Støtt oss via Grasrotandelen!

Vi blir veldig glade dersom du vil støtte vårt arbeid via Grasrotandelen!

Vi arbeider nå fram mot markeringen av forfatterens fødselsdag den 15.juni. Alle monner drar, som det heter,  og vi håper du vil støtte oss også på denne måten.

Ta med brevet (bildet under) til din kommisjonær eller klikk her for mer info om hvordan du kan gi 5% av din innsats til foreningen Trygve Gulbranssens Venner.

Referat fra møtet 11. mars 2013

Mandag 11. mars 2013 var det klart for det første offisielle møtet i regi av Trygve Gulbranssens Venner. Odd Georg Murud var invitert for å fortelle om Trygve Gulbranssens liv og forfatterskap. Møtet fant sted på Eidsberg bibliotek.

Nestleder Anne-Brit Stensrød innledet kvelden med å forklare hvordan og hvorfor venneforeningen var blitt dannet. Hun fortalte også om hva slags aktiviteter som foreningen ønsker å bidra til, med forfatterens fødels- og dødsdag, 15. juni og 10. oktober, som viktige merkedager.

Foto: Elin W. Hansen

Leder Kari-Marte Frøyset og styremedlem Hans Rasmus Glomsrud fortsatte med kvelden med å vise frem de nye nettsidene, og Facebook-siden. Tore Hoels arbeid, som vi har vært så heldige å få gjengi noe av på nettsidene, ble også trukket frem. Etter møtet kom det også forespørsel om biografien Manns Plikt, som han gav ut i, samarbeid med Ragna Gulbranssen, i 1997.

Ordfører i Eidsberg, Erik Unaas, hilste foreningen, og trakk frem Gulbranssen som en av Eidsbergs beste varemerker. Han mente foreningen hadde lagt opp til et fornuftig program og så foreningen som et tegn på at det står bra til med frivilligheten i Eidsberg kommune.

Så overtok Odd Georg Murud og tegnet et sympatisk bilde av Gulbranssen; både som forfatter og som menneske. Han redegjorde for hele livsløpet, og for hvordan Gulbranssen arbeidet seg frem fra en vanskelig oppvekst til verdensomspennende litterær suksess.

I tillegg til å avlive enkelte myter, forsøkte han å gi mulige forklaringer på hvorfor Gulbranssen ikke kom med flere bøker. Dette til tross for at han fortsatte å dikte ut livet. Murud trakk også frem ukjente sider ved Trygve Gulbranssen, blant annet hans sterke engasjement for fred. Til dette ble det lest opp et av forfatterens flammende innlegg til kamp mot krigshissing og uvettskap.

Det ble servert kaffe og kaker, som ble en fin anledning til å bli bedre kjent. Det var flere som delte minner og hendelser knyttet til Trygve Gulbranssen og hans levetid i Eidsberg. Det møtte rundt 45 interesserte, og flere av disse ønsket å tegne medlemskap. Det kom til og med forespørsel om å få tak i de tyskspråklige filmatiseringene.

Alt i alt ble det en god og vellykket kveld, som la et godt grunnlag for fremtidig aktivitet.

Hans Rasmus Glomsrud

Velkommen til første møte i Trygve Gulbranssens Venner

Mandag 11. mars kl 18.00 arrangerer venneforeningen vårt første møte på Eidsberg bibliotek i Mysen. 

Vi vil bla.  informere om foreningen, hjemmesidene og kommende arrangement.

Odd Georg Murud vil holde et foredrag om Trygve Gulbranssen.
Enkel bevertning . Kaffe/te og kake.

Arrangementet er GRATIS og åpent for alle - både gamle og nye medlemmer og andre interesserte!
Vi håper mange har anledning og lyst til å komme denne kvelden.

Velkommen!

Odd Georg Muruds foredrag 15.10.12

Den 15. oktober 2012 holdt Odd Georg Murud et flott foredrag om Trygve Gulbranssens liv og forfatterskap. Dette var i forbindelse med 50-årsmarkeringen for forfatterens bortgang, og arrangør var «Den kulturelle spaserstokken» Det hele foregikk på Eidsberg bibliotek. Tilstelningen var godt besøkt, og Murud viste frem den store bredden i Gulbranssens skriving. Blant annet fremførte han flere av forfatterens dikt ved hjelp av sang og musikk. 

Mysenposten var på plass og laget en fin artikkel i etterkant: Kåserte om Trygve Gulbranssen

Vi legger her ut noen videosnutter fra arrangementer, etter tillatelse fra Mysenposten (dessverre er kvaliteten blitt svekket ved overføring til Internett):

Tore Hoels avisdebatt med Willy Dahl 1997-1998

Åpne bildene i eget vindu for store versjoner.
                                                                               Artikkelen er gjengitt med tillatelse fra de etterlatte.

Tore Hoels sammendrag av «Ingen vei går utenom»

Bind 3

Tredje bind av trilogien innledes med en skildring av gårdsarbeideren Mekkal Hogger som har havnet på legd, og som prøver å rømme unna legdeskammen ved å vandre tilbake til Bjørndal, hvor han tjente i unge år. Men Mekkal tror ikke at han er velkommen, siden han har øksegått en kar i vilska mens han arbeidet på Bjørndal. I stedet blir han tatt imot med åpne armer av Gammel-Dag som minnes at Martin, sønn til Mekkal, berget Unge-Dag fra å fryse ihjel oppi Dauingfjell. 

     Elisabeth von Gall klarer ikke å utholde skammen over at faren endelig har gitt opp forsøket på å kjøpe Borgland tilbake fra Gammel-Dag, og det ender med at hun brenner seg ihjel. Etter at obersten selv er kommet i grav, blir Eleonore Ramer, Adelheids moster, innsatt av Gammel-Dag til å passe på verdiene på Borgland inntil en av sønnesønnene hans kan flytte inn der. Våren 1817 rir Adelheid etter veiene til Borgland på en hest som hun har fått av Gammel-Dag. Folk har stor respekt for henne, men hun virker kald og avvisende, for hun bærer sin sorg over Unge-Dags fjernhet som hun ikke røper for noen.
     Småguttene vokser til og springer fra morens triste ansikt og river Gammel-Dag ut av hans forstemthet. En kveld lover han å ta dem med på skogen. De sørger for å minne ham om det morgenen etter. Skogen er selve eventyret for guttene, hvor faren deres tilbringer det meste av sin tid. Gammel-Dag livner til med guttenes ivrige oppdagertrang.
     Adelheid får nok en stein lagt til sin byrde når hun oppdager at jomfru Kruse skal føde. Barnet er dødfødt, og Adelheid selv graver det ned i hagen. Gammel-Dag tar med seg den etter hvert så alkoholiserte majoren ut på skogtur, og rister ham opp av hans likegyldighet når han forteller om hva som har skjedd med jomfru Kruse. Det er majoren som har gjort henne gravid, og han klarer nesten å ta livet av seg med et skudd for pannen, etter at Gammel-Dag har fortalt om hendelsen.
     Majoren blir lagt i sykeseng, men det bærer mot døden med ham. Adelheid sliter med sin stolte forakt for faren som hadde skilt seg fra hennes mor. Men faren hadde mot slutten fått tilbake noe av sin manndoms sterke drag, og hun forsoner seg med ham. Gammel-Dag som først ikke kunne fri seg fra tanken om at det var best at majoren fikk dø, sitter ved sykeleiet og regner opp alle de hyggestundene majoren og han hadde hatt, og han tar seg i å si frem et ønske om at majoren snart må komme seg på benene igjen.
     Majoren tar imot den strenge presten Ramer før han dør, og et lite ord fra ham om at majoren kunne ha hatt mer støtte i livet, får Gammel-Dag ytterligere til å mildne i sin dom over majorens levnet.
     Unge-Dag går sine egne veier i skogene. Gammel-Dag som har blitt vàr det dårlige forholdet mellom sønnen og Adelheid, følger etter Unge-Dag i skogen og oppsøker ham ved et nattelæger. Gammel-Dag har meget på hjertet og prøver å forklare sønnen litt av sine egne livserfaringer om at man skal vise hjertelag og skjøtte om folkene rundt seg. Til slutt får han nevnt dette med Adelheid. Unge-Dag ser langt etter faren.
     Skogsferden etter sønnen tar på Gammel-Dag slik at han blir liggende syk med kraftige hosterier og feber. Det går ikke bedre enn at Gammel-Dag dør etter et kort sykeleie. Men før han dør får han livsmeningen sin frem til Adelheid i ordene: Ingen vei går utenom - Krist -.
     Angsten griper alle som har sin tilknytning til Bjørndal, og Unge-Dag går vettløst omkring etter farens død. Han kommer seg ikke til å ta i med noen ting, og Adelheid opplever den forsmedelse at han flytter inn i farens gamle sengekammer uten henne. Adelheids engstelse blir ikke bedre når gamle Holder oppsøker dem i sprengkulda for å låne penger som Unge-Dag gir villig vekk, selv om det visstnok skulle stå dårlig til med det gamle handelshuset.
     Med alle sine problemer oppsøker Adelheid sin moster på Borgland, frøken Ramer, og der blir hun fortalt at hun aldri har vært hel i sin kjærlighet til Unge-Dag som hun ikke har tatt helt alvorlig med sin guttenatur. Ja, frøken Ramer mener at det stort sett var den gamle som hadde hatt Adelheids omsorg omkring seg, og som hun hadde tydd til i sin usikkerhet. Dette må Unge-Dag ha sett. Adelheid er overrasket over mosters ord, men hun biter skammen i seg og snakker ut med sin mann som hun etter hvert blir vel forlikt med.
     Dag tar tak i alt sluskeriet som enkelte folk hadde begynt med etter farens død, og det blir igjen god skikk på alle ting. Folk i bygda er rent fælne over hvor lik Dag er sin far i all slags ferd. Morsfolket hans, Holderfamilien, blir det slutt med å våge penger hos, og årene går med god gammel drift på Bjørndal.
     En dag kommer det plutselig melding om at vårisen har tatt en bro. Noen gutter har lekt på broen, og en av dem har klatret opp på en stokk da broen gir etter for ismassene. De andre guttene har forlengst berget seg i land. Dag er på hjemtur fra prokuratoren i byen da han får se guttungen som skrikende holder seg fast i restene av broen.
     Broen er i ferd med å gå helt i oppløsning, men så klumper det seg noen isflak bortover elva slik at Dag kan jage hesten utpå i et forsøk på å berge gutten. Han får tak i ham, men så ryker brostumpene, og elva tar alt med seg.
     Etter at Dag er begravet, får Adelheid besøk av prokuratoren fra byen. Han kommer med alle gjeldsbrevene som Dag hadde dratt til byen med. Dag hadde villet at det skulle skrives på og kvitteres for at alle leilendingene under Bjørndal gård skulle løses fra sin gjeld og bli frie bønder. Prokuratoren viste til Dags uvettige ferd oppi Dauingfjell, og mente at det var meningsløst å gi bort så store verdier.
     Adelheid er til å begynne med enig med ham, men får forandret sin oppfatning etter å ha snakket med moster Eleonore. Hun forklarer at Dag med dette ville fri seg fra pengebesettelsen som faren var så merket av. Det er manns plikt å gjøre seg til fri mann, men det er også manns plikt ikke å binde andre i tyngende gjeld. Og slik får hun Adelheid til å skrive på gjeldsbrevene etter Dags vilje.

Slik ender beretningen om Bjørndalsfolket. Det er en fortelling hvor Gulbranssen tok utgangspunkt i faktiske historiske forhold og beretningene i hans egen slekt. Gammel-Dags heroiske kamp mot hevntanker og pengeblinda og for en kristen-humanistisk virkelighetsforståelse er hovedmotivet i bøkene.
     Forfatteren drar i bøkene veksler på norsk folkelig fortellerkunst, samtidig som han skaper sin høyst personlige krønikestil med bruk av landsens mål og spesielle ord og vendinger som gir det hele en autentisk atmosfære. Det er et fortellerteknisk driv over disse bøkenes skildringer av natur, mennesker og miljø som få har gjort ham etter.
     Gulbranssen skrev sine bøker innenfor et romantisk stilideal inspirert av norsk sagn- og eventyrtradisjon. Det er slektsromaner, men det er ikke heimstaddiktning. Det er historiske romaner, men alt er ikke historisk korrekt ut fra en bestemt tids- og stedsfesting. Gammel-Dag og Bjørndal gård hadde sine forbilder fra Akershus og Østfold, men Gulbranssen trengte både gran- og bjørkeskoger, fjell og brusende elver til sin skildring. Millioner av lesere over hele verden har kjent seg igjen i konfliktstoffet. 

                                                                          Artikkelen er gjengitt med tillatelse fra de etterlatte.

Tore Hoels sammendrag av «Det blåser fra Dauingfjell»

Bind 2 

Handlingen går videre i andre bind med giftermål og bryllupsfest. I bryllupet får Gammel-Dag kontakt med Adelheids nære morsslektning, frøken Eleonore Ramer.
     Årene går, og papirpengene mister sin verdi. Gammel-Dag opplever at folk innløser gårdene sine med en bunke verdiløse dalersedler. En gang fyrer han på krittpipen sin med en hel gård!
     Driften i skogene blir også berørt av dette, men det går bedre når han får oppgjør for tømmerstokkene sine i sølv fra Hamburg.
     Så er det blitt 1811. Gammel-Dag tenker på pantet han sitter med på Borgland. Han regner med at dette også kan bli løst ut. Elisabeth von Gall har begynt å bevege seg utendørs og til hest. Syver Bakpå, drengen på Bjørndal, kommer til Borgland for å se til redskapen som skal brukes til våronna. Elisabeth møter ham med ridepisken, men Syver fanger den i neven og knekker den i biter foran øynene hennes. Av Syver får hun vite at de har ventet for lenge med å løse inn pantet på Borgland, siden kongen i København har bestemt at det nå skal regnes etter takst.
     Etter dette vokser Gammel-Dag enda mer i respekt hos fattig og rik. Han tar et oppgjør med lensmann Tuv ute i bredbygda som drikker tett og skremmer bøndene til å spille kort mens et stort udyr av en hund ligger under bordet.
     Kornhøsten slår feil i 1812, og utover vinteren begynner folk å sulte. Gammel-Dag deler ut av sitt eget korn til folk som kommer til ham i nød. Til slutt tar kornet slutt også på Bjørndal. Men Gammel-Dag har råd for dette også. Nå får han bruk for sølvet i Hamburg, og ruster ut en skute som kan hente korn fra kontinentet.
     Gammel-Dags karakter utvikler seg gjennom med- og motgang til større medmenneskelighet. Han henter livskraft i den sterke ættefølelsen til å stå imot problemene fra omverdenen, og han synes å komme styrket ut av alle omstendigheter. Men i ættefølelsen ligger også kimen til hans svakhet.
     Våren 1814 dør begge guttene til Adelheid, og det blir et ufattelig slag for henne. Gammel-Dag blir gammellut og Unge-Dag tar til å fare på skogen enda mer enn før. På en av sine turer denne våren får han se en underlig fjellformasjon som faren hadde nevnt som nordgrense for landet deres. Under den tidlige vårsolen titter det frem bàre partier, og fjellet får et ansikt - dødens ansikt!
     Han kommer til å tenke på ordene i en gammel regle fra Ane Hamarrbø som advarer mot Dauingfjell. Men Unge-Dag trosser vær og vind, og bestiger fjellet med stor møye. Oppå fjellet får Unge-Dag en visjon av Guds storhet og menneskets litenhet, og plutselig forstår han at han har utfordret sin egen skjebne og kanskje ikke vil klare å komme seg levende ned igjen.
     Martin Hogger arbeider i hogstfeltet da hunden til Unge-Dag kommer pistrende og vil ha ham med. Slik går det til at Martin finner Unge-Dag ille tilredt - men i live. Han får fraktet ham ned til en liten koie og gitt beskjed til Bjørndal gård. Gammel-Dag drar straks av gårde for å se til sønnen, men Adelheid - dette bymennesket - gir seg også av sted med en hund som veiviser.
     Adelheids omsorg berger Unge-Dag gjennom krisen, men han har fått merker av turen oppi Dauingfjell, og Adelheid synes han snakker så underlig av og til om at livet er døden. Hun synes at mannen hennes blir enda fjernere for henne enn før.
     Våren 1815 sitter presten Ramer uti bredbygda og tenker på sitt dårlige gårdsstell og en kritisk bispevisitas etter at han hadde nevnt sine tanker om umoralsk levnet i lensmann Tuvs begravelse.
     Midt i disse svarte tankene får han besøk av Gammel-Dag Bjørndal. Han får rede på prestens vanskelige stilling og tilbyr ham å hjelpe til med både gårdsstell og bisp. Men Gammel-Dag har et viktigere budskap til presten: han vil melde inn for dåpen to gutter. Adelheid har nedkommet med tvillinger!
     Besøket hos presten setter noen tanker i gang hos Gammel-Dag. Ramer hadde minnet ham om at han ikke kunne ta imot hjelpen hvis den ble tilbudt som avlat for egen sjelefred. Gammel-Dag kom i annet ærend, men likevel fører prestens ord til nagende tvil hos ham.
     Det blir til at Adelheid i sin sorg over Unge-Dags fjernhet tyr til Gammel-Dag og samtaler ved peisen om kveldene. Gammel-Dag har som en slags fortrøstning i Adelheids selskap og viser henne gårdens regnskaper. Hun hjelper ham med å telle opp sølvspesiedalere som skal til den nye banken i landet. Under dette får hun rede på at Gammel-Dags forstemthet skyldes prestens ord om avlat.

                                                                          Artikkelen er gjengitt med tillatelse fra de etterlatte.