Tore Hoels foredrag om den kritikerroste Bjørndal-trilogien

Trygve Gulbranssen og den kritikerroste Bjørndal-trilogien

Og bakom synger skogene, Det blåser fra Dauingfjell og Ingen vei går utenom ble skrevet av forfatteren Trygve Gulbranssen og utgitt av Aschehoug forlag første gang i tredveårene. For lettvinthets skyld kaller vi gjerne dette for Bjørndaltrilogien, og den beretter om en skogsbygd som ligger fjernt fra allfarvei og om familien som bor på storgården Bjørndal. Hovedpersonen er Dag Bjørndal som – med skogene tett innpå, og bjørn og ulv som nære naboer – kjemper for seg og sine med stor livskraft. Han er en hardhaus, men mot slutten av sitt liv lærer han seg til å vise større barmhjertighet overfor menneskelig svakhet av ymse slag.

   Selv om handlingsgangen er preget av en nokså tidløs atmosfære, er det årene fra rundt 1760 til et stykke ut på 1800-tallet som er den historiske rammen alt foregår i. Forfatteren ble inspirert av norsk, folkelig fortellerkunst, samtidig som han skapte sine egen stil med landlige uttrykk og vendinger som gir det hele en autentisk atmosfære. Gulbranssen skrev sine romaner om slekten og slektens betydning for de som fødes inn i den. Bøkene formidler et sterkt budskap om hvor viktig det er med kontinuitet og sammenheng i tilværelsen. Ikke minst i vår urolige samtid har forfatteren meget å tilføre leserne i så måte. I en verden som stadig haster mot neste katastrofe, er det kanskje viktigere enn noensinne å hente styrke og livsmot i litteraturens verden. Gulbranssen forsyner oss med begge deler, og i alle år etter debuten på tredvetallet har forfatterens skildring av Bjørndal gård og Gammel-Dag gledet millioner av lesere over hele verden.

   Da første bind i Bjørndal-trilogien ble lansert i Norge i 1933, var dette begynnelsen til det som skulle bli et internasjonalt bokeventyr. Trygve Gulbranssen ble den desidert mestselgende norske forfatter i sin samtid, og etter hvert ble trilogien en internasjonal boksuksess. Bøkene ble oversatt til en rekke språk, og i 1935 kunne forfatteren skrive kontrakter med forleggere i Danmark, Finland, Nederland, England, Tyskland, Sveits og Østerrike. I 1936 kunne han skrive kontrakt med en forlegger for det amerikanske markedet. Han slo godt an også i de katolske landene og fikk etter hvert forlagskontrakter i Frankrike, i Italia og i Spania. På et tidspunkt før andre verdenskrig brakte de tre romanene ham opp på fjerdeplass i verdensstatistikken over høyest antall solgte bøker noensinne. Etter hvert har det kommet utgivelser i øst-europeiske, afrikanske og sør-amerikanske land, slik at bøkene i dag er oversatt til mer enn 30 forskjellige språk og solgt i mer enn 12 millioner eksemplarer.

   Men i begeistringen over forfatterens suksess er det lett å glemme at han på ingen måte kom lettvint til de store salgstall og de mange anerkjennende ord fra fremstående kritikere. Han fikk tidlig de enkle livssannhetene tett innpå seg gjennom søsterens og brorens altfor tidlige bortgang og farens økonomiske ruin, og opplevde skiftende oppvekstforhold i Oslo og en tidlig debut i arbeidslivet. Hans kunstnersinn fikk i barne- og ungdomsårene et innblikk i viserguttens harde tilværelse, og moralen i bøkene er den samme som preger alle hardt arbeidende mennesker i alle samfunnslag: Tankene om arbeidsslitets foredlende virkning på menneskene, og nødvendigheten av å vise styrke og dugelighet i det daglige, er en erkjennelse som Gulbranssen kom frem til gjennom sine egne livserfaringer i ung alder. Den godt voksne forfatteren fikk de fleste av sine lesere i tale fordi han kunne fortelle en historie ut fra slike allmennmenneskelige erfaringer.

   Men Trygve Gulbranssens romaner er ikke bare preget av hans tanker om livskampen. Han ble tidlig bevisst en følelse av kontinuitet, av å være et ledd i en lang rekke av mennesker: det å være en del av historien. Tankene om slekten som bærer av visse verdier og mennesketyper står sentralt i trilogien. Det enkelte livet er bare en del av en lang rekke liv. Og livet tar ikke slutt med døden. Mennesket lever videre gjennom sine gjerninger og i sin ætt.

   Det var fortellertradisjonen fra Frogn i Akershus som via moren gav Gulbranssen et konkret utgangspunkt for hans egne tanker om liv og død, og som gav ham stoff til å realisere sine kunstnerdrømmer. Skildringen av Bjørndals bønder ble til en fortelling om mennesker i en forholdsvis fjern fortid, men farget av tyve- og tredvetallets idékamp og tanketvil. Gammel-Dag må kjempe seg frem til sin kristne overbevisning. Dette er i tråd med mellomkrigstidens uttrykte tvil om de religiøse verdier. For 1700-tallets bønder ville nok de kristne idealene fortone seg mer som en selvfølge, og ikke i den grad som gjenstand for tanketumling. Likevel er både form og innhold i romantrilogien preget av en fortellertradisjon som for enkelte i samtiden representerte et tilbakelagt stadium. Og det kom til å få konsekvenser for den litteraturhistoriske behandlingen av forfatterskapet.

Trygve Gulbranssen og den kritikerroste romantrilogien om Bjørndalfolket har vært gjenstand for mange ulike fremstillinger i årenes løp. Men hvordan kan jeg bruke formuleringen kritikerrost om en romantrilogi som dere i alle år har fått høre ble slaktet av kritikerne – en formulering som er gjengitt i litteraturhistoriske oversiktsverk og i leksika siden femti-tallet. Og hvordan kan det ha seg at en nordlending, som har vokst opp langt unna både Trygve Gulbranssen og de sentrale forskningsmiljøene, kan påstå det motsatte av hva velkjente forskere i årevis har hevdet er den endelige sannheten om Trygve Gulbranssen og hans forfatterskap? Jeg skylder dere en forklaring, og tillater meg å forklare det siste først.

   Min interesse for Trygve Gulbranssen startet da jeg som ti-åring første gang leste trilogien om Gammel-Dag og Bjørndal gård. Min far var begeistret for disse bøkene, og hans begeistring smittet over på meg, og siden 1966 har jeg lest disse romanene mange ganger. Far var bymann fra Harstad, men drev den gang Skauvoll gård på Senja i Troms hvor jeg vokste opp og ble formet av bondelivets harde strev. Hoel-familien har imidlertid sin opprinnelse fra Østlandet, men mine aner vandret nordover hvor min oldefar etablerte seg med handelsdrift i Harstad by.

   I boken Norske gaardnavne fra 1898 beskrives for øvrig flere gårder i Akershus som bærer navnet Hoel med dets spesielle, unorske stavemåte, i tillegg til den kjente Hoel gård på Nes-halvøya ved Mjøsa. I Gulbranssens eget arkiv fant jeg et notat fra 5. februar 1934 som er gjengitt i Manns plikt, hvor han nevner «Mannen (Hoel) som vil presentere mig for Gammel-Dag.» Hvem denne «Hoel» var vet jeg ikke, heller ikke ante jeg at det kunne finnes en faktisk modell til hovedpersonen i Bjørndal-trilogien, men et eller annet sted har altså forfatteren truffet selveste Gammel-Dag.

   Etter grunnskolen valgte jeg å ta videre utdanning. Ved daværende Finnsnes Gymnas i Midt-Troms var det et godt læringsmiljø, og jeg hadde en flink norsklektor som stimulerte mine litterære interesser. Men av en eller annen grunn var han forbeholden når vi kom frem til Gulbranssens forfatterskap. Det var underlig å oppleve at min leseropplevelse av romanene var så annerledes enn hans. Siden studerte jeg ved Universitetet i Tromsø og oppdaget litteraturhistorikeren Willy Dahls påstander om forfatteren. Dette ansporte meg til å gjøre undersøkelser. Jeg kontaktet Gulbranssens forlegger i Oslo, Aschehoug Forlag, og fikk tilsendt de norske bokanmeldelsene i forbindelse med første gangs utgivelse av bøkene på tredvetallet.

