Bind 2
Handlingen går
videre i andre bind med giftermål og bryllupsfest. I bryllupet får Gammel-Dag
kontakt med Adelheids nære morsslektning, frøken Eleonore Ramer.
Årene går, og papirpengene mister sin verdi. Gammel-Dag opplever at folk innløser gårdene sine med en bunke verdiløse dalersedler. En gang fyrer han på krittpipen sin med en hel gård!
Driften i skogene blir også berørt av dette, men det går bedre når han får oppgjør for tømmerstokkene sine i sølv fra Hamburg.
Så er det blitt 1811. Gammel-Dag tenker på pantet han sitter med på Borgland. Han regner med at dette også kan bli løst ut. Elisabeth von Gall har begynt å bevege seg utendørs og til hest. Syver Bakpå, drengen på Bjørndal, kommer til Borgland for å se til redskapen som skal brukes til våronna. Elisabeth møter ham med ridepisken, men Syver fanger den i neven og knekker den i biter foran øynene hennes. Av Syver får hun vite at de har ventet for lenge med å løse inn pantet på Borgland, siden kongen i København har bestemt at det nå skal regnes etter takst.
Etter dette vokser Gammel-Dag enda mer i respekt hos fattig og rik. Han tar et oppgjør med lensmann Tuv ute i bredbygda som drikker tett og skremmer bøndene til å spille kort mens et stort udyr av en hund ligger under bordet.
Kornhøsten slår feil i 1812, og utover vinteren begynner folk å sulte. Gammel-Dag deler ut av sitt eget korn til folk som kommer til ham i nød. Til slutt tar kornet slutt også på Bjørndal. Men Gammel-Dag har råd for dette også. Nå får han bruk for sølvet i Hamburg, og ruster ut en skute som kan hente korn fra kontinentet.
Gammel-Dags karakter utvikler seg gjennom med- og motgang til større medmenneskelighet. Han henter livskraft i den sterke ættefølelsen til å stå imot problemene fra omverdenen, og han synes å komme styrket ut av alle omstendigheter. Men i ættefølelsen ligger også kimen til hans svakhet.
Våren 1814 dør begge guttene til Adelheid, og det blir et ufattelig slag for henne. Gammel-Dag blir gammellut og Unge-Dag tar til å fare på skogen enda mer enn før. På en av sine turer denne våren får han se en underlig fjellformasjon som faren hadde nevnt som nordgrense for landet deres. Under den tidlige vårsolen titter det frem bàre partier, og fjellet får et ansikt - dødens ansikt!
Han kommer til å tenke på ordene i en gammel regle fra Ane Hamarrbø som advarer mot Dauingfjell. Men Unge-Dag trosser vær og vind, og bestiger fjellet med stor møye. Oppå fjellet får Unge-Dag en visjon av Guds storhet og menneskets litenhet, og plutselig forstår han at han har utfordret sin egen skjebne og kanskje ikke vil klare å komme seg levende ned igjen.
Martin Hogger arbeider i hogstfeltet da hunden til Unge-Dag kommer pistrende og vil ha ham med. Slik går det til at Martin finner Unge-Dag ille tilredt - men i live. Han får fraktet ham ned til en liten koie og gitt beskjed til Bjørndal gård. Gammel-Dag drar straks av gårde for å se til sønnen, men Adelheid - dette bymennesket - gir seg også av sted med en hund som veiviser.
Adelheids omsorg berger Unge-Dag gjennom krisen, men han har fått merker av turen oppi Dauingfjell, og Adelheid synes han snakker så underlig av og til om at livet er døden. Hun synes at mannen hennes blir enda fjernere for henne enn før.
Våren 1815 sitter presten Ramer uti bredbygda og tenker på sitt dårlige gårdsstell og en kritisk bispevisitas etter at han hadde nevnt sine tanker om umoralsk levnet i lensmann Tuvs begravelse.
Midt i disse svarte tankene får han besøk av Gammel-Dag Bjørndal. Han får rede på prestens vanskelige stilling og tilbyr ham å hjelpe til med både gårdsstell og bisp. Men Gammel-Dag har et viktigere budskap til presten: han vil melde inn for dåpen to gutter. Adelheid har nedkommet med tvillinger!
Besøket hos presten setter noen tanker i gang hos Gammel-Dag. Ramer hadde minnet ham om at han ikke kunne ta imot hjelpen hvis den ble tilbudt som avlat for egen sjelefred. Gammel-Dag kom i annet ærend, men likevel fører prestens ord til nagende tvil hos ham.
Det blir til at Adelheid i sin sorg over Unge-Dags fjernhet tyr til Gammel-Dag og samtaler ved peisen om kveldene. Gammel-Dag har som en slags fortrøstning i Adelheids selskap og viser henne gårdens regnskaper. Hun hjelper ham med å telle opp sølvspesiedalere som skal til den nye banken i landet. Under dette får hun rede på at Gammel-Dags forstemthet skyldes prestens ord om avlat.
Årene går, og papirpengene mister sin verdi. Gammel-Dag opplever at folk innløser gårdene sine med en bunke verdiløse dalersedler. En gang fyrer han på krittpipen sin med en hel gård!
Driften i skogene blir også berørt av dette, men det går bedre når han får oppgjør for tømmerstokkene sine i sølv fra Hamburg.
Så er det blitt 1811. Gammel-Dag tenker på pantet han sitter med på Borgland. Han regner med at dette også kan bli løst ut. Elisabeth von Gall har begynt å bevege seg utendørs og til hest. Syver Bakpå, drengen på Bjørndal, kommer til Borgland for å se til redskapen som skal brukes til våronna. Elisabeth møter ham med ridepisken, men Syver fanger den i neven og knekker den i biter foran øynene hennes. Av Syver får hun vite at de har ventet for lenge med å løse inn pantet på Borgland, siden kongen i København har bestemt at det nå skal regnes etter takst.
Etter dette vokser Gammel-Dag enda mer i respekt hos fattig og rik. Han tar et oppgjør med lensmann Tuv ute i bredbygda som drikker tett og skremmer bøndene til å spille kort mens et stort udyr av en hund ligger under bordet.
Kornhøsten slår feil i 1812, og utover vinteren begynner folk å sulte. Gammel-Dag deler ut av sitt eget korn til folk som kommer til ham i nød. Til slutt tar kornet slutt også på Bjørndal. Men Gammel-Dag har råd for dette også. Nå får han bruk for sølvet i Hamburg, og ruster ut en skute som kan hente korn fra kontinentet.
Gammel-Dags karakter utvikler seg gjennom med- og motgang til større medmenneskelighet. Han henter livskraft i den sterke ættefølelsen til å stå imot problemene fra omverdenen, og han synes å komme styrket ut av alle omstendigheter. Men i ættefølelsen ligger også kimen til hans svakhet.
Våren 1814 dør begge guttene til Adelheid, og det blir et ufattelig slag for henne. Gammel-Dag blir gammellut og Unge-Dag tar til å fare på skogen enda mer enn før. På en av sine turer denne våren får han se en underlig fjellformasjon som faren hadde nevnt som nordgrense for landet deres. Under den tidlige vårsolen titter det frem bàre partier, og fjellet får et ansikt - dødens ansikt!
Han kommer til å tenke på ordene i en gammel regle fra Ane Hamarrbø som advarer mot Dauingfjell. Men Unge-Dag trosser vær og vind, og bestiger fjellet med stor møye. Oppå fjellet får Unge-Dag en visjon av Guds storhet og menneskets litenhet, og plutselig forstår han at han har utfordret sin egen skjebne og kanskje ikke vil klare å komme seg levende ned igjen.
Martin Hogger arbeider i hogstfeltet da hunden til Unge-Dag kommer pistrende og vil ha ham med. Slik går det til at Martin finner Unge-Dag ille tilredt - men i live. Han får fraktet ham ned til en liten koie og gitt beskjed til Bjørndal gård. Gammel-Dag drar straks av gårde for å se til sønnen, men Adelheid - dette bymennesket - gir seg også av sted med en hund som veiviser.
Adelheids omsorg berger Unge-Dag gjennom krisen, men han har fått merker av turen oppi Dauingfjell, og Adelheid synes han snakker så underlig av og til om at livet er døden. Hun synes at mannen hennes blir enda fjernere for henne enn før.
Våren 1815 sitter presten Ramer uti bredbygda og tenker på sitt dårlige gårdsstell og en kritisk bispevisitas etter at han hadde nevnt sine tanker om umoralsk levnet i lensmann Tuvs begravelse.
Midt i disse svarte tankene får han besøk av Gammel-Dag Bjørndal. Han får rede på prestens vanskelige stilling og tilbyr ham å hjelpe til med både gårdsstell og bisp. Men Gammel-Dag har et viktigere budskap til presten: han vil melde inn for dåpen to gutter. Adelheid har nedkommet med tvillinger!
Besøket hos presten setter noen tanker i gang hos Gammel-Dag. Ramer hadde minnet ham om at han ikke kunne ta imot hjelpen hvis den ble tilbudt som avlat for egen sjelefred. Gammel-Dag kom i annet ærend, men likevel fører prestens ord til nagende tvil hos ham.
Det blir til at Adelheid i sin sorg over Unge-Dags fjernhet tyr til Gammel-Dag og samtaler ved peisen om kveldene. Gammel-Dag har som en slags fortrøstning i Adelheids selskap og viser henne gårdens regnskaper. Hun hjelper ham med å telle opp sølvspesiedalere som skal til den nye banken i landet. Under dette får hun rede på at Gammel-Dags forstemthet skyldes prestens ord om avlat.
Artikkelen er gjengitt med tillatelse fra de etterlatte.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar