Følgende artikkel er skrevet på oppdrag fra
Kunnskapsforlaget for nyutgivelsen av Norsk Biografisk Leksikon som forelå
komplett i 10 bind høsten 2005:
Artikkelen er gjengitt med tillatelse fra de etterlatte.
GULBRANSSEN, Trygve Emanuel, 1894-1962, forfatter og
forretningsmann. Født 15.6.1894 i Kristiania. Foreldre: Snekkermester Christen
Gulbrandsen (1863-1943) og Alette Antonsdatter Dahl (1863-1941). Gift 1928 med
Lilly Ragna Haneborg (10.3.1903-15.1.1967), datter av brukseier Petter Asbjørn
Aarnæs Haneborg (1873-1955) og Ragna Slang (1879-1965). Død 10.10.1962 i
Eidsberg, Østfold.
Trygve Gulbranssen drev egen grossistforretning i tobakksvarer i 20 år og var aktiv som idrettsutøver, -publisist og -administrator, men huskes i dag som forfatteren av romantrilogien om Bjørndalsfolket, som utkom 1933-35.
Trygve Gulbranssen drev egen grossistforretning i tobakksvarer i 20 år og var aktiv som idrettsutøver, -publisist og -administrator, men huskes i dag som forfatteren av romantrilogien om Bjørndalsfolket, som utkom 1933-35.
Gulbranssen ble født på Vålerenga i Kristiania, men hadde
røtter i bondeslekter på både fars- og morssiden, i henholdsvis Trøgstad og
Frogn. Faren var snekkermester og byggmester, men ble rammet hardt av
økonomiske nedgangstider etter høykonjunkturen i siste halvdel av 1890-årene.
Trygves barndom var preget av usikker økonomi og skiftende bosteder. Allerede
som 9-åring måtte han ut etter skoletid og tjene penger som visergutt for å
bidra til familiens underhold, og etter endt folkeskole begynte han 1908 som
ekspeditør ved en limfabrikk i Lørenskog; fra 1913 var han hovedbokholder ved
fabrikkens Kristiania-kontor. 1916 ble han ansatt som kalkulatør hos The
British American Tobacco Co. (Norway) Ltd., og året etter ble han avdelingssjef
ved H. Petterøes Tobaksfabrik. Etter to år som bestyrer ved W. Hartogs
Tobakfabrik startet han 1920 egen engrosforretning, Tobakkcompaniet, som ble
landets største i bransjen. 1940 solgte han sin del av firmaet og flyttet med
sin familie til Hobøl gård i Eidsberg, som han drev til sin død.
Morfarens gård i Skogbygda i Frogn var det rotfaste og
trygge i Trygves barneår. "Bjørndals grend", som han skildrer i
romanene Og bakom synger skogene, Det blåser fra Dauingfjell og Ingen vei går
utenom, bærer likhetstrekk med besteforeldrenes skogsbygd, og Ås herred og
tilstøtende deler av Frogn kan ha stått modell for "Den brede bygd".
Trilogien røper sterk interesse for bøndenes liv i østlandsk miljø i gamle
tider, og har altså sin naturlige bakgrunn.
Likevel var det en spesiell hendelse som fikk Gulbranssens
fantasi i gang med historien om Bjørndalsfolket: Under en av familiens mange
flyttinger fant den unge Trygve en 150 år gammel utgave av Jens Dinesen Jersins
Tvende Opbyggelige Skrifter. Boken hadde tilhørt hans tippoldefar, Ole
Christophersen Biørnebeck, som på innerpermene med sirlig skrift hadde
nedtegnet sitt navn og sine personalia, slik det var vanlig på den tiden. Det
var funnet av denne boken som gjorde at Trygve Gulbranssen begynte å spørre sin
mor om sine forfedre, og ut fra dette grunnlaget utformet han sin berømte
romanfiksjon om Bjørndal gård.
Gulbranssens skjønnlitterære debut kom 1921 med novellen
"Prestebud", som ble publisert i Aftenposten. 1928 giftet han seg med
Lilly Haneborg fra Øymark i Østfold. De bosatte seg i en leid leilighet i
Tyrihansveien 22 i daværende Vestre Aker, og her fikk datteren Ragna og sønnen
Per oppleve sine første barneår. Gulbranssen satte nå alt inn på å realisere
sine forfatterdrømmer fra ungdomsårene, og bøkene om Bjørndal gård og
Gammel-Dag ble skrevet ferdig i denne leiligheten.