   På bakgrunn av det jeg fant i dette materialet bestemte jeg meg for å skrive min hovedfagsavhandling om Trygve Gulbranssen og hans kritikere. I 1984 skrev jeg til Ragna Gulbranssen som sendte meg mange utenlandske kritikker om trilogien til hennes far, men vi hadde ingen kontakt mens jeg skrev min avhandling. Stor var derfor hennes overraskelse da jeg til slutt sendte denne til henne, og fikk et meget hyggelig brev tilbake med takk for innsatsen.

   Høsten 1994 ble avhandlingen utgitt ved Aschehoug Forlag, men allerede i 1992 ble jeg kontaktet av daværende redaksjonssjef i forlaget, Ole Jacob Bull, med spørsmål om jeg kunne bidra til en biografi om Trygve Gulbranssen. Dette sa jeg ja til, og samme høst begynte Ragna å sende meg arkivmateriale i forbindelse med dette prosjektet. Siden fulgte et møysommelig og tidkrevende arbeid med kilder og utforming av tekst. Ideen var at Ragna skulle skrive en personlig preget beretning om sin far, og jeg skulle innta forskerens distanse i en mer dokumentarisk fremstilling av forfatterens liv og boksuksess. Slik kunne vi på hver vår måte bidra til offentligheten om mannen og verket innenfor rammen av en felles bokutgivelse i Manns plikt/Veslas egen beretning som forelå høsten 1997.

   På grunn av alle misvisende utsagn som er blitt servert av ulike Gulbranssen-skribenter opp gjennom årene, så både Ragna og jeg det som viktig at biografien skulle virke opplysende og ikke bidra til mytedannelsen om forfatteren. Teksten er derfor preget av både kildehenvisninger og dokumentasjon, i tillegg til nye opplysninger om forfatteren og hans samtid som også kaster nytt lys over romantrilogien.

   Både Dagsavisen Arbeiderbladet, Dagbladet og Aftenposten ved professor ved Universitetet i Oslo, Hans H. Skei, i tillegg til flere andre aviser, trykket fine omtaler av den nye Gulbranssen-biografien, og ga inntrykk av at tiden nå var moden for en mer etterrettelig beskrivelse av ett av de mer berømte norske forfatterskap. Nynorskavisen Dag og Tid intervjuet meg om biografien over to helsider, noe som førte til at Willy Dahl kom på banen med gamle synspunkter om Gulbranssen. Dette innledet en debatt mellom ham og meg i avisens spalter, høsten 1997, som ikke ble avsluttet før langt ut i mai året etter.

   Underveis ble det klart at Dahl hverken hadde lest min publiserte hovedfagsavhandling eller biografien. Dette hindret ham ikke i å fremføre sine synspunkter med sedvanlig glød, og som vi skal se er det dessverre ikke helt uvanlig at tilsynelatende velskolerte mennesker kan finne på å uttale seg nokså bastant uten å ha konsultert kildematerialet som foreligger.

   Dette bringer oss over til mitt ståsted. Hvordan kan jeg påstå at romanene om Gammel-Dag og Bjørndal gård ble rost av kritikerne når så mange har påstått det motsatte? I Trygve Gulbranssen og kritikken går jeg gjennom deler av den utenlandske mottakelsen av Bjørndal-trilogien og hele den norske kritikken i forbindelse med lanseringen på 30-tallet. Av 65 norske kritikker som omhandlet Og bakom synger skogene, fant jeg en eneste negativ omtale som kan karakteriseres som en slakt av forfatterens debut-bok. Denne omtalen er skrevet av Paul Gjesdahl for avisen Tidens Tegn. De resterende 64 anmelderne er positive i varierende grad, til dels svært positive som vi skal se.

   Likevel skriver Philip Houm i sin litteraturhistorie Norges litteratur om kritikkens slakt av trilogien. I bind fem av Norges litteraturhistorie formulerer Kjølv Egeland seg noe forsiktigere, men hevder at kritikken først var «kjølig» for så å utvikle seg til slakt. I Willy Dahls Norges Litteratur heter det: «Også i samtida var de blant Norges mest utskjelte bøker.» Til og med i Aschehougs og Gyldendals Store Norske Leksikon fra 1979 formulerer en seg slik: «De heltedyrkende og handlingsfylte romanene ble ikke nådig behandlet av kritikerne».

   I kontrast til slike påstander kan vi blant annet lese uttalelser fra samtidige norske kritikere: «En sjelden fin og dyp bok til å være et debutarbeide […] Menneskeskildringen er dyp og ekte […] Sproget i denne boken er også sjelden friskt og velklingende. […] Skogsgården Bjørndal og de hardføre sterke skoggangsmenn og jegere som bor og lever der – så virkelighetstro og overbevisende gjengit at leseren rives med i deres hverdag og fest […] Det er en betagende, underlig gripende stemning over det hele, og stilen er intet mindre enn mesterlig».

   Biskop Andreas Fleischer skrev følgende: «Det er lenge siden jeg har lest en bok med så stor interesse. Sproget er merkelig sterkt og rikt. Storskogen og fjellbygden stiger veldig og mystisk frem for en, og man får ypperlige menneske-og kulturbilleder fra vårt folks frem-vekst-tid for 150-120 år siden. Her er også en langt større åndelig dybde og virkelighet i menneskeskildringen, enn vi ellers er vant med i moderne litteratur.» I likhet med Fleischer var det flere kritikere som merket seg Gulbranssens kristentro som et avvik i forhold til samtidens kulturradikalisme, noe vi kommer tilbake til.

   Blant hovedstadskritikerne var Barbra Ring tidlig ute med sin omtale i Nationen av 5. oktober 1933 hvor hun blant annet skriver dette: «ikke siden Inge Krokan har jeg lest en debutant som kan fortelle slik som denne». Kristian Elster skrev i Aftenposten av 14. oktober 1933: «En romantisk slektshistorie fra skogsbygden, – men godt og sterkt fortalt; hvis man ikke hører til dem som ikke kan tåle den slags historier [...] under det romantiske kostyme skal en finne en troverdig og egentlig moderat menneskeskildring: Her er slett ikke svarte skurker og hvite helter, her er karakterer og utvikling. Lang og drug er boken, den krever tid og tålmodighet, men den er samtidig underholdende; – det er en god gammeldags romantisk roman.»

   Carl J. Hambro summerer på mange måter opp hovedinntrykket av hva kritikerne mente når han skriver i Morgenbladet av 3. februar 1934: «der er fantasi; der er skaperevne; der er virkelig og lykkelig skaperglæde; og der er begeistring – begeistring for sterke egenskaper og store skjæbner – og der er en betydelig skildrende evne – som i billedet av kirkefærden i juleotten.»

   Heller ikke nynorskfolket stilte seg avvisende til Gulbranssens debut. Folk fra bygdene kjente seg nok igjen, og det ble blant annet pekt på: «dei framifrå skildringane av møtet millom store krefter, anten det no er millom dyr og eller menneske». Anmelderen Ingolv Svinnset er også positiv og fremhever Gulbranssens riksmål som: «lett og flytande med ein norskare setningsbygnad enn vanleg i mange bokmålsbøker». Bygdesamfunnets tradisjonelle ættekjærhet og slektstroskap preger alle tre bind i trilogien, og Mikkel Sveinhoug er innom dette i sin anmeldelse: «Det er tyngde og marg i denne boken. En slik sterk og myndig ekthet i fra først til sist, at det er en ren fest å lese den. Og en glemmer neppe innholdet så lett – her treffer vi mennesker med kjøtt og blod av det gamle, stavnsbunne bondeslag, som nu hører fortiden til, men som alle oss, som er runne av bondeæt, allikevel føler, at vi kjenner, fordi vi er i slekt med dem.»

   Som kjent ble debut-boken og de senere bindene raskt oversatt og utgitt i en rekke land. De tyske bokanmelderne var begeistret for Gulbranssens bøker som for dem representerte det beste i en allerede velrenommert skandinavisk skjønnlitteratur, og i Literaturblatt av 9. september 1938 skriver kritikeren Hanns Arens med innsikt om Gulbranssens fortellergrep:

   «Gulbranssen forteller den lange og litt romantiske historien om Bjørndal-familien med begeistring for de små ting. Hver dag synes å være nedtegnet.  [...] Han beskriver stemningen hos personene sine, landskapet, livet og slitet på gården, som om det gjelder å holde fast ved alt som skjer. [...] På en mesterlig måte har han forstått hvordan han skal dra oss inn i historien til Bjørndal-familien, som om det er vår egen familiekrønike han forteller.»

   I England skriver Francis Iles for The Daily Telegraph den 25. oktober 1935 om «En norsk forfatters triumf»:

   «Jeg hadde prøvd å åpne Og bakom synger skogene et par ganger, men mistet lysten hver gang på grunn av en dårlig tittel, et forfatternavn som ikke var til å uttale og – en ikke helt ubegrunnet – overbevisning om at alle skandinaviske romaner er tunge, smertelig alvorlige, heller kjedelige og blottet for humor. Dessuten ventet flere hjemlige produkter på en anmeldelse.

   Hadde jeg gitt etter for denne nølingen og ikke utforsket saken videre, så hadde jeg fortjent en skrape. For Og bakom synger skogene er en virkelig herlig bok med kvaliteter man sjelden finner. [...] Denne boken synes å ha alle kvalitetene; styrke, skjønnhet, enhet, mening, økonomi, fart, og, ikke minst, en historie – faktisk alt en stadig, uten mye håp, leter etter.»

   Overalt hvor bøkene ble utgitt i utlandet var kritikerne med få unntak svært positive. Allerede i desember 1935 får Gulbranssen brev fra nordmenn i England som rett ut sier at: «Det er sjelden en Norsk bok faar en saa straalende mottagelse i Engelsk presse.» Og Gulbranssen ble bestselgende utlending allerede samme høst som første bind ble utgitt i England. Forlagsmannen I.O. Halvorsen uttalte følgende om Gulbranssens suksess: «Bemerkelsesverdig er det at selv i Storbritannia, hvor norske forfattere bare med møye slipper inn, har Gulbranssens trilogi vakt stor interesse og er sterkt rosende omtalt av blant annet Francis Iles i Daily Telegraph, en av Englands mest kjente og ansette litteraturkritikere.»

   Samme historien fikk vi på nytt da bøkene ble utgitt i USA. Kritikeren Stanley Young skriver en lang artikkel i The New York Times Book Review den 3. mai 1936. Han avslutter sin anmeldelse av Beyond Sing the Woods på denne måten:

   «I tillegg til historien og dens tidløse tema gir denne boken et klart bilde av et samfunn som så å si er upåvirket av den moderne tid. [...] der er en røff utholdenhet i den stille, tradisjonsbundne væremåten til Dag og hans folk som nærmer seg episk storhet.»

   Avisen Vårt land kunne 13. mai 1953 fortelle om en amerikansk offiser som kort tid etter krigen var slutt kom til Norge. Han ble spurt av en venn om hvordan han hadde lært seg så godt norsk: «Vi hadde en prest i kirken hjemme som før gudstjenesten hver søndag sa: – Før vi begynner i dag, vil jeg lese et stykke av den store norske forfatteren Trygve Gulbranssen.»

   Daværende generalsekretær i FN, Trygve Lie, ble intervjuet i Arbeiderbladet, 25. september 1948, og spurt om hvilke nordmenn som er mest berømt i Statene: «Trygve Gulbranssen, Ibsen og Sigrid Undset er lest og beundret i alle samfunnslag.»

   Mer anerkjennelse kom da Gulbranssens bøker ble utvalgt til å representere det beste av samtidslitteratur i den prestisjefylte «A list of books chosen for the White House». Aftenposten av 7. januar 1938 kunne bringe denne meldingen til norske lesere: «Trygve Gulbranssens trilogi i Det hvite Hus. Eneste skjønnlitterære skandinav i forleggernes store bokgave på 200 bind.»

Når vi så vender tilbake fra det store utland, ser vi at de norske kritikkene fra 1934 og 1935 av Det blåser fra Dauingfjell og Ingen vei går utenom ikke avviker fra omtalen av Og bakom synger skogene på annen måte enn at kritikerne etter hvert også begynte å kommentere opplagssuksessen og det faktum at suksessen spredde seg til utlandet. Det er altså ikke riktig når Kjølv Egeland påstår at kritikken var «kjølig» for så å utvikle seg til slakt «parallelt med salgskurvene». Tvert imot ser vi en tendens til at anmelderne blir enda mer imponert i takt med opplagsøkningene og nye oversettelser.

   Helge Krog, som var noe forbeholden i sin omtale av 1. bind i Dagbladet av 18. oktober 1933, skriver ikke om bind 2 og bind 3. Heller ikke Paul Gjesdahl skrev om de siste to bind i trilogien. Selv om det fantes noen forbeholdne røster også til disse to deler av trilogien, er den altoverskyggende hovedtendensen at kritikerne var enda mer positive da bind 3 forelå i 1935. Når litteraturhistorikeren Philip Houm karakteriserer mottakelsen av Gulbranssens romaner som en slakt, finnes det ett belegg for påstanden i de norske kritikkene, nemlig Paul Gjesdahls anmeldelse. Totalt var det 191 norske anmeldelser av de respektive bindene i trilogien, og av disse var det altoverveiende flertall meget positiv til Gulbranssens romaner.

   Forfatteren selv satt med utklipp også av de norske omtalene, og kunne umulig være ukjent med hvor positive de var. Han ble derfor nokså overrasket da han fikk den første litteraturhistoriske omtalen om seg selv i form av Houms litteraturhistorie: Norges litteratur. Det viser seg at Philip Houm ikke hadde tatt bryet med å sjekke anmeldermaterialet som hele tiden har vært tilgjengelig i Aschehougs arkiver, og skrev om omtalen uten noen form for dokumentasjon. I Veslas egen beretning forteller Ragna Gulbranssen om hvordan hennes far ved en anledning fikk nevnt dette for Houm: «Hvorfor er De alltid så slem mot meg?» Houm hadde visstnok ikke noe fornuftig svar å komme med. Fra mitt ståsted er det åpenbart at litteraturhistorikere etter Houm har basert sin fremstilling på hva han har skrevet, og at vi av den grunn neppe kan overvurdere Houms betydning for det senere litteraturhistorikere kom til å skrive om forfatteren, men hvordan kunne denne forestillingen om kritikerslakten i det hele tatt oppstå i Houms hode?

   Samme år som biografien forelå fikk jeg trykket en artikkel i Norsk Litterær Årbok under tittelen Trygve Gulbranssen og kulturradikalerne. I denne artikkelen skriver jeg om hva som skjedde med den svenske mottakelsen i forbindelse med at Og bakom synger skogene ble oversatt og utgitt på svensk  høsten 1934. De svenske kritikerne var med få unntak minst like begeistret som de norske, og det ble påstått at boken var ett av de beste verk i norsk litteratur på mange år. Skildringen av Gammel-Dag var en karakterstudie av rang, og Gulbranssens språk og fortellerevne ble fremhevet.

   Men utpå vinteren 1935 ble det stor ståhei i svensk kulturliv i forbindelse med at kristne kulturformidlere ønsket å opprette en egen litteraturnemnd som skulle gi vanlige folk råd om hvilke romaner som var leseverdige. Begrunnelsen var at man ønsket å motvirke deler av samtidslitteraturen som kastet vrak på de tradisjonelle kristne verdiene og utartet i såkalt normoppløsende rennestenslitteratur. Man hadde lest seg lei på arbeiderklasselitteratur inspirert av sosialismen og romaner om seksuell frigjøring inspirert av Freuds psykoanalyse. Begge deler var på moten den gang blant kulturradikalere både i Sverige og i Norge.

