttrykte tvil om de religiøse verdier. For 1700-tallets bønder ville nok de kristne idealene fortone seg mer som en selvfølge, og ikke i den grad som gjenstand for tanketumling. Likevel er både form og innhold i romantrilogien preget av en fortellertradisjon som for enkelte samtidsforfattere representerte et tilbakelagt stadium. Hvordan klarte Trygve Gulbranssen å blåse nytt liv i de gamle idealene? Hvordan klarte han å tegne et nytt og interessant motiv av filosofiens og litteraturens eldgamle tema: Livets og dødens problem? Hvordan klarte han å gi sine lesere en umiddelbar og varig estetisk opplevelse av dette?

     Det kan være vanskelig å svare fyllestgjørende på dette spørsmålet, og jeg vil derfor vise til en av hans tyske lesere som har kommet nærmere et svar på dette spørsmålet enn de fleste. Hanns Ahrens skriver følgende i Literaturblatt, 9. september 1938:

     "Gulbranssen erzählt mit der Freude am einzelnen nun die lange und etwas romantische Geschichte der Björndals. Jeder Tag, so meint man, ist vom Dichter aufgezeichnet. Wir wollen damit sagen, daß Gulbranssen sehr gerne ins Detail geht. Er beschreibt Stimmungen seiner Menschen, die Landschaft, das Leben und Treiben auf dem Hof, als gelte es, ganz genau festzuhalten, was sich ereignet. Ein anderer Dichter würde sich diese Kleinmalerei nicht in dieser Form erlauben dürfen, weil er der Gefahr unterliegen könnte, zu breit zu malen und den Leser dadurch nicht genug in Spannung zu halten. Gulbranssen darf es. Und hier muß seine besondere Stärke liegen. Nie wird er langspurig oder – sagen wir es ruhig – langweilig. Wir glauben uns bei der Lektüre der Bücher zu erinnern, daß hierdurch gerade erreicht wird, uns ständig in Spannung zu halten, obwohl ja eigentlich von Spannenden Dingen im landläufigen Sinne nicht die Rede ist. Er hat es auf eine meisterhafte Weise verstanden, uns hineinzuziehen in die Geschichte der Björndals, als sei es – mutatis mutandis – unsere eigene Familienchronik, die er erzählt."

 

Aschehougs offisielle portrettbilde av forfatteren, som pryder utgivelser av Bjørndal-trilogien i inn- og utland. Bildet ble også valgt som illustrasjon til Trygve Gulbranssen og kritikken, Aschehoug 1994

Trygve Gulbranssen og Tyskland

Det tyske bokmarkedet tok imot Gulbranssens bøker med åpne armer. Det anerkjente forlaget Albert Langen-Georg Müller i München sikret seg de tyske rettighetene til trilogien som så ble oversatt til tysk av Ellen de Boor og utgitt i to bind under titlene: Und ewig singen die Wälder (1935) og Das Erbe von Björndal (1936). Første bind ble månedens bok i Deutscher Buch-Club, Hamburg, i juli 1935. Bind to inneholdt både Det blåser fra Dauingfjell og Ingen vei går utenom.

     Skildringen av Mekkal Hogger som innleder siste bind i den norske utgaven, ble kuttet ut i den tyske utgivelsen for å knytte handlingsgangen i de to bindene sammen siden disse ble utgitt i ett enkelt bind. Fortellingen om Mekkal Hoggers skjebne står isolert fra hovedhandlingen som et vitnesbyrd om en fattig arbeidskar. I Ingen vei går utenom får vi likevel vite at Mekkal er far til Martin Hogger som reddet Unge Dag fra døden i Dauingfjell. Nymphenburger Verlagshandlung utga Mekkal-historien på tysk i 1952 under tittelen Heimkehr nach Björndal med illustrasjoner av Øyvind Sørensen som var en venn av Trygve Gulbranssen. Denne utgivelsen fikk en rekke gode kritikker i tysk presse ved lanseringen.

     De tyske bokanmelderne, som fikk Und ewig singen die Wälder i hende, var om mulig enda mer positive enn det de fleste norske, svenske og danske kritikerne hadde vært tidligere. Romanen ble omtalt som et dikterisk mesterstykke som stilte Gulbranssen i første rekke blant nordiske forfattere. Handlingen var like sannsynlig som livet selv, men også like skrekkinnjagende som en saga. Gulbranssen fikk kreditt for sine personskildringer, især kvinneskikkelsene. Det ble pekt på forfatterens skrivetalent som ga seg utslag i et eget kraftfullt språk og en sterk fremstillingskraft. Blant flere tilsynelatende nazi-vennlige anmeldelser fantes det også i Tyskland kritikere som vurderte Gulbranssens romaner ut fra litterære kriterier. For eksempel skriver signaturen gb dette i sin kritikk av boken i Berliner Volkszeitung den 14. mai 1935:

     "Beste skandinavische Erzählertradition spricht aus diesem Roman. Selma Lagerlöf, Hamsun, Sigrid Undset scheinen Pate gestanden zu haben, als er entstand. Dennoch wirkt Gulbranssens Buch nicht als Abklatsch oder nachgefühlte Schülerarbeit. Sein schlicht erzähltes Epos von den Schicksalen eines eigenwilligen Bergbauerngeschlechtes ist eine durchaus eigene, geschlossene dichterische Leistung. Seine Helden sind Menschen mit menschlichen Eigenheiten, Fehlern und Vorzügen. Aber sie sind an keine fest umrissene Zeitepoche, an kein bestimmtes Land gebunden. Und diese Ueberzeitlichkeit der Gestalten, die Allgemeingültigkeit der Entwicklungen macht den Hauptwert des Buches aus. Es ist kein einseitiger Bauernroman, obgleich Hof, Sippe und Natur eine große Rolle spielen. Es ist kein 'Charakterroman', und zeigt doch klar die Irrwege des Herzens, Besinnung, Umkehr, innere Wandlung eines Charakters. Diesem herrschenden Grundmotiv der Zeitlosigkeit, das den Verfasser aber nie zu Unwahrscheinlichkeiten oder unlebendigen Konstruktionen führt, paßt sich ganz harmonisch die sehr schöne, echt epische Sprache an: Sie ist maßvoll ohne langweilig zu werden, klar und einfach, in jedem Satz dichterisch gestaltet."

     Tyskerne var begeistret for Gulbranssens bøker som for dem representerte det beste i en allerede velrenommert skandinavisk skjønnlitteratur. Denne begeistringen førte også til nye høyder hva angår opplagstallene. I årene før andre verdenskrig og frem til 1954 ble det solgt 3,1 millioner eksemplarer av Gulbranssen-bøker bare i Tyskland.

     Gulbranssen var meget sportsinteressert og berømt for sine filosoferende sportsreferater i bladet Idrætsliv som han var medeier av. På grunn av sine skribentkvaliteter og boksuksess ble han invitert av Aftenposten til å delta som korrespondent under olympiske leker i Berlin i 1936. I sine to artikler fra mesterskapet uttrykker han seg negativt om hanemarsjen og nazi-symbolene som datidens regime benyttet for å utnytte lekene propagandistisk. Hans skepsis til arrangementet ble bekreftet ytterligere da propagandaminister Goebbels under mottakelsen for journalistene i Berlin hevdet at "Der Führer hadde kun en bok på sitt nattbord: Gulbranssens Und ewig singen die Wälder!", jf. Manns plikt s. 88. Etter disse ord forlot Trygve Gulbranssen mottakelsen.

     Leif H. Henrichsen var sammen med ham i Berlin, og han skriver dette i et brev: "Den siste av de store idrettsbegivenheter jeg var sammen med Gulbranssen ved som utsendte medarbeidere, var Berlinerolympiaden i 1936. Det han så der av Hitler-regimets propagandavirksomhet og demonstrasjoner, likte han ikke mye av."

     Berømmelsen som ble forfatteren til del i Tyskland, fikk de tyske nazistene til å prøve å dra veksler på den bestselgende forfatters popularitet. Men Gulbranssen hadde intet til overs for Hitler og hans kumpaner, og han avviste alle forsøk på tilnærmelser som siden skulle komme etter den tyske okkupasjonen av Norge i 1940.

     Etter nazistenes nederlag i 1945 ble det i Tyskland vedtatt sanksjoner mot forlag som fremstod som sympatiserende med nazi-regimet, deriblant Langen-Müller – Gulbranssens egen forlegger i Tyskland. Selv om forfatterens Bjørndal-trilogi hverken kan tolkes som nazi-inspirert eller nazi-vennlig, og selv om han nektet å ta imot invitasjonene under krigen om å reise på foredragsturne i Tyskland, fikk dette svært uheldige følger for hans litterære renommé. I "Literarische Umschau" (1962) heter det at "Diese elementare, mit volkstümlichen literarischen Mitteln hero[i]sierte Welt, die freilich auch in Norwegen der Vergangenheit angehört, hat Gulbranssen zu Beginn der dreißiger Jahre dem bürgerlichen Leser aller Länder angeboten. Er kam damit den besonders in deutsprachigen Ländern neu aufgekommenen Idealen entgegen", jf. Trygve Gulbranssen og kritikken s. 122. Uten at Gulbranssen på noen måte hadde fortjent det, ble han her slått i hartkorn med førkrigstidens naziregime i Tyskland.

Mellomkrigstidens kritikere

Noen få nordiske kritikere prøvde å stigmatisere Bjørndal-trilogiens eventyrlige suksess.(3) I Trygve Gulbranssen og kritikken og "Trygve Gulbranssen og kulturradikalerne" i Norsk Litterær Årbok 1997 påviser jeg at en nedrakking av dette forfatterskapet fra enkelte kritikere fant sted i mellomkrigstiden. Dette står for øvrig i skarp kontrast til svært positive omtaler som ble bøkene til del fra andre velrenommerte norske, svenske, danske, tyske, engelske og amerikanske kritikere – overalt hvor bøkene ble utgitt var de aller fleste kritikerne begeistret, jf. både min publiserte hovedfagsavhandling Trygve Gulbranssen og kritikken og Gulbranssen-biografien Manns plikt/Veslas egen beretning.

     Til grunn for min hovedfagsavhandling lå en positiv leseropplevelse av Gulbranssens bøker. Etter hvert oppdaget jeg litteraturhistoriens påstander om at forfatteren ble slaktet av kritikerne, og dermed ble min forskningsinteresse vakt. Jeg kontaktet Gulbranssens forlegger, Aschehoug, og fikk tilsendt norske bokomtaler av bøkene på 30-tallet, men jeg fant nesten ingen negative kritikker! Derimot var det mange som var tildels overstrømmende positive i sine karakteristikker av bøkene. Denne oppdagelsen var utgangspunktet for min avhandling som ble utgitt i forbindelse med hundreårsjubileet i 1994 for forfatterens fødsel i 1894.(4)

     I Trygve Gulbranssen og kritikken analyseres samtlige norske kritikker av Gulbranssens bøker for første gang. Her viser jeg hvordan den norske kritikeren Paul Gjesdahl i Tidens Tegn, 14. oktober 1933, under tittelen "Ogsaa en debut" avviser Gulbranssens debut-roman Og bakom synger skogene ut fra dens mangel på samtidighet. Han anklaget også Gulbranssen for å være en epigonal forfatter som hadde skrevet en "uekte" bok. Påstanden har for øvrig aldri blitt forsøkt underbygd gjennom noen form for dokumentasjon. Gulbranssen skrev sine bøker innenfor en romantisk-historisk tradisjon, men både den motivmessige håndtering og det skriftlige uttrykket er helt ut forfatterens eget med det særpreg en forventer av en original skribent. Dette bekreftes av de aller fleste av Gulbranssens norske kritikere. For eksempel skriver T. Stamsø dette i sin bokanmeldelse i Tønsberg blad, 24. november 1933:

     "Trygve Gulbranssen er et nytt navn i vår litteratur, og la det være sagt med en gang, et navn som lover godt. Genren i hans debutbok er en renessanse for bonderomantikken. Man kan si det er en farlig vei å velge i vår realistiske og skeptiske tid, en vei hvor der kreves en sterk personlig linje og stadig aktpågivenhet for ikke å gli ut i det som vel i sin tid hadde sin store berettigelse som et ledd i vår litterære utvikling, men nu har lett for å smake av glansbilleder og virkelighetsfjerne illusjoner. Men den nye forfatter røber en virkelig evne til å skape romantikk så den blir frisk og ny, han har noget på hjertet, realiteter som tåler antikkens sterke farver. [...]

     Høvdingeslekten på Bjørndal har hersket i bygden i mange hundre år. De er veldige bjørnejegere og inkarnasjonen av legemlig og åndelig styrke. I fremstillingen av dette kjempefolk får forfatteren fritt avløp for all sin romantiske sans. Det smaker meget av kjempevise og der mangler heller ikke mystikk. Slektens skjebne står fast som en naturlov, - spådommer går i opfyllelse som i en middelaldersk roman. Men disse stenk av overnaturligheter er ikke lettkjøpte hjelpemidler for å skaffe handling, de er godt innpasset i den romantiske farveprakt som preger hele boken og influerer ikke på dens ide. [...]

     Denne kombinasjon av romantikk og realiteter er gjennemført med smak og sikkerhet. Der er en frisk tone som i mangt og meget virker ny."

     Noe av den norske kritikken i mellomkrigstiden var klart ideologisk betont hvor man på den ene siden gjerne uttalte seg negativt om skjønnlitteratur som ikke stod på modernistisk og kulturradikal grunn, jf. Knut Imerslund fremstilling i Norsk litteraturkritikk 1914-1945 (1970) hvor han blant annet hevder at "Typisk for mellomkrigstiden er den sterke interessen for den holdning som ligger til grunn for en litterær ytring, og denne idémessige og ideologiske bevisstheten ledsages av en sterk tro på diktningen som sosial, politisk eller endog religiøs eller språkpolitisk faktor." Videre karakteriserer han den kulturradikale litteraturkritikken knyttet til tidsskriftet Mot Dag på følgende måte: "Begge gruppene (i Mot Dag, forf. anm.) vurderer bare den litteratur positivt som kan betraktes som et middel i kampen mot 'det bestående' […] det er ikke nok at diktningen sikter mot et bredere publikum. Den skal også være engasjert på dets vegne i den sosiale kamp. […] Ofte finner vi hos disse kritikerne nærmest allergiske reaksjoner mot det de oppfatter som forsøk på å forskjønne virkeligheten. All romantisering og idealisering  oppfatter de som virkelighetsflukt." På den annen side var noen til dels svært kritiske til enkelte trekk ved den nye og modernistisk inspirerte samtidslitteraturen, jf. Fredrik Ramms artikkel i Morgenbladet 28. oktober 1931 under tittelen "En skitten strøm".

     Etter at debut-romanen ble oversatt og utgitt på svensk allerede høsten 1934, opplevde forfatteren både en opplags- og en kritikersuksess i Sverige. Likevel ble situasjonen for Gulbranssen nokså spesiell, slik jeg viser i min artikkel i NLÅ 1997. I Sverige ble det opprettet en kristelig litteraturnemnd som blant annet anbefalte Gulbranssens roman på bekostning av svenske samtidsforfattere som skrev romaner om seksuell frigjøring inspirert av Freuds psykoanalyse, jf. E.W.O.s artikkel i Svenska Dagbladet, 10. februar 1935, og oppfølgingsartikkelen i samme avis, 12. februar 1935, under tittelen "Baisse i svensk underhållningsindustri", hvor kjente personligheter i svensk kulturliv hevdet at samtidslitteraturen hadde nådd et lavmål av litterær kvalitet. Pastor Bo Giertz gir her uttrykk for hvordan deler av den svenske samtidslitteraturen ble betraktet innenfor visse kristne miljøer: "Huvudanmärkningen mot den nuvarande moderna svenska litteraturen tycks vara den, att den i all sin naturalism inte är realistisk. Den normale svensken känner helt enkelt inte igjen sig i dessa romaner med deras sexualbetonade människorudiment och deras monomana kretsande kring könsproblemen."

     Den svenske kritikeren Sven Stolpe forsvarte denne litteraturen mot litteraturnemndens anbefalinger fordi han mente at dette var uttrykk for "bojkott och censur" av svensk samtidslitteratur og et angrep på "diktens frihet". På grunn av nemndens sterke anbefalinger av Og bakom synger skogene valgte han denne boken som skyteskive for sine angrep på den kristne litteraturnemnden, jf. Sven Stolpes artikkel i Fönstret, nr. 5, 1935, under tittelen Magister Sundqvists litterära ideal"(5). Dette ledet til en debatt hvor det ble fokusert på Gulbranssens forfatterskap på en svært uheldig måte. Synspunktene ble meget ekstreme, og kulturradikalere i Sverige og Norge – fulgt opp av Tom Kristensen i Danmark – fant det nødvendig å skape et vrengebilde av hva Gulbranssens bøker handlet om.(6) De ville latterliggjøre debut-romanen hans for derigjennom å latterliggjøre de reaksjonære kreftene som ønsket å kneble den moderne diktningen ved å vise til Gulbranssens romantisk-historiske romaner som eneste standard for litterær kvalitet. Denne latterliggjøringen er fortsatt med oss, og har bidratt betydelig til forfatterens offentlighet.

      På grunn av disse kritikernes solide preg på mellomkrigstidens og etterkrigstidens intellektuelle liv ble deres unyanserte påstander lagt til grunn for offisielle artikler om forfatteren i leksika og i litteraturhistoriske oversiktsverk både i Norge og i utlandet.(7) Det ble etablert en myte om at forfatterskapet ble slaktet av alle kritikere i Norge og i Norden. I Kjølv Egelands fremstilling i Norges litteraturhistorie fremgår det at kritikken først var "kjølig" for siden å utvikle seg til slakt "parallelt med salgskurvene". Philip Houm skriver i Norges litteratur om de litterært toneangivendes slakt av trilogien, men hevder at "slaktingen foregikk grundigst på den andre siden av Kjølen". (I Sverige, forf. anm.) I Aschehougs og Gyldendals store norske leksikon heter det at "De heltedyrkende og handlingsfylte romanene ble ikke nådig behandlet av kritikerne, men oppnådde en umåtelig leserpopularitet." Den påståtte diskrepansen mellom leserpopularitet og kritikk er imidlertid ikke riktig. Mine undersøkelser har vist at de negative kritikerne utgjør et forsvinnende lite mindretall og at de avviste Gulbranssen på et mytifiserende og feilaktig grunnlag.(8) Mytene ble siden kopiert i utenlandske oversiktsverk. Kindlers Literaturlexikon karakteriserer fremdeles Gulbranssen som "epigonal und bedeutungslos".

Avslutning

I Trygve Gulbranssen og kritikken og i Manns plikt refererer jeg nye opplysninger om forfatterskapet som bekrefter mitt inntrykk av at Gulbranssens bøker er blitt avfeid av deler av den litterære institusjon ut fra falske premisser. Forfatterens langvarige og seriøse arbeide under bøkenes tilblivelsesprosess førte til et resultat som umiddelbart ble anerkjent av de fleste av mellomkrigstidens kritikere. Jeg ønsker derfor å nyansere den ensidige og negative litteraturhistoriske omtalen av dette forfatterskapet, og arbeider for tiden med en resepsjonshistorisk fremstilling om mottakelsen av Gulbranssens bøker i Sverige, Danmark, Nederland, Tyskland, De britiske øyer og USA.(9)

     I Lokalavisen Tønsberg av 12. november 1997 refereres en uttalelse fra  litteraturhistorikeren Øystein Rottem i et møte i Tunsberg Litterære Selskap: "De største norske forfatterne i vår samtid, som Jan Kjærstad, Roy Jacobsen, Gunnar Staalesen og Ketil Bjørnstad, skriver store episke fortellinger og bredt anlagte samtidsromaner. Vi opplever en renessanse der man går i fotsporene til Hamsun og Duun, Sigrid Undset og Trygve Gulbranssen."

     Her blir Gulbranssen nevnt i sitt rette selskap, hvor også mange av mellomkrigstidens kritikere plasserte ham. Dessverre har ikke denne oppvurderingen funnet veien til noen offisiell litteraturhistorisk fremstilling om norsk litteratur i mellomkrigstiden. Inntil videre må derfor allmennheten nøye seg med flere eldre og uetterrettelige fremstillinger som også danner utgangspunkt for det som skrives i litteraturhistoriene som er beregnet for skoleverket. Det er fremdeles en levende interesse for Gulbranssens romaner både fra gammel og ung, og det kommer stadig nye utgaver også i utlandet. Dessverre danner fremdeles en fordomsfull estetikk rammen for enhver lesning av en av de største kritiker- og opplagssuksesser i norsk og nordisk litteratur.

Tore Hoel

Litteratur:

Trygve Gulbranssens romaner:

Og bakom synger skogene (1933)

Det blåser fra Dauingfjell (1934)

Ingen vei går utenom (1935)

Aschehoug og Gyldendals store norske leksikon (1979)

Beyer, Harald og Edvard: Norsk litteraturhistorie (1978)

Beyer, Edvard: Norges litteraturhistorie, bind 5 (1983)

Brockhaus Enzyklopädie (1969) (Tyskland)

Gyldendals store opslagsbog (1967) (Danmark)

Hoel, Tore: Trygve Gulbranssen og kritikken (1994)

Hoel, Tore og Gulbranssen, Ragna: Manns plikt/Veslas egen beretning (1997)

Hoel, Tore: Trygve Gulbranssen og kulturradikalerne (NLÅ 1997)

Houm, Philip: Norges Litteratur (1976)

Imerslund, Knut: Norsk litteraturkritikk 1914-1945 (1970)

Kindlers Literaturlexicon

Svensk uppslagsbok (1962)

----------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------

Noter:

1 Høsten 1997 gav Tore Hoel ut den offisielle biografien om Trygve Gulbranssen på Aschehoug forlag under tittelen Manns plikt/Veslas egen beretning i samarbeid med Trygve Gulbranssens datter, Ragna Gulbranssen. I Manns plikt presenterer Hoel mannen og verket – oppvekst, yrkesliv, livsanskuelse, litteratursyn og mottakelsen av bøkene. I den andre delen, Veslas egen beretning, beretter datteren om sin far. Boken inneholder også tekster av Trygve Gulbranssen som ikke tidligere er gitt ut i bokform.Tittelen Manns plikt ble valgt fordi manuset til Og bakom synger skogene opprinnelig ble levert inn til Aschehoug forlag med den tittelen.

     Gulbranssen-biografien fikk gode kritikker ved lanseringen. Turid Larsen i Dagsavisen Arbeiderbladet skrev blant annet: "Hoels biografi må sees som et sterkt bidrag til en mer nøktern og mindre mytebefengt vurdering av Trygve Gulbranssen og hans forfatterskap." Idehistorikeren Christopher Hals Gylseth skrev i Dagbladet: "Det er i alle tilfeller noe gjennomført redelig over denne biografien, og man fornemmer en kontinuerlig, underliggende stringens i Hoels framstilling." Professor Hans H. Skei, ved Universitetet i Oslo, anmeldte biografien i Aftenposten på denne måten: "Hoel holder seg til fakta, spekulerer bare helt forsiktig, og er så vidt jeg kan se etterrettelig i alt han skriver. En litteraturforsker som foredrar fakta, men som heller ikke unnlater å nevne forklaringsmodeller der fakta ikke strekker til, er en stor glede å ha med å gjøre."

2 I denne artikkelen hevdet Sandemose at Trygve Gulbranssen fikk tildelt rollen som litterær syndebukk i visse kretser "som aldri kom i tanker om å lese ham." Artikkelen ble også trykt i Sandemoses eget tidsskrift Årstidene, 6. hefte – høsten 1953 under tittelen "Gjensyn med Jante". Årstidene ble i 1999 for første gang utgitt av Aschehoug forlag i bokform som en del av Sandemoses samlede verk.

3 Paul Gjesdahl og andre i Norge, Sven Stolpe og andre i Sverige og Tom Kristensen i Danmark.

4 Denne avhandlingen bygger i hovedsak på kildemateriale fra Aschehoug forlag og Trygve Gulbranssens private klipparkiv som datteren, Ragna Gulbranssen, var så vennlig å stille til min disposisjon i forbindelse med dette arbeidet. Det gav meg sjansen til å utarbeide bibliografiske oversikter over blant annet samtidige Gulbranssen-omtaler: 191 norske, 53 svenske, 7 danske, 29 tyske og 36 engelskspråklige originalartikler i fulltekst. Disse tekstene representerer et unikt forskningsmateriale som ble gjort tilgjengelig for første gang i kraft av min avhandling som primært omhandler den norske samtidige mottakelsen. Uten denne basis hadde det ikke vært mulig å gjennomføre min resepsjonshistoriske redegjørelse for Gulbranssens kritikere.

     I forbindelse med forberedelsene til min doktoravhandling om den utenlandske mottakelsen av TGs romaner er kildematerialet betydelig større, jf. note 9. Trygve Gulbranssen og kritikken inneholder utdrag fra både positive og negative Gulbranssen-kritikere, i tillegg til bibliografiske oversikter. I Manns plikt er noen utvalgte kritikker gjengitt i fulltekst, og boken inneholder dessuten mange henvisninger til annet Gulbranssen-materiale. På hjemmesiden min under web-adressen: http://www.forlag.net finnes dessuten en bibliografi over annen litteratur som omhandler TG.

5 I min NLÅ-artikkel gjengir jeg blant annet Trygve Gulbranssens egne kommentarer til Stolpes utblåsning, hvor han imøtegår sin kritiker punkt for punkt. Gulbranssen tok aldri selv del i debatten som utspant seg rundt hans forfatterskap, og disse kommentarene kom jeg over i hans private arkiv i forbindelse med arbeidet med biografien Manns plikt. Disse synspunktene er nå tilgjengelig for offentligheten. I Manns plikt gjengir jeg for øvrig følgende notat fra forfatterens hånd:

     "Idrettsmentaliteten (eliten) står himmelhøyt over litteraturelitens mentalitet. Hverken i idretten eller arbeidslivet har jeg sett så åpenbare utslag av det lavtstående menneske som i litteraturen siden jeg begynte å følge den i detalj. (Stolpes og andres råskrik - åndsterror - åndsbødling.)

     Diktningens mening skal tjene livet, men undertiden kan en få pekt på meningen tydeligere ved å ta den med på avstand fra livsmaset og nutiden. Det er det jeg har prøvd. I kunsten kan det enkle være vanskeligere enn det mest innviklede.

     Filosofi. Naivitet i kunsten. Det er den naive hengivelse i problemet, meningen, følelsen, skildringene, som gir helhet og ekthet. Det blaserte - det som fekter for en viss egenintelligensbesvarelse mitt opi kunstverket, - det sykelig intelligens-blaserte kontrollerende gir bare en menneskebegrenset refleks av det en følte begeistringens lyst til å gi.

     Et ekte kunstverk fremkommer kun i naiv hengivelse under opgaven inn - i opgaven. Alt utenfra, ovenfra gir bare halvhet, selv om det virker blendende intelligent. - Forøvrig er alle mennesker naive. Flertallet sløvt naivt derfor utbyttingen. Intellektualistene naivt optatt av sig. [...]

     Kritikerne - for lite livserfaring, menneskekunnskap og kjennskap til livets realiteter og til virkeligheten. For mye reolister i stedet for realister - barnslige i de aller viktigste spørsmål, hjelpeløse utenfor sitt ‘pensum’ (trang sektor) og mangel på evne til å tenke selv. […] Så kommer jeg i den sinnssvake kasus at det begynner med stormsucess - og dermed den store avindsjuke og forfølgelse især her hjemme, som også virker utenlands."

6 Tom Kristensen kalte sin omtale i Politiken av 6. november 1935 for "En Lattersukces".

7 Jf. Aschehoug og Gyldendals store norske leksikon (1979), Gyldendals store opslagsbog (1967) (Danmark), Svensk uppslagsbok (1962) og Brockhaus Enzyklopädie (1969) (Tyskland).

8 Blant annet har Sven Stolpe følgende kraftsatser i sin artikkel i Fönstret: "En av den vettiga kritiken i Norge underkänd dussinförfattare […] Boxningsbrutalitet och bildrulleri, maskerade till nordisk kraftpoesi […] denna sannskyldiga pigroman […] en bok, vars inspiration är ett onyanserat bondehat mot överklassen […] Lägg nu merke till forfattarens naivitet. Han begriper inte […] under den förljugna ytan […] Den är intellektuellt, litterärt och moralisk undermålig […] Ren svindel med konstnärliga och moraliska världen". I fortsettelsen får den kristne litteraturnemnden gjennomgå: "de kyrkligas initiativ är ett barbariskt tilltag, bottnande i naivitet och okunnighet […] Kampen skall fortsättas. Utan strid skall icke denna svarta reaktion få herravälde över svensk litteratur och svensk folkbildningarbete".

9 Kildematerialet består av 311 tyskspråklige og 373 engelskspråklige bokomtaler av Gulbranssens bøker ved første gangs utgivelse i Tyskland og i USA, foruten 195 artikler fra Sverige, 72 artikler fra De britiske øyer, 50 artikler fra Danmark og 26 artikler fra Holland.

                                                                          Artikkelen er gjengitt med tillatelse fra de etterlatte.