Høsten 1933 kom Og bakom synger skogene ut på Aschehoug
forlag. Med sin kristen-humanistiske tendens og romantiske fortellerstil stod
boken i opposisjon til nye og modernistiske strømninger i litteraturen. I en
tid preget av kulturradikalisme og nihilisme valgte Gulbranssen å skrive om
ansvar og familiesamhold. En og annen kritiker valgte av den grunn å innta en
negativ holdning til denne bemerkelsesverdige debuten, som fikk hele 65
anmeldelser i dagspressen i forbindelse med lanseringen. De aller fleste
kritikerne - deriblant Barbra Ring, Kristian Elster og Carl J. Hambro - uttalte
seg meget positivt om boken, hvor det blant annet ble pekt på det
fortellertekniske driv.
Debutboken fikk undertittelen Noen historier fra 1760-årene
til frem mot 1810, hvor en spennende handling tematiseres av sentrale
verdispørsmål som Gulbranssen mente ble satt til side i mellomkrigstiden.
Hovedpersonen Dag Bjørndal styrer først med hård hånd over sine leilendinger og
husmenn, men blir mildere i sin dom over menneskene etter hvert som ulike
hendelser i livet minner ham om kristenpliktene. Etter Gammel-Dags død fører
Unge-Dag farens livsverk videre og sletter gjelden til leilendingene under
Bjørndal. Det er ikke bare manns plikt å gjøre seg selv til fri mann;
kristenplikten innebærer også å fri andre fra tyngende gjeld. Dette er
trilogiens bærende tendens, og opprinnelig hadde Gulbranssen valgt tittelen
Manns plikt til sitt romanverk.
Salget av den første boken økte merkbart etter at den ble
oversatt og utgitt i Sverige 1934. Den svenske interessen kan ha vært
medvirkende til at det etter hvert ble store opplag også i Norge. Dette var
begynnelsen til forfatterens internasjonale gjennombrudd, og etter at de to
neste bindene av trilogien ble utgitt i Norge 1934 og 1935, ble Trygve
Gulbranssen den desidert mestselgende norske forfatter i sin samtid.
Bøkene ble raskt oversatt til en rekke språk og utgitt i
Danmark, Finland, Nederland, Storbritannia, Tyskland (med lisensutgaver i
Sveits og Østerrike), USA, Frankrike, Italia og Spania. Før 1940 nådde
Bjørndal-trilogien fjerdeplass i verdensstatistikken over høyest antall solgte
bøker, og de fortsatte å selge godt også i tiårene etter krigen. Romanene er
også utgitt i flere land i Øst-Europa, Afrika og Sør-Amerika, og ble i løpet av
1900-tallet oversatt til mer enn 30 språk og til sammen solgt i mer enn 12
millioner eksemplarer. Overalt hvor bøkene ble utgitt var kritikerne
begeistret, og 1938 ble Gulbranssen som eneste skandinav valgt ut til å
representere sin samtids skjønnlitteratur i den amerikanske "List of books
chosen for the White House".
Allerede 1936 var det stor interesse for å få filmet
Gulbranssens epos, blant annet i USA og i Sverige. Det skulle likevel gå mange
år før Saschafilm Wien og Deutsche Film Hansa Co. i Hamburg kunne lansere Und
ewig singen die Wälder (1959). Det ble en film med et nokså perifert forhold
til det litterære utgangspunktet, og Gulbranssen var skuffet. Han hadde lagt
atskillig arbeid i filmforberedelser uten at filmselskapet tok hensyn til det,
og dette ble hans største nederlag. Men filmen ble likevel en veritabel
kassasuksess, som raskt fikk sin oppfølger i Das Erbe von Björndal. Begge
titlene var tidligere brukt til tredvetallets tyske bokutgivelse i to bind,
slik at det var enkelt for filmselskapene å dra veksler på Gulbranssens
litterære suksess i Tyskland.
Gulbranssen hadde planer om å føre videre sin skildring av
Bjørndal gård, men han hadde ikke krefter til å fortsette sitt forfatterskap
ved siden av yrkeskarrieren og de mange verv i idretten. Det ble med et enkelt
bidrag, novellen "Den sorte port", som ble trykt i Aftenposten 1936.
Under den annen verdenskrig motarbeidet han aktivt de tyske okkupanter og NS
til tross for et betydelig personlig press, og i perioden 1945-62 hadde han nok
med å følge opp bokkontraktene i utlandet og driften av Hobøl gård. 1955 arvet
dessuten hans kone Jaren gård i Marker, som måtte settes i stand fra grunnen
av.