   Litteraturnemnden og dens forsvarere kom raskt i klammeri med kulturradikalerne som forsvarte den nye og modernistiske litteraturen. En av Gulbranssens venner i Sverige, Torsten Tegnér, gikk aktivt ut i debatten mot radikalerne og viste til Och bortom sjunga skogarna som eksempel på hvordan en god roman burde være. Man kunne vise til gode kritikker og høye salgstall for Gulbranssens bok som dermed ble en slags fane for Tegnér og den kristne litteraturnemnden. Radikalerne hevdet – ikke uten en viss rett – at nemndens arbeid var en form for sensur av nyere svensk litteratur, og i en meget betent debatt tilla de litteraturnemnden de verste motiver.

   Dessverre for Gulbranssen havnet han midt i en litterær feide hvor hans bok ble brukt som samlingsmerke for den ene parten i striden. Det ble derfor viktig for kulturradikalerne i Sverige å rakke ned på den alminnelige oppfatningen om Gulbranssens debut-bok for slik også å ramme litteraturnemnden, og resultatet ble en sjeldsynt harselas fra en av Sveriges mest innflytelsesrike kritikere på denne tiden, Sven Stolpe, som blant annet uttalte dette i litteraturtidsskriftet Fönstret: «[…] från den högsta insatsen inom den kyrkliga bildningsrörelsen kommit ett erkännande, som klart bestyrker min sats, att rörelsen är en kulturfara. Ty om Gulbranssen kan man inte diskutera; Och bortom sjunga skogarna är icke ett pekoral utan pekoralet – urtypen for den falska och förljugna litteratur, som ställt till så mycket ohägn.»

   For dem som ikke er så stiv i svensk kan jeg nevne at «pekoral» betyr makkverk, eller et dumt og latterlig skrift. Ordet «ohägn» betyr skade på inngjerding, og i denne sammenheng betyr det vel at Gulbranssens suksess-bok hadde stelt i stand ugagn for radikalerne i Sverige som oppfattet boken som et angrep på deres egen litterære andedam. Det kulturradikale fellesskap strakte seg over landegrensene også i Norden, hvor man gjerne opptrådde som en falanks mot avvikende litterære uttrykk. Nå hadde nok ikke Gulbranssen skrevet sin debut-bok for å skape debatt i Sverige, men det er tydelig at Stolpe anser ham som en fanebærer av et visst format som det var nødvendig å bekjempe med alle midler av hensyn til saken med stor S. Formuleringen «falska och förljugna litteratur» ligger for øvrig tett opp til Paul Gjesdahls tidligere avisomtale hvor han hevder at Og bakom synger skogene var «uekte, simili-kunst».

   Simulert kunst kan vanskelig oppfattes som annet enn en kunst som foregir å være noe annet enn det den i virkeligheten er, altså falsk kunst. I tillegg har Gulbranssen blitt løgnaktig eller «förljugen» som det heter på svensk. Gjesdahls og Stolpes nokså likelydende omtaler er sterkt preget av en form for latterliggjøring som vi heldigvis ikke ser mye av i dagens bokanmelderi. Dessverre kopierte kritikeren Tom Kristensen i Danmark tendensen i disse forutgående omtalene, og titlet sin anmeldelse med ordene «En lattersukcess» da Og bakom synger skogene kom ut på dansk. Ingen av disse tre gjorde noen gang noe forsøk på å forklare hvorfor Gulbranssen var så latterlig, og det er vanskelig å forstå disse utsagnene i dag som annet enn usakligheter man tyr til i en opphetet kultur- og samfunnsdebatt. Når en ikke har annet å fare med, kan man karakterisere fenomenet eller personen en ikke liker med stygge merkelapper.

   I essayet Erling Falk og hans menn forteller André Bjerke om de radikale Mot Dag-istenes «gruppelatter» som effektivt ble benyttet som et debattknep mot anderledes tenkende i det norske studentersamfunnet i Oslo i mellomkrigstiden. Det samme knepet ble benyttet av kulturradikalerne Gjesdahl, Stolpe og Kristensen som ønsket å forholde seg negativt til Gulbranssens litterære suksess.

   Resultatet ble at på grunn av støynivået i den svenske debatten - som også ble referert i norsk og dansk presse - ble det lagt et grunnlag for myten om kritikerslakten av Gulbranssens bøker. Til grunn for en slik gryende mytedannelse lå det tre uttalelser fra nordiske kritikere som til dels bygget på hverandres fremstillinger.

   I en artikkel i Dagbladet i 1954 nevner Philip Houm den harde behandlingen Gulbranssen fikk av enkelte i svensk presse, og den urettferdige måten forfatteren ble brukt på i den svenske litteraturdebatten. Likevel, eller kanskje på grunn av dette, velger han å formulere seg nedlatende til Gulbranssens forfatterskap som sådan, og legger dermed det litteraturhistoriske grunnlaget for mytebyggerne når han hevder at trilogien ble slaktet av kritikerne i Norge, men at «slaktingen foregikk grundigst på den andre siden av Kjølen». En nærmere undersøkelse av kildene viser at ingen deler av påstanden er riktig.

   Kanskje har Houm festet seg ved Stolpes voldsomme utfall som var rettet mot den svenske litteraturnemnden, og som førte til nedrakkingen av Gulbranssen. Ikke nok med at han her skrev om Gulbranssen etter harelabb-prinsippet: han lot innholdet av sin avisartikkel vandre bortimot uendret inn i sin litteraturhistorie Norges litteratur fra 1955. Denne litteraturhistorien fikk han lov til å disputere til doktorgrad, selv om litteraturhistorieskriving som sådan ikke har en helt god klang i forskningsmiljøene. Houms eksempel viser at det med god grunn bør hevdes slik skepsis.

   Men hvor var Gulbranssen i alt dette oppstyret? Etter hvert som trilogien ble oversatt til fremmede språk, mottok han utklipp av omtalene fra de landene hvor bøkene kom ut. Han fulgte også med i hva som skjedde i Sverige, og under arbeidet med biografien kom jeg over et notat fra Gulbranssens private arkiv hvor han tilbakeviser Sven Stolpes unyanserte påstander på en overbevisende måte. Dette notatet ble aldri publisert i samtiden, men er gjengitt i min artikkel i Norsk Litterær Årbok fra 1997.

   Det var ikke Gulbranssens stil offentlig å ta til motmæle mot falske beskyldninger. Dessuten var jo de aller fleste kritikerne både i Norge og i Sverige til dels svært positive i sine bokomtaler. Hva betydde det da at enkelte kulturradikalere prøvde å snu opp ned på virkeligheten? Kanskje hadde forfatteren ikke vært så trygg for den litteraturhistoriske dommen om han hadde visst at Houm valgte å skrive om kritikken ut fra Sven Stolpes falske påstander om den. I bladet Fönstret fra 1935 omtaler Stolpe Trygve Gulbranssen som «av den vettiga kritiken i Sverige och Norge underkänd dussinförfattare». Det er vanskelig å oppfatte Houm som annet enn et talerør for kulturradikalerne Paul Gjesdahl og Sven Stolpes latterliggjøring av Gulbranssens romaner. Denne latterliggjøringen er fremdeles med oss, og har til denne dag bidratt betydelig til forfatterens offentlighet.

   I boken Kritikere fra en gullalder, Oslo 1982, fremhever Houm kritikeren Paul Gjesdahl i en bejaende artikkel som avsluttes på denne måten: «Mottageligheten for stor diktning – som Paul Gjesdahl delte med flere av sine samtidige kolleger – sammen med evnen til å se det store i det små, den alltid våkne sansen for den konkrete, livgivende detalj – utgjør hovedgrunnen til at Paul Gjesdahl kom sine lesere nærmere enn kanskje noen annen kritiker i gullalderen.» Med en slik utilslørt beundring valgte Houm å stå på hans side i kampen om Gulbranssens ettermæle. Dessverre var Gjesdahls sympatiserende lesemåte forbeholdt forfattere som skrev modernistisk. Forfattere som Gulbranssen, som skrev mer tradisjonelt, ble ofte gjenstand for en infam beskrivelse grunnlagt i en estetikk som frakjente bøker uten direkte samtidsrelevans enhver betydning.

   Gjesdahl var nært tilknyttet organisasjonen Mot Dag med kommunisten Erling Falk i forgrunnen, og ble forespurt av Falk om å redigere revolusjonsforkjempernes tidsskrift. Helge Krog, Sigurd Hoel og Arnulf Øverland var også en del av dette miljøet, og de utgjorde en sterk meningsbastion i sin samtid som Houm utførlig beskriver i sin litteraturhistorie. Både for Hoel og Øverland ble det en relativt kortvarig flørt med radikalismen, men underveis fremhevet de den Freud-påvirkede kjønnslitteraturen og arbeiderklasselitteraturen, og utgjorde en slags kulturell opposisjon som etter andre verdenskrig dominerte kulturlivet fullstendig. I dette klima valgte Houm den brede vei for sin fremstilling om Gulbranssen.

   Den norske kulturradikalismen har sin bakgrunn i en mellomkrigstid inspirert av kommunismen med sine klare totalitære, anti-demokratiske og anti-humanitære drag, hvor man blant annet var opptatt av å rive ned de parlamentariske styringsprinsippene som møysommelig var bygget opp etter 1814, og rakke ned på de tradisjonelle kristne og humanitære verdiene som utgjør fundamentet for europeisk samfunnsliv. Gulbranssen var ingen tilhenger av de litterære utslag dette fikk, og i et intervju uttaler han at bøkene også var skrevet med det for øye å gi ungdommen tilbake de gamle og hevdvunne idealene. Bjørndal-trilogien er derfor preget av en kristen-humanistisk tendens og etikk som står i opposisjon til revolusjonsromantikken og den anti-kristne og korporative voldsideologien som dessverre ble forherliget av noen intellektuelle i samtiden.

   Gulbranssens bøker er i stedet preget av en dyp skepsis til folkeforførere av alle slag, og hevder at «manns plikt» er å gjøre seg til fri mann, det vil si å kunne stå på egne ben. Og det er ikke slekt og arv som er avgjørende. Tvert i mot hevder han i et notat at «en rik arving kan være livets arming, en fattigfødt kan være hele livets riking. Det er sinn, evne, mot, flid – kamplyst på livets veier som gjør en rik. Og syksinn, evnesvakhet, motløshet, dovenskap, feighet på livsveien gir fattigdom.» I trilogien kommer dette til uttrykk når Unge-Dag snakker til Adelheid om guttene deres: «Det er hard to i dem, og de akter folk som kan arbeidet sitt, og lar seg vise til rette uten å være oppnesa.[…] Når gutta lar seg lære opp til å ta i sjøl, da lærer de også å styre med aktelse og rimelighet når den tia kommer, og det er bare det som skal til her.»

   Denne ideologien fant altså Gjesdahl og Stolpe det nødvendig å bekjempe med alle midler. Stolpe fremførte sine tirader under merkelappen «Diktens frihet», og frihetsbegrepet ble ofte misbrukt av radikalerne for å karakterisere deres egen politiske målsetting som historien har vist oss gjerne fører til det motsatte. Gulbranssen noterer: «Friheten skriver de andre om. Ansvaret har jeg skrevet om.» Og han noterer dette om de kulturradikale modernistene i litteraturen: «Modernistene håner ‘idealistene’. Men er ikke også modernistene på sin vei til ‘noe bedre’ – på vandring mot idealer de har valgt sig? [...] Noen vil via Freud bringe sin ånd og erkjendelse ned eller inn på sine driftsgjerningers nivå. [...] Men de som vil sin ånds videre gang og dermed kjemper for å trekke dyret i sig op – mot åndsnivået – er det så dem forbudt å prøve dette?»

   I mellomkrigstidens opphetede debattklima var det ikke bare Gulbranssen som oppfattet det slik at man faktisk forsøkte å kneble andre litterære foreteelser. Gulbranssen havnet midt i en kamp om sentrale verdispørsmål, og man forsøkte å fordreie inntrykket av hva samtidens mange kritikere faktisk mente om disse bøkene. Denne verdikampen er på langt nær avsluttet, og lever med oss også i dagens politiske og kulturelle debatt.

   Det feilaktige bildet av hvordan trilogien ble mottatt har i alle år blitt presentert som et ugjendrivelig faktum. Så sent som i desember 2004 ble vi servert en utrolig historie av Brikt Jensen i NRK Radio, hvor lytterne fikk vite at Trygve Gulbranssen «fikk så det suste av norsk kritikk» og at «Eugenia Kielland var den ensomme svale» av positiv kritikk som ble forfatteren til del. I opposisjon til slike myteskapere, vil jeg hevde at hvis man i dag vil ta sjansen på å vurdere Trygve Gulbranssens bøker positivt, så har man ikke hele hans samtid mot seg, men det aller meste av samtiden med seg.

   Til tross for kulturradikalernes halstarrige forsøk på å snu opp ned på virkeligheten, mangler vi heldigvis ikke nyanserende synspunkter. Allerede i 1946 uttalte Aksel Sandemose i en artikkel i bladet Aktuell: «Hvis en tar for seg rekken av alle nulevende forfattere i Norge, rangerer Gulbranssen ganske høyt [...]  Her fins beretninger om kappkjøring, om nattlige sledeturer i mørke og frost, som en blir revet med av enten en vil det eller ikke, og her fins beskrivelser av mat og veldekkede bord som ikke er gjort bedre av Thomas Wolfe og gamle Dumas. Trygve Gulbranssen dekker opp et julebord som gjør meg sulten her jeg sitter. Han kan fortelle om skog så en lukter, hører og ser den, og er i den.»

   I forbindelse med lanseringen av min hovedfagsavhandling i 1994 og Gulbranssen-biografien i 1997 fikk vi en dreining i Gulbranssen-debatten. Høsten 1997 ble litteraturhistorikeren Øystein Rottem referert av Lokalavisen Tønsberg, 12. november 1997, etter denne uttalelsen i Tunsberg Litterære Selskap: «De største norske forfatterne i vår samtid, som Jan Kjærstad, Roy Jacobsen, Gunnar Staalesen og Ketil Bjørnstad, skriver store episke fortellinger og bredt anlagte samtidsromaner. Vi opplever en renessanse der man går i fotsporene til Hamsun og Duun, Sigrid Undset og Trygve Gulbranssen.» Her nevnes kritiker- og opplagssuksessen Trygve Gulbranssen i sitt rette selskap.

   Nå gjenstår det bare at noen tar fatt på jobben med å skrive en ny litteraturhistorie for mellomkrigstiden som også inneholder riktige opplysninger om Trygve Gulbranssen, og at hans verk endelig kan bli vurdert etter fortjeneste. I tillegg til de publikasjoner jeg allerede har nevnt, har jeg selv skrevet en ny artikkel om Trygve Gulbranssen for Kunnskapsforlagets Store Norske Leksikon. Jeg har også skrevet en artikkel om Gulbranssen for nyutgivelsen av Norsk Biografisk Leksikon som også blir utgitt av Kunnskapsforlaget. Så får vi se om det hjelper på Brikt Jensens ignoranse. I nevnte programinnslag i NRK hevdet han for øvrig at Trygve Gulbranssens medlemskap i Den norske forfatterforeningen ble «nedstemt - i første omgang - de kunne ikke ha en sånn forfatter inn i en sånn alvorlig forsamling».

   Etter denne salve valgte Ragna Gulbranssen å undersøke omstendighetene rundt hennes fars medlemskap i forfatterforeningen, og har nylig fått brakt på det rene at Trygve Gulbranssen den 12. april 1938 ble anbefalt som medlem av utnevnelseskomiteen, som går under navnet Det litterære Råd, og som bestod av følgende syv personer: Nini Roll Anker, Sven Moren, Sigurd Hoel, Olav Duun, Eugenia Kielland, Rolf Thesen og Gunnar Reiss Andersen. Alle sammen kjente navn fra litteraturhistorien. Det finnes intet belegg i forfatterforeningens arkiver for påstanden om at Gulbranssen skulle ha blitt avvist slik Brikt Jensen hevder, og der er ingen andre kilder som bekrefter den påståtte negativitet som den generelle holdning fra forfattere i foreningen, slik Brikt Jensens uttalelse gir inntrykk av. Den litteraturhistoriske tyngde som ligger bak disse navnene fra utnevnelseskomiteen skulle jo tyde på det motsatte, slik bl.a. Sandemoses uttalelse viser, og at Gulbranssen ble tatt imot uten innsigelser blant sine likemenn og -kvinner. Dette var endog under Sigrid Undsets formannsperiode i foreningen.

Så langt det litteraturhistoriske. Men er nå egentlig Bjørndal-trilogien noen stor litterær prestasjon? Kanskje jeg behendig har unngått å nevne noe om det som er sakens kjerne, og som kanskje er det leseren mest av alt vil ha bekreftet eller avkreftet. For å komme slike spørsmål i møte, ønsker jeg avslutningsvis å ta leseren med på Mekkal hoggers vandring mot Bjørndal gård og Gammel-Dag, slik dette er skildret i de tre innledende kapitlene i Ingen vei går utenom. Denne skildringen er ganske karakteristisk for Gulbranssens fortellerstil, og er derfor ett godt  eksempel å ta utgangpunkt i.

   I Ingen vei går utenom møter vi Mekkal på vei fra sin siste arbeidsplass i ly av nattemørket. Det er senhøstes og han karer seg av sted «så fort og så lognt han kunne på halmstubbene nedover østjordet.» mens han tenker på dommen som bonden hadde felt over ham dagen før at han skulle «få det trygt - på  l e g d.» slik det står i Gulbranssens tekst. Videre heter det: «Mekkal klemte klesbylten inntil seg - for å kjenne etter om han ennå hadde fornemmelser som dengang han var arbeidskar. Han var ikke helsikker på noe mer. Det var forunderlig at et eneste ord fra et menneskes munn kunne gå så sterkt inn gjennom øret på en annen, at det gjorde en aldeles som dau i hele kroppen. Han hadde ligget og snust på den mugne halmlukta i bingen sin i stallsvala i natt og på den varme ramlukta innefra stallen, og han hadde kjent med den ene handa bortpå den andre og tatt i fjelekanten omkring bingen, og vært som forundret over at han kunne røre på seg og lukte aldeles som før gubben hadde nevnt ordet  l e g d.»

   Det tragiske i situasjonen blir risset opp for oss gjennom de enkle tankene som Mekkal gjør seg mens han stiltrer seg av gårde. Gulbranssen nevner ikke at Mekkal er blitt gammel, og at det er derfor han skal på legd, fordi det er Mekkals tanker og forestillinger vi skal få innblikk i uten innblanding av en forfatterstemme, som selvfølgelig hele tiden er der, men som vi merker lite til. Mekkal vil ikke innse at han er blitt for gammel til å være arbeidskar. På den måten får Gulbranssen illusjonen til å fungere for leseren. Vi tror det er Mekkals tanker som blir gjengitt i et språk som er enkelt og liketil med begreper og forestillinger som er preget av en uskolert, men arbeidskyndig gammel mann.

   Vi ser for oss denne ikke helt rene kallen som rømmer fra dommen om å måtte gå på legd, og som har en liten klesbylt med seg som resultatet av et langt arbeidsliv, og får på den måten et inntrykk av selve livselendigheten og hvor såre vi mennesker er, stilt overfor de enkle realitetene i livet. Mekkal hadde gått og drømt seg bort fra muligheten for at han skulle komme på legd, og han gjør seg tanker om alt det han hadde foretatt seg samme høsten, som vel ingen hadde lagt merke til - for Mekkal kan ikke helt tro at han er blitt en annen fra den ene dagen til den andre.

   Denne beskrivelsen av den fallerte arbeidskaren, som med ett ord blir fratatt hele sin verdighet, blir et rørende bilde på den menneskelige elendigheten som kommer med alder og kraftløshet, og som vi alle skal igjennom. Samtidig blir dette en brutal erkjennelse av grunnlaget for all eksistens - når vi ikke er til nytte mer, får vi gå på legd. Gulbranssens effektfulle bruk av det ene ordet, som vekker mange slags assosiasjoner, setter en prosess i gang i Mekkal og hos oss som leser denne skildringen. Vi opprøres over den vanskjebnen som denne arbeidskaren får over seg. Og Mekkal vil utsette turen til presten så lenge som mulig, og derfor «hadde han fått det innfallet, at han skulle stå opp og gå sin vei før folk sto opp, rusle seg en runde i bygda som redelig menneske». For vår egen del håper vi at Mekkal skal gjøre dette til en riktig lang tur, før skammen over legdskjebnen blir endelig og ugjenkallelig.

   Mekkals livslange arbeidsdag blir rullet opp for oss med enkle ord: «Mekkal hadde hogd seg gjennom livet. Som smågutt, innpå plassen der han var fra, hogg han pinnved, siden hogg han grøvre virke, og som voksen hogg han tømmer, og for den svære kraften han hadde på øksa fikk han tilnavnet Hogger. Fra det første rothogget og til treet brakte over ende gikk det så utrolig kort tid, at ingen kunne begripe det. Siden ble det å hogge favneved på nytt, og gjerdestaur - og nå til sist pinneved igjen. Der han sto og stirret tilbake på gården i høstnatten, visste han at det sto en øks i en hoggestabbe etter ham - det eneste merke som var igjen etter det lange arbeidslivet hans. Frampå dagen ville en annen løsne øksa fra stabben - og dermed ville det ikke være noe merke igjen etter Mekkal Hogger i verden.»

   På sin stillferdige måte blir dette et bilde på menneskets ubetydelighet - når arbeidet er over har vi som regel ikke noe videre å vise til. Mekkals liv var arbeidet. Samtidig får Gulbranssen fortalt at det er slutt, evig slutt, - Mekkal er tilbake til utgangspunktet. Vår sympati vil likevel ikke godta dette, men vever oss inn i Mekkals ønsker og håp for: «Han hadde ikke vært noen alminnelig arbeidskar i sin tid. Det hadde vært noe framifrå ved ham. Derfor var det vel ikke så helsikkert at han var eslet til å komme på legd i samme minuttet som en gubbe fant på å nevne det.»

   Mekkal stiver seg opp med slike tanker og går innom gård etter gård hvor han hadde tatt sine sterke arbeidstak, men overalt blir han møtt med «øyekast og mat og lettprat». Til slutt ender han opp attmed prestegården som nå står for han «som selve inngangen til livets elendighet. Det var som de høstnakne lindetrærne omkring prestegården kavet etter ham med greinene og pekte nese til ham - ja, som også de skiftet øyekast og hvisket om ham i vinden.» Det er ikke lenger noen vei bort fra tragedien: «Underleppen hang dirrende fram i skjegget, og øynene sto stive og stirrende som i redsel.»

   Gjennom besjelingen av disse lindetrærne får Gulbranssen frem et nytt betydningslag, hvor det ikke bare er legdskjebnen som skremmer Mekkal, og som prestegården er inngangen til, men selve det å bli gammel og nær døden. Det ugjenkallelige ved naturens og høstens gang, og prestegården, blir et symbol på den slutten som er endelig. Så langt tør ikke Mekkal tenke sine tanker, men Gulbranssen lar oss ane en slik sammenheng som i all sin gru ingen liker å tenke på, heller ikke Mekkal. På den måten lar Gulbranssen oss få erkjenne at vi alle er i samme båt og at ingen slipper unna prestegården.

   Men midt i sitt svartsyn får Mekkal se en hest og vogn som «kom som en brennende minnelse om Mekkals sterke og lykkelige ungdom», for det er Hamarrbø-skyss han ser bortpå veien:

   «Da gikk det en bråskjelv gjennom Mekkal Hogger fra øverst til nederst. Han måtte stemme den venstre skulderen mot askestammen, og venstre-hånden grov neglene inn i den harde barken, mens høyre-hånden stivnet i et dirrende grep om kjeppen. Klesbylten hadde han mistet nedfor seg. [...] Han sank og sank i knærne, og hendene, den ene med hold i stammen og den andre om kjeppen, var snart det eneste som holdt ham fra å synke sammen. Høyt over ham veivet askegreinene stivt og langsomt i vinddraget, pekende opp mot himmelen som et slags tegn på at de nå var et merke over et segnende menneske som var en bedre livskveld verd.»

   Med denne minnelsen vil Gulbranssen og lindetrærne gi Mekkal nok en utsettelse av det uunngåelige. Mekkal står og minnes grunnen til at han i ungdommen flyktet bort fra sin plass i Bjørndal-bygden hvor han hadde «øksegått en kar i vilska». Han minnes en sønn som han nesten ikke hadde sett, og han minnes Dag Bjørndal som den rettskafne husbonden som han hadde fått så mange god-ord fra, og som han på grunn av økse-hendelsen hadde måttet rømme bort fra:

   «Da Mekkal igjen kom til våken bevissthet, sto han med begge armene om den kalde askestammen. Kjeppen hadde han mistet nedmed klesbylten. Minnene som gullfaksen fra Hamarrbø hadde vekket i ham, hadde stormet så sterkt gjennom ham i den tilstand han var i, at han hadde vært vettlaus. Han fikk kavet seg løs av stammen og rettet seg opp, og han fikk famlet opp klesbylten sin og kjeppen - og før han var riktig klar i skolten igjen var han på vei vekk fra prestegården - nordover veien. Det vettet han hadde igjen, ville snu, men det bar likevel - nordover.»

   Mekkal rømmer fra sin skjebne nok en gang, og setter kursen mot Bjørndal. Gulbranssen gir oss et håp om at gamlingens livsgnist kan føre han unna skjebnen ennå en tid, samtidig som vi får et klart inntrykk av hvor rørete gubben er i all sin avfeldighet, men med noe av sine «sterke dagers likesælhet» intakt. Det blir til et bilde av stolthet og trass som mot all fornuft gir seg eventyret i vold i en verden som vil knuge han ned. Men Mekkal vil ikke la seg knuge. Mot alle odds setter han ut på en ferd hvor alt kan skje. Det heroiske i Mekkals kaving unna legd-skammen blir til et bilde på menneskelig moralsk streben etter en verdigere tilværelse. I dette føler en seg som leser ett med Mekkals ønske om å komme bort fra elendigheten.

   Og Mekkal er heldig, for han får «sitte på med en skyss til langt nord i bredbygda. [...] Han hadde fått beinkrakene sine i gang etter kjøreturen» og gjør seg mange slags tanker om hvorfor han har lagt ut på denne turen: «Ja, var det noe galt i om han karet seg gjennom den første skogteigen nordi og satte seg framved skigarden der i kveldinga og så utover grenda, der han hadde vært kjent og aktet i hvert hus og hver hytte i ungdommen?» Han blir rent opplivet når han nærmer seg skogsbygda og fornemmer «det første fjerne draget fra skogene. Vinden bar vær mot ham - det gammelkjente været av  r i k t i g  skog med lyd og lukt. Føttene hans gikk fortere og fortere - ja, de hadde ikke vært så lette på mange år, og det kom noe muntert opp i ham, noe fra - dengang.»

   For første gang på mange år har Mekkal tort å nærme seg dette vonde som har ligget som en gift i sinnet hans. På vei mot Bjørndals bygd blir han mer og mer sikker på seg selv. Sin gamle arbeidsplass som han forlot som en slagen mann, har han nå lagt langt bak seg, og dess nærmere han kommer Bjørndal, dess nærmere kommer han sin egen ungdoms trygghet. Mekkals vandring denne kalde høstdagen blir et allmennmenneskelig bilde på vandringen tilbake til opprinnelsen, samtidig som vi aner at han vil gjøre opp med en gammel udåd.

   Mekkal våger seg stadig nærmere og nærmere mens sinnet hans svinger fra stor lystighet til tarvelig forstemthet: «En veldig arbeidskar hadde han vært, men ellers hadde det vært mest lettsinn og dårligdom med ham, og derfor sto han nå slik til i verden som han gjorde. Han hadde vært til bare skam for hjembygda si. Det var lenge siden han hadde tenkt slike tanker, men nå, noen skritt fra gjensynet, her veltet fornemmelsene av hele livsforliset inn over ham.»

   I denne skildringen blir Gulbranssens forfatterstemme tydeligere i et klart uttrykk for Mekkals problem. Mekkal er nå kommet frem til den første skigarden i hjembygden, og han gjør seg tanker om den og: «Den kunne trenge å stives opp med nye staur, ja vidjer  - og skier også - gjøres helt ny. Han hadde satt så mange garder i sin tid, han kunne den kunsten, og så blandet arbeidstankene seg inn som de gjerne gjør hos den som har vært ærekjær arbeidskar, selv midt i den store høytidsfornemmelsen.»

   I dette ligger det en forståelse for gamlingens ønske og motvilje mot å se hjembygden igjen. Kanskje han er redd for å se igjen sin ungdoms trakter, og derfor vil utsette litt dette møtet med dette som både har vært en hellighet og et vondt minne. Mekkal sitter og funderer på hvorfor avstandene mellom gårdene virker mindre enn han hadde tenkt, alt mens «Det kveldet over verden. Den jerngrå novemberhimmelen senket seg dypere og dypere, og det var som den trakk seg tettere og tettere sammen over grenda og stengte alle gjenskinn av dagen ute.»

   Igjen blir Gulbranssens forfatterstemme tydeligere når han lar Mekkal tenke litt over hvordan gamlingene i skogsbygden hadde det: «Det fantes gammelt og fattig folk i grenda og på skogene her også. Ja, han hadde hørt om at det ennå var som i gammel tid, at det kom gamlinger rekende fra andre bygder også og fikk være på Bjørndal. Men ingen hadde visst ennå funnet på her å merke et menneske slik som sørgjennom bygdene med ordet legd, at de ikke var tess til noe mer. Her fikk gamlingene gå omkring og være så nyttige de kunne etter som helsa var - og så visste alle her at de skulle bli gamle selv, om de levde, og så syntes de det var lite årsak til å være hardhendt med gammelt folk.»

   Gulbranssens ønsker å la Mekkal fabulere over andres skjebne, for slik å kunne legge grunnlag for sitt eget dypt følte ønske om å komme tilbake til Bjørndal, men som han ikke tør tenke på en gang. Dette blir psykologisk sannsynliggjort av Gulbranssen i Mekkals forestilling om hvor godt de tar vare på gamlingene på Bjørndal. Han vil vel ikke tenke en så vågsom tanke at han selv kunne vært på Bjørndal, men tankene hans gjør at en ny bølge av lettsinn velter opp i han: Enn om han vågde seg inn på tunet på Bjørndal for å «lye på husene og dønnet fra storskogene - og så kunne han bråsnu og pigge seg sørover igjen.»

   Mekkal stavrer seg så avgårde gjennom bygden med sine mange minner og frem til Bjørndalstunet hvor han blir stående og se inn på gården: «Han strakte på seg for å se inn der det lyste - og der var det visst kjøkken blitt, for det blinket i kjørler på veggene, og han så et kvinnfolk røre på seg. Lenger inn var det nok flere, for hun snudde på ansiktet og snakket og lo innover mot noen. Han kom på at han måtte være sulten, - så lenge det var siden han hadde spist.»

   Mekkal finner stadig nye grunner som han i sin enkelhet unnskylder seg selv med, når han til slutt trøster seg til å banke på kjøkkendøren og gå inn. Mekkals psykologi blir her sannsynliggjort av Gulbranssen på en slik måte at vi ser for oss denne gamle kallen som ikke vil være til bry, men som samtidig hele tiden trekkes mot et mål som han ikke er riktig sikker på hvorfor han har. Vi lever av den grunn med i Mekkals ønske og føler med ham når han står og blir betraktet med misbilligelse av kjøkkenjentene: «Han hadde fornemmelsen av at det ikke var en lapp eller flekk eller skrokk på ham som de ikke øynet over, men en av dem sa da til slutt at han fikk sette seg ved bordet, og at han vel ville ha mat.»

   Mekkal spiser i en fart og er i ferd med å komme seg av gårde igjen, men «det var tungere og tungere for hver gang han reiste seg i dag. Han var nok ikke kar for å gå så lange veier mer.» da det uhørte skjer at Gammel-Dag kommer inn på kjøkkenet: «Mekkal bråstivnet fra øverst til nederst. Det suste tungt for ørene på ham - og allting seilte rundt [...] Så skulle det likevel hende at han etter alle disse årene skulle få høre Gammel-Dags kalde mening om uferda si og skamjages i kvinnfolkas påhør.»

   Gulbranssen holder oss i ånde hvor Mekkals vågemot, og frykten for dommen, skiftevis gjør oss opprømt og betenkt på hvordan det nå skal gå med Mekkal. Men Gammel-Dags «kalde mening» lar vente på seg: «- Jeg mener det er sjølveste Mekkal Hogger? Mekkal bråskottet til siden på Dag. Stemmen hans hadde ikke vært kald - og ordene var så forunderlige. Han skottet om igjen, skjelvende utrygg. Han var drevet til en ytterste angst for allting - av livets hardhendte håndtering. Han evnet ikke å forstå noe mer, og det var som han var tom for luft i bringa, da han svarte sitt hese - ja.»

   Med velberedd effekt får Gulbranssen gitt oss som lesere den samme skjelvende usikkerheten som Mekkal opplever når han blir bedt inn i den gamle forstuen for å sitte ned sammen med Gammel-Dag: «Ingenting skjønte han, men det var vel ikke noe en som han kunne skjønne. Gammel-Dag ville kanskje bare ha ham ut av kjøkkenet for å lese ham teksten; men hvorfor skulle han sitte ned, og hvorfor var Dag så rimelig i røsten?»

   Gammel-Dag sørger for at de får inn til seg en rykende mugge med punsj og dessuten røykesaker: «Mekkal kunne ikke sanse seg i alt dette. Det var den forunderligste dagen i hans liv. Den begynte så mørkt at han ikke kunne begripe det - og så endte den så lyst at han ikke kunne sanse seg.» Han blir spurt om hvor han vil ligge, som om han ikke hadde vært borte i det hele tatt, og etter at mugge og piper er tomme, reiser Mekkal seg for å gå til sitt nattelosji i stallsvala, men «Hånden hans skalv - og løkta klirret. Han sto halvt med ryggen til Dag. - Jeg skulle be for meg, sa Mekkal, og røsten var hes og skjelvende, - for det, den  gangen. [...] Jeg har stelt meg slik - og - og jeg er ikke arbeidskar mer. Det siste kom som et vill-fres.»

   Nå først tør Mekkal ta oppgjøret med sin ungdommelige udåd - etter mange glass med sterkt og stimen fra flere piper. Men Gammel-Dag reagerer ikke slik Mekkal har regnet med: «Med rolig, men myndig stemme sa Dag: - Du får slå deg til her nå. Det trengs ikke at det skal spørres uti bygdene at vi ikke har rom for våre egne her. De to ordene våre egne gjorde det helt av med Mekkal - han brøt sammen i en hikstende, skjærende gråt.»

   Erkjennelsen av Mekkals tragiske skjebne og de glimtvise øyeblikkene av opprømthet, med de bevegelsene det skaper i Mekkals og leserens sinn, får her sin utløsning i et rørende bilde av at alle motsigelser blir forsonet og at Mekkal med Gammel-Dags ord er kommet hjem. Igjen står vi overfor en situasjon hos Gulbranssen som rører ved noe allmenngyldig og dypt menneskelig. I all sin enkle realisme har skildringen tatt vare på den nødvendige sannsynligheten som leserens illusjon lever innenfor. 

   Til slutt følger vi Mekkal bortover tunet mot stallen, og han er litt arg «for tutinga inne i forstua», men mest av alt tenker han på den «makeløse høktinga som det hadde vært med ham.» Han finner seg til rette i stallen og legger seg på en høydott ved siden av den rene senga med noen feller over seg mens han lar tankene drive:

   «De fór inn over de stedene han hadde levd sine beste dager - og som han nå var så nær innpå igjen. Klart og tydelig som rett framfor seg så han bilde etter bilde: En bekk i sommersola, han kokte mat nedmed der; en bukt i et tjern hvor han dreiv og fisket - en koie han kom til i kveldinga, en gammel plass innom en falleferdig skigard. Mindre ting også fra guttedagene - en flenge han fikk seg i buksa, en fillete sko med snøsørpe inngjennom, en gråbrandet katt - ingenting - men bilder som kom - - levende som var det nå - i denne stund.»

   Morgenen etter kommer drengen som skal fore hestene, og han finner Mekkal død. Gulbranssens fortellerkunst lar oss leve med i Mekkals sinnsbevegelser den siste dagen i hans liv - hele tiden med den størst mulige effekten for øye som vår innforlivelse med gamlingen kan gi - nemlig at Mekkal blir innhentet av livets ytterste realitet som er døden. Igjen sitter vi med et sinnbilde som i sin gjenkjennelse og erkjennelse virker sterkt nettopp pga. sin alminnelighet eller allmenngyldighet, hvor vi får både livets elendighet og glede, og dødens uendelighet nært innpå oss - så nært at vi lærer noe nytt om begge deler.

   Jeg mener å ha sett Mekkal Hogger mange ganger. Gulbranssen gir til kjenne, i denne enkle fortellingen, en skildring som kunne passet på mange eldre, fattige arbeidskarer. Typen er ikke ukjent, men Gulbranssen lar oss komme under huden på Mekkal og ta del i de forestillingene og tankene som rører seg i denne kroppen, og lar oss oppleve noen sterke øyeblikk av dødsangst og livsglede, som pga. fortellingens kvaliteter gir en realisme i uttrykket som vi rives med av i sin behagelige og ubehagelige sannsynlighet.

   Der er en økonomi i uttrykket som forsterker de enkelte virkemidlene slik at leserens opplevelse av høydepunkter blir enda sterkere. Samtidig er handlingen grundig sannsynliggjort både på det ytre handlingsplanet og i sin psykologi, på en slik måte at vi forblir i illusjonen lenge etter at lesningen er over. Handlingens tendens, som enkelt utlagt er livets forgjengelighet og dødens uendelighet, blir her gitt et uttrykk som øker leserens forståelse av denne vanlige tematikken. Gulbranssens fortjeneste er at han har klart å gi oss en ny opplevelse av dette gjennom den måten han presenterer sitt motiv på.

   Trygve Gulbranssen og trilogien om Bjørndalsfolket har gjort mitt liv rikere enn det ellers ville ha vært. Opp gjennom årene har jeg lest mange andre bøker – andre gode romaner har det også blitt en del av – men fortryllelsen jeg opplevde gjennom lesningen av Gulbranssens bøker står fremdeles for meg som noe helt spesielt mange år etter første gangs lesning. Denne leseropplevelsen har jeg felles med mange andre Gulbranssen-lesere over det ganske land – og i resten av verden. Trygve Gulbranssens bøker har blitt lest og leses på en måte som blir få andre forfattere til del.

Tore Hoel

                                                                          Artikkelen er gjengitt med tillatelse fra de etterlatte.