fredag 1. mars 2013

Tore Hoels introduksjon om Trygve Gulbranssen

Opprinnelse
Trygve Emanuel Gulbranssen ble født den 15. juni 1894 i Molstadgården i Enebakveien 39, Vålerengen i Kristiania. Han var tredje sønn av ekteparet Christen Gulbrandsen og Alette f. Dahl, og ble døpt i Gamlebyen kirke. Foreldrene fikk tre døtre etter Trygve.
     Christen Gulbrandsen var snekkermester og byggmester, som i jobbetiden i siste halvdel av 1890-årene gjorde store penger på å bygge bygårder rundt om i hovedstaden. Han kom i gang med å kjøpe små gårder til verksted og boplass. Disse pusset han opp for salg. Så kjøpte han nye gårder, pusset opp og solgte - en vanlig geskjeft i datidens håndverkerstand.
     Folk søker dit det er mest å tjene og lettest å leve. I denne perioden strømmet det mange folk fra landet inn til byen. Christen Gulbrandsen og de andre byggmesterne rakk ikke å bygge nok boliger til de som kom, og prisene steg frem mot 1899.
     Da brast boblen, tilbakeslaget kom, og Gulbrandsen ble rammet katastrofalt. Han hadde for sikkerhets skyld plassert pengene sine i flere banker, og han hadde kjøpt Solberg gård i Trøgstad. Men nå gikk den ene banken etter den andre konkurs. Samtidig uteble nye byggeoppdrag. Bortimot 50 000 mennesker flyttet ut av Christiania og tilbake til bygdene hvor de kom fra, og etterlot seg tomme leiligheter i hovedstaden. 1. januar 1905 stod over ti prosent av disse bostedene ledig.
     Christen Gulbrandsen mistet alt han eide av land- og byeiendommer i tillegg til pengene han hadde på bok. Han arbeidet senere som eiendomsmegler en tid, men kom seg aldri opp igjen etter den brutale knekken han hadde vært utsatt for.
     Trygves besteforeldre på farssiden var snekkermester Johan Gulbrandsen (1826 - 1871) og Petrine Pedersdatter Nøklebye (1828 - 1909). Begge hadde sin opprinnelse i gamle bondeslekter fra Trøgstad i Østfold - Petrine fra den kjente Frøshaug-slekten. Johan døde bare 45 år gammel, og Petrine stod ubemidlet igjen som eneforsørger til fem små gutter fra 2 1/2 til 13 år. Hun var mer enn alminnelig flink til å veve, en ferdighet som hun brakte med fra sitt hjem på Nøklebye. Vevingen ble hennes og barnas levebrød. Petrines ukuelige viljestyrke, hennes arbeidskraft og sterke konstitusjon bar henne oppe gjennom vanskelighetene.
     I boken om Frøshaug-slekten fortelles det om Petrines foreldre, Peder og Ragnhild, som med hest og slede kjørte over den islagte Kallaksjøen fra et juleselskap: «Plutselig satte det inn med linnvær, og da de nesten hadde nådd land, brast isen og hest og slede gikk igjennom. Det så stygt ut, men slafellen holdt dem oppe et øyeblikk, og det lykkedes Peder å få kastet sin hustru, barnet og seg selv opp på isen. Men både hest og slede gikk til bunns.» Denne hendelsen kan være bakgrunnen for forfatterens skildring av hvordan Tore Bjørndal kjører seg ned i Lysne vann med kone og barn etter et gjestebud.
     Trygves mor, Alette Antonsdatter Dahl, ble født den 3. august 1863 (død 1941) og vokste opp på gården Vestre Dahl i Skogbygda i Frogn. Gjennom henne hadde Trygve røtter i Follo-bygdene. Hans tippoldefedre på morssiden bodde på henholdsvis Skaug i Frogn, Sneis i Nordby, Vennersgård i Ås og Grønlia inne ved Oslo.
     Morens foreldre var Johan Anton Jørgensen Strandengen og Bolette Olsdatter f. Skau. Vestre Dahl var ikke noen stor gård, så bestefaren virket også som jekteskipper og tok frakteoppdrag i sommerhalvåret. Fartøyet hans lå i Brevik i Bunnefjorden, tett ved gården. Om vinteren saget han is og kjørte den til Kristiania. Til dette hadde han bruk for to svarte hester som han også likte å være kar med når han dro til kirke. De svarte hestene kommer igjen i dattersønnens romaner.
     «Bjørndals grend» i Trygve Gulbranssens bøker bærer klare likhetstrekk med besteforeldrenes skogsbygd. Likeledes kan Ås herred og tilstøtende deler av Frogn ha stått som modell for «Den brede bygd». Men romanfortellingen krevde et «Dauingfjell» og en brusende elv til alt tømmeret som skulle frem, og til det måtte forfatteren dikte en del om på morfarens bygd og flytte den atskillig lenger inn i landet. Stedsnavnet Bjørndal finner vi mange steder, men Bjørndal gård i bøkene er et resultat av dikterens frie fantasi.
     Kirken i «Den brede bygd» har likhetstrekk med gamle Frogn kirke som brant ned natt til 4. juni 1994. På kirkegården der ligger besteforeldrene begravd.
     Frogn hovedgård, som i dag er fredet, kan ha stått modell for gården Borgland i bøkene. På denne gården bodde det folk med gamle norske og norsk-danske adelsnavn den gang Trygve var liten. De nåværende hovedbygningene på Frogn hovedgård har sin opprinnelse fra 1760-årene og ble oppført av Peder Schøyen. Ole Petter Brandt, i slekt med Schøyen-familien, overtok gården i 1821. I Trygves barndomsår hette eieren Nils Stockfledt Darre-Brandt. Navnet Darre minner om major Barre som også var av god familie slik Gulbranssen har skildret ham i bøkene. Blant de mannlige medlemmer av Darre-Brandt-familien som rådde på Frogn hovedgård, var der flere offiserer.
     Morfaren døde allerede i 1899, men den eldste sønnen beholdt gården i syv år, og Trygve og hans søsken oppholdt seg der i enda syv somrer. Sommeren 1901 var familien samlet om Trygves lyslokkete lillesøster på 2 år, Ragnhild Margrethe. Hun fikk dysenteri av infisert brønnvann og døde på Dahl. Den syv år gamle Trygve stod igjen med disse sanseinntrykkene:
     «Søster Ragnhild - sommeren 1901 - extrasommeren i Norge - vandrende i sine nye lakksko i hodehøit sommergress med gullhår og silkesløife, med blomsterhavet, humlene og sommerfuglene halvt om øinene - og solgullet. En vidunderverden av yrende, overdøvende sommer. Det gnislet og knirket og kneppet nede i dypet og omkring av gresshopper, andre insekter og akerriks. Det skar så tydelig inn i hennes våkne ører. Og blomster og strå svingte og svaiet - og over alle farver og alt liv var blå himmel og het sol [...] All hvepsen. Mine visitter inne hos henne - de blå øielokkene - de tørre leppene - den syke lukten. Begravelsens sorg og - glede, kisten, alle kransene, de store kakene, kingelveven på lysene.»
     Bytilværelsen var preget av usikker økonomi og en omflakkende tilværelse. Bestefarens gård var det rotfaste og trygge i Trygves barneår. Da Dahlgården ble solgt ut av slekten i 1906 og sommerparadiset ble stengt, tok barna det tungt, og ingen tyngre enn Trygve. Trilogien røper sterk interesse for bøndenes liv i østlandsk miljø i gamle tider, og har altså sin naturlige bakgrunn. Likevel var det en spesiell hendelse som fikk Trygves fantasi i gang med historien om Bjørndalsfolket.
     Under en av familiens mange flyttinger fant guttungen Trygve en gammel bønnebok med fillete trepermer: D. Jens Dinnysøn Jersins Tvende Opbyggelige Skrifter, det første kaldet Den Sande Livsens Vej, om Troens Art og Beskaffenhed for stolte og sikkere Hierter [...] Femte Oplag. Kjøbenhavn, Aar 1759. Boken hadde tilhørt Trygves tippoldefar Ole Christophersen Biørnebeck. Bak permene hadde denne skrevet med sirlig gåsepennskrift navn, sted, fødsel etc. slik det var vanlig på den tiden. Trygve sydde sammen de fillete trepermene med beket tråd og oppbevarte siden boken som et klenodium.
     Det var funnet av denne boken som gjorde at han begynte å spørre sin mor om sine forfedre. Moren var god til å fortelle, og gutten begynte å notere ned etter hvert. 

Idrettsadministratoren
Idrett og idrettsaktivitet ble tidlig en av Gulbranssens hovedinteresser. Som de fleste gutter tilbrakte han oppveksten på løkka med ulike former for idrettslek. Etter hvert ble han en aktiv utøver i Kristiania Idrætsforening, senere Oslo Idrettslag. Han løp 100-meter og støtte kule på gamle Frogner stadion, men fant snart ut at det var som administrator han kunne gjøre størst nytte for seg. I det sparte han seg ikke.
     Trygve Gulbranssen ble medlem av laget i 1912 eller i 1913. Han ble formann i friidrettsavdelingen i 1915, og samtidig medlem av styret for klubben. Han satt fortsatt som formann i 1916 og i 1917, og gikk inn for «nye klubbdrakter som ble velkjente spesielt i friidrett med mange, mange Norgesmesterskap utover».
     I 1918 ble han tildelt Oslo Idrettslags fortjenestemedalje i sølv, og 27. desember 1919 blir han opptatt i «Ligaen» som nr. 41. Det viser at Gulbranssen var et meget verdifullt arbeidende medlem for laget. Hovedligaen i Oslo Idrettslag var nærmest et laug for de av medlemmene som hadde gjort en særlig fortjenestefull innsats for laget.
     Han ble redaktør for foreningens medlemsblad, administrerte stevner og konkurranser og fulgte ivrig med i guttenes trening. Han ga til og med støtet til den første illustrerte tabell for hjemmetrening, ifølge friidrettsmannen Helge Løvland.
     «Dette med hvordan en ungdom kan forandre seg etter det miljø eller den kameratkreds han kommer inn i. Likeså hvordan en kan influere på en hel gjeng. (Tenk på deg sjøl og gamle KIF.)», står det på en lapp.
     Trygve Gulbranssen nøyde seg ikke med å hjelpe sin egen klubb, men bidro sterkt til opprettelsen av skoleidrettsstevner på landsbasis, og han hevdet betydningen av å få bondeguttene med i idretten. I et intervju kom dette frem: «Er det noe jeg ærlig og redelig er kry av så er det at vi fikk sving på idretten blant skoleungdom. Jeg var en av pionerene til det første landsstevne under første verdenskrig.» (1917, forf. anm.)
     På en av omslagssidene av sitt eget eksemplar av «Norsk fri-idretts historie fra 1896 til 1950», som ble utgitt i 1952 med Gulbranssen som en av hovedkildene til «yngre perioder», har han blant annet skriblet ned dette om FNs første generalsekretær Trygve Lie: «KIFs guttestevne 1912 - Trygve Lie, Tjalve, 14-16 år/ fire seire.»
     Det vanket flere utmerkelser for det store arbeidet han la ned i idretten som idrettsadministrator. Allerede i 1928 fikk han diplom fra Norges Fri-Idrettsforbund for sitt arbeid i fri-idrettens tjeneste. Fra Norges Landsforbund for Idrett fikk han sølvplaketten i 1936, som er den høyeste utmerkelse der. Dette gikk ikke upåaktet hen i avisene. I Bergens Tidende av 23. juni 1936 står følgende å lese om Gulbranssen:
     «Innenfor administrasjonen har han nedlagt et banebrytende arbeid, - særlig for skoleungdommens idrett. Han var initiativtager til Oslo idrettslags skolestevner for de høiere skoler, et stevne som er det største i sitt slags her i landet. Dessuten var han sterkt medvirkende ved innstiftelsen av idrettsmerket og satt i mange år som medlem av den komite som administrerte idrettsmerkeprøvene.»
     Ifølge et brev fra «Norges landsforbund for idrett», datert 3. oktober 1938, satt Trygve Gulbranssen i «Idrettsmerkeutvalget» fra 1920 til 1938. I brevet blir det rettet en varm takk til ham for hans innsats.
     I 1939 fikk han diplom fra Landsforbundet «med takk for utmerket arbeid for norsk idrett». Aftenposten takker Trygve Gulbranssen for hans «mangeårige strev med Holmenkollstafetten» og «de mange utmerkede artikler» i et brev av 14. juni 1954. I 1961 fikk han Norges Idrettsforbunds «100 - års jubileums - medalje som takk for interessert arbeid innen norsk idrett.»
     Da det ble kjent at orienteringssporten var i gang i Sverige, dro Nils Dahl og Trygve Gulbranssen over til Stockholm som representanter for Norges Fri-Idrettsforbund, og fikk de nødvendige opplysningene for å kunne innføre sporten i Norge. I 1925 var de med på å arrangere det første orienteringsløpet på Hurumlandet, og det var Gulbranssen som skrev referatet i Idrettsliv under tittelen «Premièren». For sin innsats for orienteringssporten i Norge ble han hedret med Norges Orienteringsforbunds plakett i 1959. 

Forfatteren
Da første bind i Bjørndal-trilogien ble lansert i Norge, ble dette den spede begynnelse på noe som skulle bli et internasjonalt bokeventyr. Forleggerne fikk raskt dekket sine omkostninger, og ryktet om bestselgeren spredde seg enda raskere. Ifølge intervjuet med Holmesland ble det store salgstall i Sverige først før det også ble opplagssuksess her hjemme. De to andre bindene om Bjørndal ble publisert i Norge i 1934 og i 1935, og trilogien ble en av datidens største internasjonale boksuksesser. Trygve Gulbranssen ble den desidert mestselgende norske forfatter i sin samtid. På et tidspunkt før krigen brakte de tre romanene ham opp på fjerdeplass i verdensstatistikken over høyest antall solgte bøker! Også i ettertid ble det store salgstall, slik at bøkene i dag er solgt i rundt regnet tolv millioner eksemplarer.
     Bøkene ble raskt oversatt til en rekke språk, og i 1935 kunne Trygve Gulbranssen skrive kontrakter med forleggere i Danmark, Finland, Nederland, England og Tyskland med lisensutgaver i Sveits og Østerrike. I 1936 kunne han skrive kontrakt med en forlegger for det store amerikanske markedet. Han klarte også å nå frem i de katolske landene og fikk forlagskontrakter i Frankrike (1938), i Italia (1940) og i Spania (1947). Etter hvert har det kommet utgivelser i øst-europeiske, afrikanske og sør-amerikanske land. I dag har Gammel-Dag mer enn 30 forskjellige språk å føre sine livskloke samtaler på.
     Gjennom årene har den ene utgivelsen avløst den andre med jevne mellomrom i inn- og utland. Og over 60 år etter debuten får bøkene om Gammel-Dag stadig nye lesere. Hva kan være årsakene til en slik voldsom og vedvarende opplagssuksess?
     Trygve fikk tidlig de enkle livssannhetene tett innpå seg gjennom søsterens og brorens altfor tidlige bortgang og farens økonomiske ruin. Dette kunstnersinnet fikk i barne- og ungdomsårene et godt innblikk i viserguttens råe og harde tilværelse. Han lærte selv å bli en som overlever i livskampen. De grunnleggende livsproblemene og kampen for tilværelsen går som en rød tråd gjennom hele Bjørndal-trilogien. Bjørndal-slekten måtte ikke bare kjempe hardt for livsunderholdet, de måtte også kjempe hardt mot avinden fra omkringliggende bygdelag som så med mistro på skogsbygda som levde sitt eget liv langt unna både lensmann og prest.
     Moralen i bøkene er den samme som preger alle hardt arbeidende mennesker i alle samfunnslag. Tankene om arbeidsslitets foredlende virkning på menneskene og nødvendigheten av å vise styrke og dugelighet i det daglige er en erkjennelse som Gulbranssen kom frem til gjennom sine egne livserfaringer. Forfatteren fikk de fleste av sine lesere i tale fordi han kunne fortelle en historie ut fra allmennmenneskelige erfaringer. Og han kjedet dem ikke. I årene før debuten utviklet Trygve Gulbranssen en fortellerbegavelse som fikk Aksel Sandemose til å utrope ham til en av de beste av sin samtids forfattere i en artikkel i Aktuell, 1948.
     Men Trygve Gulbranssens romaner var ikke preget bare av hans tanker om livskampen. Han ble tidlig bevisst en følelse av kontinuitet, av å være en i en lang rekke av mennesker: det å være en del av historien. Tankene om slekten som bærer av visse verdier og mennesketyper står sentralt i trilogien. Det enkelte livet er bare en del av en lang rekke liv. Og livet tar ikke slutt med døden. Mennesket lever videre i sine gjerninger og i sin ætt.
     Det var fortellertradisjonen fra Frogn i Akershus som gjennom moren ga Gulbranssen et konkret utgangspunkt for hans egne tanker om liv og død, og som ga ham stoff til å realisere sine kunstnerdrømmer. Arven ble båret videre, og Trygve Gulbranssens bidrag ble skildringen av Gammel-Dag og Bjørndal gård som etter hvert skulle gi mennesker over hele kloden en følelse av kontinuitet og sammenheng i tilværelsen gjennom lesningen av bøkene.
     Skildringen av Bjørndals bønder inneholder mange av ingrediensene fra fortidig fortellerkunst. Det ble en spennende fortelling om mennesker i en forholdsvis fjern fortid, farget av tyve- og tredvetallets idékamp og tanketvil. Gammel-Dag må kjempe seg frem til sin kristne religiøse overbevisning. Dette er i tråd med mellomkrigstidens uttrykte tvil om de religiøse verdier. For 1700-tallets bønder ville nok de kristne idealene fortone seg mer som en selvfølge, og ikke i den grad som gjenstand for tanketumling. Likevel er både form og innhold i romantrilogien preget av en fortellertradisjon som for mange samtidsforfattere representerte et tilbakelagt stadium. Hvordan klarte Trygve Gulbranssen å blåse nytt liv i de gamle idealene? Hvordan klarte han å tegne et nytt og interessant motiv av filosofiens og litteraturens eldgamle tema: Livets og dødens problem? Hvordan klarte han å gi sine lesere en umiddelbar og varig estetisk opplevelse av dette?
     Det kan være vanskelig å svare fyllestgjørende på dette spørsmålet, og jeg vil derfor vise til en av hans tyske lesere som har kommet nærmere et svar på dette spørsmålet enn de fleste. Hanns Arens skriver følgende i «Literaturblatt», 9. september 1938:
     «Gulbranssen forteller den lange og litt romantiske historien om Bjørndal-familien med begeistring for de små ting. Hver dag synes å være nedtegnet. Dermed kan vi si at G. gjerne går i detalj. Han beskriver stemningen hos personene sine, landskapet, livet og slitet på gården, som om det gjelder å holde fast ved alt som skjer. En annen dikter hadde ikke tillatt seg å finmale på denne måten i redsel for å bruke for bred pensel, og dermed ikke klare å holde på spenningen hos leseren. Gulbranssen tør. Og i dette må hans spesielle styrke ligge. Aldri blir han langtrukken eller - for å si det rett ut - kjedelig. Fra tidligere lesning vet vi at nettopp på denne måten holdes vi i spenning, selvom det egentlig ikke dreier seg om spennende ting i vanlig forstand. På en mesterlig måte har han forstått hvordan han skal dra oss inn i historien til Bjørndal-familien, som om - mutatis mutandis - det er vår egen familiekrønike han forteller.»
     Detaljene i de enkle hverdagsskildringene til Gulbranssen blir her tillagt stor betydning for den estetiske virkningen. Gulbranssen klarer å få frem det allmennmenneskelige i skildringer som i utgangspunktet bare er et utsnitt av en bestemt norsk virkelighet. Han hadde evnen til å få mange lesere til å kjenne nærhet til personer og miljø i romanstoffet, samtidig som han evnet å være så original at han ikke kjedet sine lesere. 

HOBØL GÅRD
Gården ligger vakkert til med bygningene på en høyde med god utsikt mot Eidsberg bygd og enda fjernere deler av Indre Østfold. Den hvite hovedbygningen skimtes høyt i landskapet fra langt hold. Det er en herskapsvilla i halvannen etasje, bygget i to fløyer, inspirert av vestlandsk byggeskikk helt ulik annen byggeskikk i Østfold. Av den grunn er det noe eventyraktig over stedet, med fuglekvitring og vindsus i de gamle trærne. 
      Til gården hører en treetasjes tjenestebolig, et vognskjul med verksted og en rødmalt liten stue som heter «Solhaugen». Et privat pumpehus forsyner hele gården med eget kildevann. Stillheten har inntatt stedet for lenge siden. Fredag 2. mai 1958 ble hele besetningen solgt på auksjon, og Gulbranssen måtte gå over til kornproduksjon - en av de tristeste dagene i hans liv. 
      Etter hvert ble også driftsbygningen revet. Trygve Gulbranssen flyttet til Hobøl gård i 1940 for å komme tilbake til sin opprinnelse og minnelsene fra bestefarens gård med dyr og mennesker og virksomhet. Han hadde bymannens ønske om å komme tilbake til sin egen slekts lange bondetradisjon.

OM FAMILIEN
I 1928 giftet Trygve Gulbranssen seg med Lilly Haneborg. Hun kom fra en solid bondefamilie som bodde på gården Lie ved Ørje i Østfold. Gulbranssen var da blitt 34 år, og for første gang flyttet han fra foreldrehjemmet i Brogaten 1 og inn i eget bosted på Damplass, Ullevål Haveby. I to små rom med utsikt til Colletts karpedam ble hvetebrødsdagene tilbrakt. 
     Våren 1929 leide de en leilighet i Tyrihansveien 22, ikke langt fra Damplass, hvor det var bedre plass til barn. Her hadde de utsikt til en koselig have, og her fikk datteren Ragna og sønnen Per oppleve sine første barneår. Det var i denne leiligheten romantrilogien om folket på Bjørndal ble skrevet ferdig.
     I 1935 flyttet familien til Eventyrvn. 40 hvor Trygve Gulbranssen endelig fikk sitt etterlengtede hjemmekontor. 
     Julen 1940 overtok familien Hobøl gård i Eidsberg i Østfold. Den ble drevet som et mønsterbruk for melkeproduksjon frem til 1958. Trygve Gulbranssen døde 10. oktober 1962. 15. januar 1967 døde hans kone, Lilly, født Haneborg. 
     Hobøl gård er fremdeles i familiens eie, og drives i dag av datteren, Ragna Gulbranssen. Etter sin brors bortgang overtok hun også Jaren gård i Marker fra 1975.

                                                                          Artikkelen er gjengitt med tillatelse fra de etterlatte.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar