Tore Hoels sammendrag av «Ingen vei går utenom»

Bind 3

Tredje bind av trilogien innledes med en skildring av gårdsarbeideren Mekkal Hogger som har havnet på legd, og som prøver å rømme unna legdeskammen ved å vandre tilbake til Bjørndal, hvor han tjente i unge år. Men Mekkal tror ikke at han er velkommen, siden han har øksegått en kar i vilska mens han arbeidet på Bjørndal. I stedet blir han tatt imot med åpne armer av Gammel-Dag som minnes at Martin, sønn til Mekkal, berget Unge-Dag fra å fryse ihjel oppi Dauingfjell. 

     Elisabeth von Gall klarer ikke å utholde skammen over at faren endelig har gitt opp forsøket på å kjøpe Borgland tilbake fra Gammel-Dag, og det ender med at hun brenner seg ihjel. Etter at obersten selv er kommet i grav, blir Eleonore Ramer, Adelheids moster, innsatt av Gammel-Dag til å passe på verdiene på Borgland inntil en av sønnesønnene hans kan flytte inn der. Våren 1817 rir Adelheid etter veiene til Borgland på en hest som hun har fått av Gammel-Dag. Folk har stor respekt for henne, men hun virker kald og avvisende, for hun bærer sin sorg over Unge-Dags fjernhet som hun ikke røper for noen.
     Småguttene vokser til og springer fra morens triste ansikt og river Gammel-Dag ut av hans forstemthet. En kveld lover han å ta dem med på skogen. De sørger for å minne ham om det morgenen etter. Skogen er selve eventyret for guttene, hvor faren deres tilbringer det meste av sin tid. Gammel-Dag livner til med guttenes ivrige oppdagertrang.
     Adelheid får nok en stein lagt til sin byrde når hun oppdager at jomfru Kruse skal føde. Barnet er dødfødt, og Adelheid selv graver det ned i hagen. Gammel-Dag tar med seg den etter hvert så alkoholiserte majoren ut på skogtur, og rister ham opp av hans likegyldighet når han forteller om hva som har skjedd med jomfru Kruse. Det er majoren som har gjort henne gravid, og han klarer nesten å ta livet av seg med et skudd for pannen, etter at Gammel-Dag har fortalt om hendelsen.
     Majoren blir lagt i sykeseng, men det bærer mot døden med ham. Adelheid sliter med sin stolte forakt for faren som hadde skilt seg fra hennes mor. Men faren hadde mot slutten fått tilbake noe av sin manndoms sterke drag, og hun forsoner seg med ham. Gammel-Dag som først ikke kunne fri seg fra tanken om at det var best at majoren fikk dø, sitter ved sykeleiet og regner opp alle de hyggestundene majoren og han hadde hatt, og han tar seg i å si frem et ønske om at majoren snart må komme seg på benene igjen.
     Majoren tar imot den strenge presten Ramer før han dør, og et lite ord fra ham om at majoren kunne ha hatt mer støtte i livet, får Gammel-Dag ytterligere til å mildne i sin dom over majorens levnet.
     Unge-Dag går sine egne veier i skogene. Gammel-Dag som har blitt vàr det dårlige forholdet mellom sønnen og Adelheid, følger etter Unge-Dag i skogen og oppsøker ham ved et nattelæger. Gammel-Dag har meget på hjertet og prøver å forklare sønnen litt av sine egne livserfaringer om at man skal vise hjertelag og skjøtte om folkene rundt seg. Til slutt får han nevnt dette med Adelheid. Unge-Dag ser langt etter faren.
     Skogsferden etter sønnen tar på Gammel-Dag slik at han blir liggende syk med kraftige hosterier og feber. Det går ikke bedre enn at Gammel-Dag dør etter et kort sykeleie. Men før han dør får han livsmeningen sin frem til Adelheid i ordene: Ingen vei går utenom - Krist -.
     Angsten griper alle som har sin tilknytning til Bjørndal, og Unge-Dag går vettløst omkring etter farens død. Han kommer seg ikke til å ta i med noen ting, og Adelheid opplever den forsmedelse at han flytter inn i farens gamle sengekammer uten henne. Adelheids engstelse blir ikke bedre når gamle Holder oppsøker dem i sprengkulda for å låne penger som Unge-Dag gir villig vekk, selv om det visstnok skulle stå dårlig til med det gamle handelshuset.
     Med alle sine problemer oppsøker Adelheid sin moster på Borgland, frøken Ramer, og der blir hun fortalt at hun aldri har vært hel i sin kjærlighet til Unge-Dag som hun ikke har tatt helt alvorlig med sin guttenatur. Ja, frøken Ramer mener at det stort sett var den gamle som hadde hatt Adelheids omsorg omkring seg, og som hun hadde tydd til i sin usikkerhet. Dette må Unge-Dag ha sett. Adelheid er overrasket over mosters ord, men hun biter skammen i seg og snakker ut med sin mann som hun etter hvert blir vel forlikt med.
     Dag tar tak i alt sluskeriet som enkelte folk hadde begynt med etter farens død, og det blir igjen god skikk på alle ting. Folk i bygda er rent fælne over hvor lik Dag er sin far i all slags ferd. Morsfolket hans, Holderfamilien, blir det slutt med å våge penger hos, og årene går med god gammel drift på Bjørndal.
     En dag kommer det plutselig melding om at vårisen har tatt en bro. Noen gutter har lekt på broen, og en av dem har klatret opp på en stokk da broen gir etter for ismassene. De andre guttene har forlengst berget seg i land. Dag er på hjemtur fra prokuratoren i byen da han får se guttungen som skrikende holder seg fast i restene av broen.
     Broen er i ferd med å gå helt i oppløsning, men så klumper det seg noen isflak bortover elva slik at Dag kan jage hesten utpå i et forsøk på å berge gutten. Han får tak i ham, men så ryker brostumpene, og elva tar alt med seg.
     Etter at Dag er begravet, får Adelheid besøk av prokuratoren fra byen. Han kommer med alle gjeldsbrevene som Dag hadde dratt til byen med. Dag hadde villet at det skulle skrives på og kvitteres for at alle leilendingene under Bjørndal gård skulle løses fra sin gjeld og bli frie bønder. Prokuratoren viste til Dags uvettige ferd oppi Dauingfjell, og mente at det var meningsløst å gi bort så store verdier.
     Adelheid er til å begynne med enig med ham, men får forandret sin oppfatning etter å ha snakket med moster Eleonore. Hun forklarer at Dag med dette ville fri seg fra pengebesettelsen som faren var så merket av. Det er manns plikt å gjøre seg til fri mann, men det er også manns plikt ikke å binde andre i tyngende gjeld. Og slik får hun Adelheid til å skrive på gjeldsbrevene etter Dags vilje.

Slik ender beretningen om Bjørndalsfolket. Det er en fortelling hvor Gulbranssen tok utgangspunkt i faktiske historiske forhold og beretningene i hans egen slekt. Gammel-Dags heroiske kamp mot hevntanker og pengeblinda og for en kristen-humanistisk virkelighetsforståelse er hovedmotivet i bøkene.
     Forfatteren drar i bøkene veksler på norsk folkelig fortellerkunst, samtidig som han skaper sin høyst personlige krønikestil med bruk av landsens mål og spesielle ord og vendinger som gir det hele en autentisk atmosfære. Det er et fortellerteknisk driv over disse bøkenes skildringer av natur, mennesker og miljø som få har gjort ham etter.
     Gulbranssen skrev sine bøker innenfor et romantisk stilideal inspirert av norsk sagn- og eventyrtradisjon. Det er slektsromaner, men det er ikke heimstaddiktning. Det er historiske romaner, men alt er ikke historisk korrekt ut fra en bestemt tids- og stedsfesting. Gammel-Dag og Bjørndal gård hadde sine forbilder fra Akershus og Østfold, men Gulbranssen trengte både gran- og bjørkeskoger, fjell og brusende elver til sin skildring. Millioner av lesere over hele verden har kjent seg igjen i konfliktstoffet. 

                                                                          Artikkelen er gjengitt med tillatelse fra de etterlatte.