Gulbranssen viste tidlig kunstneriske anlegg, og 1909-16 var
han kveldselev ved Den kongelige Kunst- og Haandværksskole (nå SHKS) ved siden
av arbeidet. En av hans tegninger ble plukket ut til jubileumsutstillingen på
Frogner 1914, og han deltok også i malerklassen til Wilhelm Peters.
Også idrett ble tidlig en av Gulbranssens hovedinteresser.
Han var formann i friidrettsavdelingen i Kristiania Idrætsforening (nå Oslo
Idrettslag) 1915-18 og samtidig medlem av styret for klubben. Han bidrog sterkt
til opprettelsen av skoleidrettsstevner på landsbasis, og i Idrætsboken (1923)
skrev han et lengre kapittel om "Idrættens ansvar". I fritiden skrev
han dessuten for bladet Idrætsliv, som han eide sammen med Einar Staff og P.
Chr. Andersen.
Sammen med Nils Dahl fikk Gulbranssen i gang
orienteringssporten i Norge. 1925 var de med på å arrangere det første
orienteringsløpet på Hurumlandet, og Gulbranssen skrev selv referatet i
Idrætsliv. For sin innsats ble han hedret med Norges Orienteringsforbunds
plakett 1959. Han bidrog også i mange år til Holmenkollstafetten. 1920-38 satt
han i Idrettsmerkeutvalget, og 1936 hedret Norges Landsforbund for Idrett ham
med sølvplaketten, forbundets høyeste utmerkelse. 1961 fikk han Norges
Idrettsforbunds 100-årsjubileumsmedalje for sitt mangeårige arbeid innen norsk
idrett.
Interessen for Trygve Gulbranssen og hans forfatterskap er
fremdeles levende. Eidsberg kommune har hedret hans minne ved å oppkalle veien
som passerer Hobøl gård etter ham, og 1985 ble det reist en portrettbyste av
Gulbranssen i Mysen sentrum. Litteraturhistorikeren Øystein Rottem markerte
hans stilling i norsk litteratur på denne måten i et foredrag i Tunsberg
Litterære Selskap 1997: "De største norske forfatterne i vår samtid, som
Jan Kjærstad, Roy Jacobsen, Gunnar Staalesen og Ketil Bjørnstad, skriver store
episke fortellinger og bredt anlagte samtidsromaner. Vi opplever en renessanse
der man går i fotsporene til Hamsun og Duun, Sigrid Undset og Trygve
Gulbranssen."
Tore Hoel
Verker
"Prestebud", i Aftenp. 24.12.1921; "Idrættens
ansvar", i Idrætsboken, 1923; Og bakom synger skogene, 1933 (filmatisert
som Und ewig singen die Wälder, 1959); Det blåser fra Dauingfjell, 1934; Ingen
vei går utenom, 1935 (de to sistnevnte filmatisert som Das Erbe von Björndal,
1960); "Den sorte port", i Aftenp. 24.12.1936; en rekke artikler i
Idrætsliv 1916-30.
Etterlatte papirer: Manuskriptene til romantrilogien og novellen "Prestebud" finnes i Håndskriftsaml., NBO; øvrige etterlatte papirer er i datteren Ragna Gulbranssens eie.
Etterlatte papirer: Manuskriptene til romantrilogien og novellen "Prestebud" finnes i Håndskriftsaml., NBO; øvrige etterlatte papirer er i datteren Ragna Gulbranssens eie.
Kilder og litteratur
HEH 1959; T. S. Fjeldstad: Trygve Gulbranssens
"Skogene" I-III. En analyse av ideologi, h.oppg. UiO 1975; T.
Stubberud: Et værelse i natten. En roman om Trygve Gulbranssen, 1984; T. Hoel:
Kritikerne og Trygve Gulbranssen, h.oppg. UiTø 1992 (ny utg. Trygve Gulbranssen
og kritikken, 1994); d.s.: Manns plikt. En biografisk dokumentar om Trygve
Gulbranssen, 1997; d.s.: "Trygve Gulbranssen og kulturradikalerne", i
Norsk Litterær Årbok 1997; R. Gulbranssen: "Veslas egen beretning", i
T. Hoel: Manns plikt, 1997.
Portretter m.m.
Kunstneriske portretter: Tegning (brystbilde) av Øyvind
Sørensen, 1941; gjengitt i Aftenp. 21.2.1941; Byste (bronse) av Arne Durban,
1985; Mysen sentrum, Eidsberg.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar